Kommentar

Foto: En mann går med sykkel gjennom Douma, en by i Øst-Ghouta utenfor Damaskus. Ødeleggelsene i Syria er en type Ground Zero, den fullstendige ødeleggelsen. Krigen har gått inn i sitt åttende år. Foto: Bassam Khabieh/Reuters/Scanpix

Hvis Kristus betyr noe så må han være plantet i vår tid. En Kristus som er utenfor tiden, vil ikke snakke til menneskene i deres nød. Kristus er ikke av tiden, men han for tiden. Han er Trøsteren.

Så hvorfor er ikke kirken mer opptatt av å trøste folk? Det undrer meg og etterlater en form for tomhet. Vi trenger at kirken adresserer menneskenes behov for mening.

Folk føler at meningen i tilværelsen blir borte. En slik vedvarende tomhet kan også slite på meningen med tilværelsen.

Med meningen i tilværelsen menes at det alltid er en mening: En beskrivelse av det faktiske, av det som skjer.

Bibelen er konkret. Maria Magdalena gikk til graven mens det ennå var mørkt. Stenen var borte. Hun løp for å hente Simon Peter og disippelen Johannes, som er den samme som evangelisten, og når Johannes beskriver det han var med på så omtaler han seg selv som: han som Jesus elsket.

De finner likkledene, og de legger merke til en sjokkerende detalj: Kledet som hadde ligget over Jesu ansikt ligger på et helt annet sted.

Disse detaljene gir fortellingene om Jesus den skarpe smaken av levd liv. Hånden på Simon Peters skulder: Du skal forråde meg før hanen har galt tre ganger. Og det skjer. Simon Peter fornekter Jesus to ganger og hanen galer. Den samme hånden på hans skulder med ordene: Du er den klippe på hvilke jeg vil grunnlegge min kirke.

Kirken ble grunnlagt av Jesus selv. Kirken er selve essensen av Jesu virksomhet på jord. Det var ikke et hus. Det var et fellesskap.

Evangeliet skapte mening. Hvis ikke menneskene formår å bære denne meningen videre, blir den borte.

Hvordan bærer man den videre? Ved å ha blikket festet både mot Jesu ord og virke og det fysiske, det som skjer i oss og rundt oss.

Vi er mennesker med jordeliv. Hvis vi ikke bryr oss om det som skjer, har vi gitt opp jordelivet.

Når kristne drepes og fordrives fra Midtøsten så er det ikke just one of those things. Det er noe som har enorm betydning for oss. På mange plan. Det er snakk om å skjære over røttene til kristendommen. Selvfølgelig har det stor symbolsk betydning. «Noen» rykker kristendommen opp med roten. Noen vil fordrive de kristne.

Når vi vet at de samme kreftene har kommet til Europa hvor de tar stadig større plass og inngår i allianse med våre egne myndigheter, så oppstår alvorlige spørsmål. Vi kan ikke skyve dem vekk. Da risikerer vi å lide samme skjebne som de kristne i Midtøsten.

I Bibelen lærer vi å lese tegn: Når en Holocaust-overlevende blir brent av sine naboer i Frankrike, samtidig som Israel er under angrep og kristne angripes, så er det en sammenheng. At våre egne medier og myndigheter aktivt motarbeider innsikt om disse sammenhengene, gjør det enda viktigere å påpeke dem.

Irak har i dag en oljeproduksjon på over 3 millioner fat om dagen. Men det er et land som snart er uten kristne. Slik det er blitt et land uten jøder. Bagdad var for ikke så mange tiår siden en «jødisk» by. De ble fordrevet. Akkurat som jødene enten forlot Tyskland eller ble drept.

Fordrivelse eller utslettelse av jøder er et dårlig tegn for de som driver med slikt. Anti-kristne handlinger i Europa, for ikke å snakke om jødefiendtlighet, er et dårlig varsel for Europa.

French Chief Rabbi Haim Korsia made an urgent plea to Europe and the West to defend non-Muslims in the Middle East, whom he likened to Holocaust victims. «As our parents wore the yellow star, Christians are made to wear the scarlet letter of nun» Korsia said. The Hebrew letter «nun» is the same sound as the beginning of Nazareen, an Arabic term signifying people from Nazareth, or Christians, and used by the Islamic State to mark the Christian houses in Mosul.

Likevel er det som om den norske utenriksminister eller norske medier ikke har lært noenting av ti år med IS. Når Hamas vil storme Israel kaller Ine Marie Eriksen Søreide det for en legitim protest mot okkupasjon.

Eriksen Søreide representerer en type politiker som tror det alltid er nok tid, og at det ikke gjelder oss.

Hun tar feil på begge punkt: Vi har ikke god tid og det gjelder oss.

Hvis kristendom betyr noe så er det å være forpliktet på livet, å bry seg. Vi er ikke åndsvesener som lever for en annen verden. Vi lever her og nå.

Som rabbineren sa: Hvem skal være for meg, hvis ikke jeg selv? Hvis ikke nå, når?

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-