Kommentar

Bildet: Vincent van Gogh: The Raising of Lazarus after Rembrandt. (1890)

Det har ikke manglet på reaksjoner etter at det ble klart at en barneskole i Skien skrev inn tekster fra Koranen i skolens julespill. Samtidig har rettighetshaveren til juleklassikeren Reisen til julestjernen reagert på at Nationaltheatret har avkristnet stykket. Spørsmålet få stiller, er om vi har noen grunn til å reagere, for kan vi forvente noe annet etter de siste års utvikling på det religionspolitiske området?

Regjeringen har for tiden ute på høring et forslag om endringer som innebærer en samlet revisjon av hele tros- og livssynslovgivningen og de tilknyttede tilskuddsordningene. De gjeldende tre lovene (kirkeloven, trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven) foreslås opphevet og erstattet av en felles lov, og uten særlig debatt forandrer vi grunnen for samfunnets etiske utgangspunkt. For når regjeringens politiske plattform medfører at de økonomiske tilskuddene skal være basert på prinsippet om likebehandling, betyr det i prinsippet at man anser de ulike religionene for å være likeverdige.

Et av kravene regjeringen mener bør oppfylles for at et trossamfunn skal få økonomisk støtte, er at medlemmene har «felles forpliktende oppfatninger», at disse oppfatningene er ment å være retningsgivende for medlemmenes liv, og at de er ment å være «gyldige eller sanne». Nå vet alle at man kan ikke snakke om motstridende sannheter. Hvis staten aksepterer at ulike religioner skal få operere med ulike oppfatninger av sannheten, viser staten at den avviser sannheten som sådan. Det hele blir en farlig selvmotsigelse. Det er imidlertid ikke underlig at vi får slike underlige utsagn, for utgangspunktet til den nye lovgivningen er Stålsettutvalgets rapport Det livssynsåpne samfunn, en rapport som blant annet konkluderte med at staten bør tilstrebe at enhver borger – i prinsipp og i rimelig praksis – får samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse, og at statens utforming av sin aktive tros- og livssynspolitikk må vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling. Det hele handler om en avvisning av religioners egentlige vesen; deres tro på at nettopp de har rett. Det eneste rette er likebehandling, man spør aldri om en religion kan bygge på fundamenter som bryter med nettopp de verdiene utvalget lister opp. Det nærmeste man kommer, er krav om ikke å bryte norsk lov. Utfordringen er at dagens ideologiske virkelighet avviser at religioner kan være destruktive i seg selv, lovbrudd vurderes alltid som en konsekvens av menneskelig svikt, ikke religionens utgangspunkt.

Med dette som bakgrunn ble det helt naturlig for Stålsettutvalget å peke på nettopp skolens rolle, at:

skolens formålsparagraf endres for å gi større vekt på verdier som samler på tvers av livssyn enn på verdienes opprinnelse eller begrunnelse.

I denne konteksten blir det å skrive inn vers fra Koranen i et julespill en selvfølge. Utvalget mente at staten burde gi religionen en instrumentell funksjon, den skulle peke på det som samler, ikke på det som splitter. Det er ikke lenger et spørsmål om hvorvidt det finnes noe som faktisk er sant eller splitter. Det handler om hvorvidt religionen bygger opp under våre nye sekulærhumanistiske idealer eller – som regissør ved Nationaltheatret, Kjersti Horn, sa til Vårt Land da hun ble spurt om det er en religiøs dimensjon ved forestillingen da hun ble kritisert for å ha fjernet den kristne dimensjonen:

Ja, det vil jeg si at det er. En stjerne kommer ned fra himmelen til et barn. Og nestekjærlighetsbudskapet er et humanistisk budskap man kan kjenne igjen i flere religioner. Stykket låner elementer fra religiøs mytologi, men også fra annen dramatikk og eventyr. Det er en historie om å være god mot andre, noe jeg mener er et allmennmenneskelig budskap. Vi har jobbet for at det ikke skal være ekskluderende, og jeg har villet at det skal være åpent for alle, uavhengig av religion, klasse og kjønn, for på den måten å lage Reisen til julestjernen for vår tid.

Det hele skjer i ånden til vår livssynsåpne tid. En tid som er mer religiøs enn noen vil innrømme, der troen på det gode i mennesket trumfer enhver kritisk ytring om hva dette gode mennesket kan få seg til å gjøre. Som regissør Kjersti Horn helt riktig sier, er kristendommen ekskluderende. Kristendommens budskap om menneskets behov for frelse i Jesus Kristus rimer ikke med dagens budskap, som sier at det er opp til den enkelte å finne sannheten der vi finner det for godt. Samtidig våger også kristendommen å si at menneskers evne til å være gode mot hverandre er et resultat av Treenighetens skaper-akt.

Den kristne forståelsen av Gud og mennesket har formet samfunnet vårt, men blir nå en trussel mot nye idealer. Vi må derfor ikke bli forundret dersom det i framtiden snarere blir regelen enn unntaket at Koranen, Bibelen og humanisme blandes og presenteres som ett og samme livssyn. Julens budskap er i strid med vår nye virkelighet, det gjelder å skrive det om, slik at det blir spiselig for nye generasjoner.

 

Velg julegaver fra Document Forlag.

Kjøp Kent Andersens «Godhetens tanketomme ondskap» her.