Kommentar

Vi feirer i år 20 år siden Murens fall. Men like viktig er hendelsene på Den himmelske fredsplass 3.-4. juni: Hadde demokratibevegelsen lyktes ville verden vært en annen. Partiet sviktet da det kom til stykket, og slo ned landets fremtidshåp. Dermed tapte det også sin legitimitet.

Det er kilde til forundring hvordan Makten oppfatter en kjettersk tanke som en trussel. Uansett hvor sterk Makten er, den skjelver ved synet av frie mennesker.

Deng Xiaoping mente det ikke spilte noen rolle hvilken farve katten hadde, så lenge den fanget mus. Men friheten tålte han ikke. Partiet kunne ikke tenke seg et Kina uten at de selv satt med Makten.

Liao Yiwu har intervjuet faren til en av de drepte studentene. Det er en rørende historie.

Mødrene på Mai-plassen har fått stor spalteplass i norske aviser. Det var mødrene som aldri godtok at deres barn «ble forsvunnet» under militærjuntaen i Argentina fra 1976-1982. Men har vi hørt om Tienanmen-Mødrene? Det er samme sak: mødre hvis barn ble drept på Tienanmen, og som nekter å gi opp. De vil vite sannheten. De kjemper mot myndigheter som ikke ønsker at den skal ut.

Initiativtaker var professor Ding Zilin. Liao Yiwu sier han har fulgt hennes kamp i 19 år: hun var den første som våget å stå frem og snakke åpent med vestlige medier. Myndighetene svarte med husransakinger og arrestasjoner. Hun nekter å bøye seg for myndighetenes versjon om at studentene var «kontrarevolusjonære» og at soldatene aldri åpnet ild. Begge deler er løgn.

Kinesiske medier omtalte til å begynne med selv studentene som «patrioter». Da det begynte å bli alvor ble det nyhets-blackout. Folk fikk ikke vite noen ting.

Liao Yiwu fikk gjennom Ding Zilin høre om Wu Dingfu fra Sichuan, samme provins Yiwu er fra. I mai 2005 dro han fra Chengdu til Xinjing, der han møter moren og faren til Guofeng.

Wu stammer fra fattigfolk. Han ble født i 1942, og opplevde en hard oppvekst: de fattige led mest under de stadige omveltningene: krig, okkupasjon og borgerkrig, og så Maos lunefulle kampanjer og linjeskift.

Men på begynnelsen av 70-tallet ble livet litt mer levelig: det ble mulig å drive småhandel på si, som ga litt ekstra inntekter. Foreldrene satset alt på barna. Det var de som skulle oppfylle foreldrenes drømmer. Alle penger gikk til ungene, for at de skulle få en utdannelse. Guofeng var meget begavet og visste det. Han greide den uhyre krevende opptaksprøven til universitetet i Bejing. 18 år gammel reiser han til hovedstaden. Året er 1989.

I april 1989 sender han et langt brev hjem. Det er om at partisekretær Hu Jaobang er død. Studentene holdt minnemarkeringer på Tienanmen. Også lærerne er med. Faren aner fare og ber sønnen innstendig om å holde seg unna politikk.

Slik tenker en fattig arbeider om Partiet etter 40 års styre:

…. We were not educated enough to advise him. But we knew instinctively that he could face terrible conseguences if he opposed the totalitarian government. My generation went through many political campaigns. We’ve seen them all. One minute, the Party seems to relax its political control. Once you let down your guard, they come out to get you. Thev’ve played this trick for years. The Communist leaders change their face like April wather. I guess living with the fear of persecution made us jaded and overcautious.

Men Guofeng ville ikke lytte. Dette var ikke hans erfaringer. Han levde i en annen tid. Han ba om en stor sum penger. Hva han skulle bruke den til, sa han ikke. Det viste seg senere at han hadde kjøpt et kamera for å kunne dokumentere begivenhetene. Kameraet hadde han rundt halsen da han ble skutt. De kinesiske soldatene oppførte seg akkurat som juntaen i Chile og Argentina: et kamera var en provokasjon og en trussel.

Den 26. april har Folkets Dagblad en leder der studentdemonstrasjonene omtales som opptøyer. Faren skriver til sønnen: Han vet at studentene representerer den rette vei for Kina, men han frykter konsekvensene.

But I kept warning him. In my letters I wrote: The Communist Party is brutal. They have persecuted thousands of people to death in the past and have never bothered to apologize or make compensation. Guofeng, you have been blessed with the good karma brought about by the hard work of generations fo the Wu family. You were born at the right time, in the post-Mao era. …… You will change the miserable fortunge of our family. Don’t ruin it.

