Giotto (1266–1337), «Noli me tangere», Scrovegni-kapellet, Padova.

¹¹ Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. ¹² Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. ¹³ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» ¹⁴ I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. ¹⁵ «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» ¹⁶ «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. ¹⁷ Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

¹⁸ Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Johannes 20, 11–18

Vi feirer påske og Jesu oppstandelse fra de døde, men troen på Jesus som sann Gud og sant menneske er synkende. Stadig flere synes å mene at vi klarer oss godt uten ham som en gang sa at han er veien, sannheten og livet, eller som han sa til Pilatus under forhøret langfredag:

For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden.

Det fikk Pilatus til å spørre: Hva er sannhet?

Det er mange som liker å holde fram Jesus som en stor morallærer og et ideal for vår tid, men det er ikke den forståelsen vårt samfunn er bygget på. Og kan vi egentlig omtale Jesus Kristus som en morallærer?

Spørsmålet er ikke nytt, og en av dem som i sin tid reagerte på utfordringen, var C.S. Lewis. Han pekte på at det ikke var som etisk forbilde Jesus Kristus vakte reaksjoner, men på grunn av hans teologiske betraktninger, hans stadige utsagn som viser oss at han mente han var noe langt mer enn en etisk læremester. Som da han sa at «Før Abraham var, er jeg», et utsagn med enorm sprengkraft i jødisk tradisjon. Husk at ordene «jeg er» henspiller på Guds navn, og at den som uttalte det, måtte dø. Eller som da han spurte disiplene om hvem de mente han var, etter at han hadde spurt dem om hva folket sa om ham:

Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.» […] Senere påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.

Det er den innsikten som Peter viser, at Jesus faktisk er Guds sønn, verdens skaper, som er det avgjørende for vår forståelse av moral og sannhet. Uten en oppstått Jesus Kristus har vi nemlig ingen moral eller sannhet tilbake. Det er kristendommens store etiske og politiske revolusjon at den viser morallovens kilde og utgangspunkt.

Antikken var et samfunn bygget på slaver, og selv datidens slaver ønsket seg et annet liv, men de hadde ikke et moralsk fundament å bygge sin fortvilelse på. Den moralloven de kjente i sine hjerter, fant bare gjenklang i den jødiske verden, men jødene var en eksklusiv gruppe som ikke misjonerte. Det var inkarnasjonen og en Gud som ofrer seg for mennesket, som endret menneskets selvforståelse, og med Jesus Kristus ble de kjent med en Gud som ga moralloven mening.

Jesus Kristus er altså ikke en stor morallærer, men moralens og sannhetens utgangspunkt, og med oppstandelsen ble vi alle en del i hans frelsesplan. Uten treenigheten og sønnens vilje til å gi sitt liv for oss, ville vi ikke hatt et fundament for den moralloven vi alle kjenner. Vi ville fortsatt kjent moralloven i våre hjerter, men vi ville ikke hatt mulighet til å forstå dens utgangspunkt og skaperens mening. Vi kunne ikke argumentert for at moralloven bygger på en sannhet.

Jesus ga oss også et ideal, men hans oppdrag var først og fremst å beseire døden og frelse oss alle, noe som forutsetter at han er den han sier han er: Guds sønn. Men samtidig handler altså påsken om noe mer: oppdraget han har gitt oss å være jordens lys og salt.

Vi må derfor tenke grundig over hva vi gjør når vi forkaster påskens budskap og gjør Jesus kun til et ideal. Vårt samfunn er bygget på den kristne forståelsen av Jesus Kristus som Guds sønn, som ble henrettet, men som beseiret døden og stod opp fra de døde. Jesus Kristus er altså selve sannheten og moralen, og er selv begrenset av sin egen sannhet og absolutte godhet.

Det er derfor ikke mulig å snakke om Jesus Kristus som en morallærer, for dersom han ikke er sannhetens Gud, blir hans lære uvesentlig og umulig å bruke som fundament for et samfunn. Hvis Jesus Kristus kun er et ideal, blir også hans påstand om sannhet subjektiv, og vi vil miste muligheten til å navigere i etiske spørsmål – og når moralen blir relativ, kan alle overgrep forsvares.

Jeg tillater meg å påstå at det er denne konflikten som utspiller seg mellom USA og Europa. J.D. Vances morallære ville vært irrelevant uten en oppstått Jesus Kristus, mens Europa forvitrer på grunn av sin avvisning av Jesus som sannhetens utgangspunkt.

Påskens budskap er derfor grensesprengende. Det bekrefter vår forståelse av en gudgitt morallov vi ikke klarer å oppfylle kravene til, samtidig som det forteller historien om hvordan Gud, morallovens utgangspunkt, selv kom ned for å gjøre det ikke noe menneske vil klare: Føre oss tilbake til ham som elsket oss så høyt at ha ga sin egen sønn for oss, for at hver den som tror på ham, ikke skal dø, men ha evig liv, en sønn som omtaler oss som søsken og Gud som vår Far.

Det finnes ikke noe større enn dét.

God påske!