Sakset/Fra hofta

Vårt Lands Erling Rimehaug setter fingeren på det sentrale punkt i Livssynsutvalgets rapport: religionens gjenkomst i det offentlige rom.

To linjer går parallelt i utviklingen av det nye Norge: et sekulært og et som hyller mangfoldet. Mangfold er også løsenordet i Livssynsutvalgets rapport. Tilsynelatende utfyller de hverandre og er ikke antagonistiske. Men spørsmålet er om «mangfold» i betydningen religion vil fortrenge sekulariteten og skape et samfunn der religionen tar stadig større plass.

Det er her Rimehaug leverer et historisk tilbakeblikk som i et blaff forteller om hvilken vei «utviklingen» går. At Arbeiderpartiet ikke har vært spesielt kristendomsvennlig er en kjent sak. Man har utad sagt at religion var en privatsak. Samtidig beholdt man statskirkeordningen. Nærmest av statsbærende grunner. Det ga stabilitet og forutsigbarhet. Kirken ble del av nasjonsbyggingen.

Alt dette er nå i oppbrudd.

På den ene siden vil man løsne båndene mellom kirke og stat og har allerede gjort det: kirken velger nå selv sine øverste ledere, og den evangeliske tro er ikke lenger statsreligion. Grunnlovens paragraf 2 er forandret til å hete at man skal følge «vor kristne og humanistiske Arv».

Livssynsutvalgets anbefalinger vil ikke bli fulgt på alle punkt. Men det synliggjør hva som er kursen det nye Norge styrer etter: et samfunn der religion spiller en større rolle enn på lenge, og der ingenting lenger ligger fast.

KrFs Knut Arild Hareide sa i går at kirken ikke har bedt om å bli fratatt vigsling og gravferd. Men i dagens Vårt Land er kirken begeistret for hovedtendensen i rapporten: at livssyn skal få utfolde seg i alt sitt mangfold, og for å oppnå dette er kirken fullt villig til likebehandling, dvs til å stige ned fra sin priviligerte posisjon.

I pose og sekk

Kirken vil ha i pose og sekk, den vil både være det naturlige samlingspunkt ved dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse. Samtidig vil den ha likestilling mellom trossamfunnene.

Men man kan ikke få i pose og sekk. Det mangler en konsekvens i kirkens posisjon. Den risikerer å bli den tapende part.

Kursen

En pekepinn om hvor fort dette går får man av å se på hva flertallet er blitt enig om. To stortingsrepresentanter fra henholdsvis Senterpartiet og SV, Rune Skjælaaen og Rolf Reikvam, går nå inn for full avvikling av statskirken. Det er bare kort tid siden de var med å utarbeide den nye kirkeordningen, med kirkelig autonomi.

Nå vil de ha full løsrivelse og likestilling mellom trossamfunnene, slik at kirken mister alle privilegier: vigsel, gravferd, alle referanser til kristendommen skal ut av skolens formålsparagraf, fra Grunnloven, og prestene skal ikke lenger være embetsmenn. Slik er det å være likestilt.

Vårt Land spør hvordan det kan ha seg at de endrer syn og bryter med det de selv har vært med å vedta for kort tid siden.

-Det er en del av utviklingen. Vi bør først og fremst konkretisere de verdiene vi er enige om, sier Reikvam.

– Men nå er det grunn til å haste videre. Det handler om likebehandling. Derfor er det grunn til å gå på tvers av kirkeforliket, sier Skjælaaen.

Konkret

Ordet kristen og humanistisk er ekskluderende på nye landsmenn. Derfor gjør man staten nøytral og samles heller om konkrete verdier. Det lyder tilforlatelig. Men hvor konkret er det å si at man er for likestilling, likeverd, kvinners rettigheter når vi vet at disse verdiene blir trampet på i vår egen hverdag og blir det i økende grad? Det er syn for sagn: hva folk ser skjer i samfunnet som gjør dem skeptisk, og planene om en nøytral stat med mangfold som prinsipper og verdier i bunnen, virker som et luftslott.

Noen lar seg beruse og synes ikke det kan gå fort nok. Reikvam og Skjælaaen er ikke alene. Flertallet gikk inn for en radikal omlegging av det norske samfunn der kirken mister alle sine privilegier, og der den sosialdemokritiske staten med de dype lommene gir seg til å ansette imamer og andre ved fengsler og sykehus.