Her nevner pappa Wu et interessant trekk ved kinesisk kultur: troen på karma, at ens handlinger peker ut sin egen kurs. At plikt, lojalitet, oppofrelse har sin egen innebygde belønning: disse utrettelige handlingene skaper en «karma» som varer ved i generasjoner. Det samme gjør også dårlige handlinger, de skaper dårlig karma. Grådighet, griskhet og maktsyke skaper dårlig karma. Kineserne er opptatt av herskernes moralske integritet. Hvis de begår feil på feil, og aldri evner å angre og be om unnskyldning, mister de sitt mandat fra Himmelen. Partiet er for lengst diskreditert, og Tienanmen var den endelige prøven.

Wu visste ingenting da hæren ble satt inn. Det var full nyhets-blackout. Så kom en lokal tjenestemann på besøk og fortalte hva som hadde skjedd. Han fikk reise til Beijing. Sønnens lik var blodig og fælt, med flere kulehull. Han var også blitt stukket med bajonett i maven slik at den var flerret opp.

It’s been sixteen years since the June 4. massacre happened. Sooner or later justice will be done. We probably won’t live long enough to see the day. Whatever happens, we can’t let the Communist Pary get away with the bloody debt owed to families like mine.

Dette handler ikke bare om politisk rettferdighet. Med sine handlinger og sin undertrykkelse av sannheten, har Partiet også trampet på kinesernes sterke følelser for de døde. De dødes velferd har direkte betydning for de levende: hvor de begraves har stor betydning. At det ikke skjedd på riktig måte holder fortiden åpen som et sår som ikke leges. Derfor er Partiet så nervøse hver gang 4. juni nærmer seg.

Liao Yiwu har også intervjuet nestleder for en av Kinas største banker. Han var tilfeldigvis i Beijing natten til 4. juni. Rett utenfor hotellet hvor han bodde ble studentene slaktet ned. Det var endog kulehull i vinduene om morgenen. Men Wan Baocheng tok en sovepille og sov til langt på dag. Han vekkes av vaskedamen som forteller om hva som har skjedd. En gjest lenger opp hadde lent seg ut av vinduet og bedt soldatene ta det rolig. Han var blitt skutt og drept. Nå ser Wan lignende scener utenfor vinduet: en soldat legger an og skyter en sivilist bakfra. Wan bestemmer seg for å gå ut. Han tilbringer tiden med å intervjue folk. Han besøker sykehusene. Om kvelden skrur han på TV. Ikke ett ord om massakrene. Det heter at soldatene har måttet gripe inn overfor en liten gruppe huliganer og at ingen var blitt drept.

Dette provoserer Wan noe voldsomt, både som kommunist og bankmann.

To me, as an economist, the most important thing was honesty. I felt the urge to write. I jotted down everything I had seen and heard. In the past, I had only written numerous accounting reports or office memos. Overnight I became a different kind of writer. My pen was flying. Sometimes I wrote with total outrage, and other times with tears streaming down my cheeks.

Denne forvandlingen fra banksjef til en borger med civil courage, som er villig til å risikere livet, sier noe meget interessant. Det virker som om Wan ble provosert, både fordi Partiet krenket idealene, men også fordi det krenket historien. For kinesere er historien viktig. Tienanmen var en forbrytelse på mange plan.

Wan kopierer den lange rapporten i hundre eksemplarer og deler den ut på toget. Noen uker senere står politiet på døren. Partisekretæren tror ikke sine egne ører. Han forsvarer til å begynne med Wan.

Han havner i fengsel, og finner der to andre Tienanmen-fanger. En dag detter en due ned i luftegården, skadet. De gir den mat og steller med den og får for seg at det er en brevdue. De fester et brev til benet dens hvor de sier: «vi er 23 politiske fanger som er i fengsel pga delaktighet i 4. juni-bevegelsen. Vi ønsker å styrte det totalitære systemet og bringe demokrati til Kina. Dette er vårt håp. Vi håper folk på utsiden ikke glemmer oss og vår kamp for demokrati.»

Så kaster de duen i lufta. Den flyr av gårde. Det går en stund. Så begynner et voldsomt rabalder. Hele fengslet snus opp ned. Det viser seg at duen tilhørte en av vokterne. Brevet til utenverdenen tas meget alvorlig. Igjen er det snakk om symboler: ord er farlige.

Derfor er kommunistpartier så besatt av tanken på bekjennelse og anger. Partiet tåler ikke samvittighetsfanger; personer som ikke angrer, men står fast.

Wan avslutter intervjuet med Liao Yiwu slik:

I guess I am supposed to be a piece of stone, being used to pave the way for bigger things to happen in China. If that’s my fate, I accept it, even if it means sacrificing mye life.

Tienanmen er ikke død. Ånden lever videre.