Duccio di Buoninsegna (1255–1319), «Jesus tar farvel med disiplene», Domkirkemuseet i Siena.

¹⁶ Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» ¹⁷ Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med det han sier til oss: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? ¹⁸ Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» ¹⁹ Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? ²⁰ Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. ²¹ Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. ²² Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

Johannes 16, 16–22

Vi er midt i den perioden som kalles påsketiden. Det vil si tiden mellom påske og pinse. I denne perioden feirer og reflekterer kirken over konsekvensene av at Jesus står opp fra de døde.

I dagens tekst peker Jesus på at smerte og usikkerhet er en del av livet, men også at det finnes en dypere glede som ingen kan ta fra oss. Det minner oss om verdien av å stå fast i krevende tider, ta ansvar og bygge samfunnet på den sannheten vi finner hos ham.

Det er også åpenbart at en tekst som dette derfor vil bli brukt ulikt, alt etter hvilket politisk ståsted leseren har. Uansett er det vanskelig å komme fra at det som fant sted i påsken, revolusjonerte menneskets forståelse av både Gud og seg selv, og årsaken er noe som vi ikke lenger så ofte snakker om i offentligheten, nemlig at Jesus Kristus beseiret døden og stod opp fra de døde.

Når hørte du sist en politiker si noe om dette, eller gi uttrykk for takknemlighet til Jesus Kristus for hans seier?

Da kristendommen vant fram i Europa, var det forkynnelsen av Jesus som seierherre, Jesus victor, som var det sentrale budskapet.

Jesu død og oppstandelse var ikke først og fremst en betaling for synd, men en seier over de onde kreftene som holder menneskeheten fanget, der synd, død og djevelen blir sett på som makter som Kristus triumferer over.

Menneskeheten ble sett på som slavebundet under syndens og dødens makt, men Jesu liv, død og oppstandelse bryter denne makten og setter menneskene fri.

Denne teorien var dominerende i den tidlige kirken og ble særlig formulert av kirkefedrene Ireneus (ca. 130–202) og Gregor av Nyssa (ca. 335–395).

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette budskapet hadde en slik voldsom tiltrekningskraft. Det var ikke bare en personlig opplevelse, folket så hvordan samfunnet rundt dem ble endret. Kvinner ble ikke lenger tvangsgiftet, barna fikk leve, og slaver ble satt fri.

Senere, fra 700-tallet, erfarte de at deres største kulturelle trussel var islam. Ikke på grunn av politisk uenighet, men på grunn av teologi. Innbyggerne i middelalderens Europa forstod hvem deres Gud var, de visste hva de risikerte å miste dersom islam fikk fotfeste hos dem.

Vår måte å samhandle på, som mennesker med lik verdi innenfor Gud, er et direkte resultat av den seieren som Jesus vant. Kristendommen er nemlig ikke en religion blant mange, nei, den er den eneste som løfter mennesket opp og som sier at slik Jesus var etter oppstandelsen, skal vi også bli en dag.

Men vi våger knapt å si det lenger. Utsagnet er nemlig så normativt ladet at det blir uspiselig for det moderne politisk korrekte mennesket. Utsagnet rangerer religioner og hevder overlegenhet. I et moderne dialogisk perspektiv, der pluralisme og religiøst mangfold er idealet, vil et slikt budskap virke ekskluderende for andre. Eller polariserende, som det er blitt så populært å si. For alt som polariserer, er av det onde. Vi har ikke lenger lov til å si at noe er absolutt sant.

Vi har altså ikke lenger lov til å si hva som er kristendommens frukt. Og dette er vår tid kanskje største tragedie: Mennesker søker hit på grunn av vår velstand og frihet, men ingen våger å si høyt hvorfor vi har disse godene; hva som er grunnlaget og utgangspunktet for vår kultur.

De godene vi i dag tar for gitt, ble ikke våre på grunn av en evolusjonær tilfeldighet. Skal vi ta vare på dem og beholde dem, krever det en innsats. Men det forutsetter at vi forstår hva vi skal kjempe for, hvem som har gjort sorgen til glede, nemlig seierherren Jesus Kristus.

God søndag!