Det skjer uten tanke på at kultur er noe mer enn en løsgjenstand, noe utskiftbart, at folk trenger noen konstanter i en omskiftelig tid.

Resultat

Den som nedsatte utvalget visste hva de gjorde. Man håndplukker folk som tenker innenfor gitte rammer. Man visste sånn noenlunde hva man ville få.

Et livssynsutvalg som hadde gjort en dobbeltskru: fastholdt en kristen verdi og trosforankring, samtidig som man løsnet båndene til staten og ønsket nye livssyn velkommen, var visst utenkelig.

Når selv kirkens menn forlater prinsippet om sannhet ut fra de hellige skrifter, mister kirken fotfestet. Det gjør for såvidt også Vårt Land som på lederplass beklager at utvalget går så langt som å fra kirken vigselsrett og gravferd. Men når avisen skal begrunne hvorfor kirken fortjener å beholde disse viktige rituelle handlingene, har man kun verdslige grunner å anføre:

I vår norske samfunnsmodell oppleves støtte til byggende virksomhet som idrett, kultur, religion og livssyn som en god og riktig investering som gir vel så mye tilbake til samfunnet som det koster.

Er det ut fra nyttehensyn at kirken fortjener sin posisjon? Med så svak overbevisning vil kirken falle. En kirke som ikke er overbevist om at den besitter et kall til å forkynne en annen sannhet enn den verdslige har mistet sin berettigelse.

Forvirring

Hvor forvirret Vårt Land og de liberale kirkelige kretser er gir gårsdagens leder et grelt eksempel på. Kristendommen skal ut av det norske forsvar. Man tror ikke lenger at soldatene vil slåss for noe som har med Kristus å gjøre. Det logiske måtte da være å endre flagget og nasjonalsangen.

Redaktør Helge Simonnes er med på ferden:

Det viktigste er likevel utvalgets krystallklare syn på at alle trosretninger og livssyn skal bli behandlet med respekt og likeverdighet. Det er også svært bra at utvalget tar et oppgjør med at Den norske kirke er så sterkt integrert i det norske forsvaret. Mange reagerte på at det tyske naziregimet helt naturlig tok «Gott mit uns» i sin krigføring. Slikt legger man til rette for når det ikke er tenkt klart nok på forhånd.

Det er vanskelig å tro at voksne mennesker kan skrive slike setninger. Da har man fraskrevet seg ønske om å forsvare noe som helst.

En ny reformasjon

De toneangivende/ideologer og arkitekter bak det nye Norge, bak «Utviklingen», uttaler seg taktisk. Man sluker ikke alt med hud og hår, men, som prost Trond Bakkevig sier: det går i riktig retning.

For 500 år siden ble reformasjonen gjennomført med brutal hånd. Helgenbildene ble kastet i fossen og kalkmaleriene i kirkene overmalt. Folk mistet et helt religiøst univers over natten.

Dagens omforming av samfunnet virker like radikal. Man kvitter seg med de siste rester av norsk kultur i betydningen hevdvunnen, overlevert: først var det den verdslige kulturen, den homogene, ensartede som var så ille. Nå er det den religiøse. Alt er utdatert.

– Gud er tilbake, har tidligere SV-leder og mangeårig statsråd Erik Solheim forkynt.

Et stort hamskifte er på gang, toppstyrt, elitestyrt, med svak folkelig forankring. Den sosialdemokratiske staten skal realisere den åndelige siden av mangfoldet, og beruses av sine egne vyer. I realiteten betyr fredagsbønn på skolen, ekstra fridager, betalte imamer i helsevesen og fengsel, og hijab i offentlig sektor at islam får et innpass og innflytelse i det norske samfunn som den ellers aldri ville fått, ikke om de styrende hadde lyttet til befolkningen. Selv om Hadia Tajik sier nei til hijab i politiet nå, så vil det tvinge seg frem under vekten av alle de tiltak som Stålsett-utvalget foreslår. For retningen er fastlagt og mange av forslagene vil bli iverksatt. Overgang til en linje hvor den kristne tro tas på alvor, samtidig som man håndhever en sterk liberal, sekulær tradisjon, synes ikke realistisk.

Religionen får et innslag i det norske samfunn som den knapt har hatt noen gang, og religiøse trekk som er helt fremmed for norsk tradisjon vil vekke anstøt og skape konflikter i smått og stort. At denne religiøse praksisen går på tvers av de verdiene man så begeistret støtter, vil det bli svært vanskelig å snakke om.