Det er innskriften som er sprayet på innsiden av en Merkava-stridsvogn som natt til 6. juni 1982 står oppmarsjert på grensen til Libanon, klar til å rykke inn. Ordene har en voldsom virkning på seeren. Det er soldatenes måte å overvinne frykten på. De er omgitt av krigens krefter og må overbevise seg selv om at de er udødelige.

Merkava-stridsvognen og mannskapet spiller hovedrollen i Samuel Maoz’ film LIBANON (2009) som har premiere i Norge 9. april. Det er den tredje israelske krigsfilmen som vekker internasjonal oppsikt og anerkjennelse. De to første var «Beaufort» og «Vals med Bashir».

Maoz deltok selv i invasjonen av Libanon. Han har brukt årene på å bearbeide minnene og gi dem kunstnerisk utforming. LIBANON er blitt en av de mest klaustrofobiske, voldsomme krigsfilmer som er laget. Den er effektiv fordi den begrenser synsfeltet. Bokstavelig talt. Ikke bare ved at det meste av handlingen foregår inne i stridsvognen. Også ved at utsiden betraktes gjennom skytterens målsikte.

Optikken er den ene siden av filmen. Den andre er lyd.

Den sterkeste sansen, ved siden av lukt, er lyd. I LIBANON er lyden av dieselmotorene
som settes i gang overveldende. Det er som om publikum sitter inne i stridsvognen, og kjenner hvordan beltene begynner å bevege seg.

Man forstår hvordan mannskapet føler det: de hører ingenting utenfra. Alt overdøves av motorene. De sitter i en jernkjempe, men er på mange måter hjelpeløse. På det militære sambandet har de dekknavnet Nesehornet: enorme krefter, men nesten blind.

Kamera følger bevegelsen til målsiktet, og det vi ser er bare et lite utsnitt av virkeligheten. Omtrent som når man former hånden til en sylinder og kun se gjennom et lite hull.

Dette er krig, og de på innsiden ser nesten ingenting. De blir lett paranoide.

Styrke

Man griper seg i å tenke: hva det kreves av disse unge mennene som sitter fanget i en stålfelle. Det er sommer. Rommet er knøttlite. Det lukter av svette og olje. Oljen renner under gitteret de går på. I oljen pisser de. Det må være minst 40 grader innvendig. Svetten siler av dem. De sover lite, de blir irritable.

Temperatur og innestengthet: å overgi seg til klaustrofobien, og vite at det kan bli din død. Israelerne har høyteknologi, men krig handler om å møte døden. Den er de ikke forskånet for, også den døden de «utdeler». Også den gjør noe med soldatene.

Det er filmens styrke at den viser hva krigen gjør med soldatene, hva den krever, og hva de utsetter andre og seg selv for.

Invasjonen

Når filmen begynner får Neshornet beskjed av stemmen Cornelia om å bevege seg gjennom en maisåker og ta oppstilling på en vei. Der kommer en israelsk soldat imot dem. -Ta vekk målsiktet fra meg, sier han på sambandet mens han ennå er på vei. Det er Jamil, en tøff leder for en spesialstyrke på 12 mann som skal være spydspiss inn i Libanon.

Det går en time, solen står opp, og en BMW kommer mot dem. Skytteren Shmulik har ordre om å skyte mot motoren. Men det kommer ikke noe skudd. Shmulik greier ikke skyte. Han er ikke i stand. Hendene svikter. Bilen kommer for nær, og det er folk inni som begynner å skyte mot israelerne. De mister en mann. Shmulik kan se ut, soldaten ligger badet i blod.

Saniteten iler til og forsøker å redde livet hans. Forgjeves. De anroper evakuering, men det finnes ikke helikopter i nærheten. De må ta den drepte med seg i stridsvognen. I den varmen begynner den døde snart å gå i oppløsning.

Men israelerne etterlater ikke en fallen soldat.

To scener

Filmen har to åpningsscener: Nå dukker en ny bil opp på veien gjennom maisåkeren. Det er en kassebil, og sjåføren vinker med hånden ut av vinduet, men fortsetter å kjøre. Shmulik får ordre om ikke å svikte denne gang: Skyt! Han skyter og i neste øyeblikk vrimler veien av høner som flakser i alle retninger. På bakken ligger en eldtre mann med halve underkroppen skutt vekk og en arm avrevet ved skulderen. Han gråter og ber om hjelp. Jamil stå noen sekunder over ham, nøler, setter maskinpistolen mot hodet hans og trekker av.

Slik er sekvensen: hvis Shmulik hadde greid å skyte den riktige bilen, kanskje den sivile var blitt skånet. Nå ble rekkefølgen feil; israelerne mistet en mann og ble så edgy at de skjøt neste bil.

Maoz beskriver første dag av krigen:

SM: After all, you can say – there were pressures on you, you were actually a pawn in someone’s chess game. But when you are a link, the last link in the chain of death, the moment arrives when it’s your fingers and that is the moment, nothing can help you here, that is the moment when you take responsibility. And it haunts you, that moment; it’s a fraction of a second. It’s not like confronting a dilemma where you can say – all right, I understand the dilemma I’ll get back to you tomorrow and let you know what I decide. You hesitate for a second and a paratrooper is killed.

Maoz forteller at han ikke fikk noe hjelp fra IDF, den israelske hæren. Tvert om. De kastet han nærmest ned trappen.

En hær føler usikkerhet når kunstnere vil tematisere krig. De forstår instinktivt at det betyr refleksjon og tanker kan handlingslamme.

Men faktum er at regissørene bak filmer som LIBANON og «Vals med Bashir» gjør mer for Israel enn noen politiker.

Film er underbevisst, den går utenom sperresonene, forsvarsverkene og fordommene. Den forteller hvordan det «er», hva slags erfaringer israelerne går gjennom. Det kan ikke unnlate å gjøre inntrykk. Vår moralisering blir litt mer lavmælt. Vi blir litt mer ydmyke.

Israel har en hitech-hær, selv i 1982 var det en hitech-hær: soldatene i Nesehornet snakker med kommandant Jamil, og med sentralkommandoen Cornelia uavlatelig. De vet hvor de er, og forteller dem at de har kjørt seg bort.

Nesehornet har forvillet seg inn i en syrisk by.

Maoz opplevde noe tilsvarende i virkeligheten (Zahal er IDF):

The movie is just about the first day of the war, but I was in one of the first tanks that entered Beirut. There was this story, the war had been going on and people in Israel were dissatisfied and saying what is happening so someone had an ingenious idea, a great trick – let’s infiltrate three tanks to Beirut, place them opposite the palace, the media will all arrive in the morning and take pictures. We’ll gain five days and they’ll wait for us in the western quarter. And the Phalangists led us, a group of paratroopers, and three tanks. We had to maintain a certain distance between the tanks. At some point they gave us the wrong direction and we were abandoned in the industrial area of Beirut. There the Phalangists sent us directly into an area where the Syrians parked their tanks.

There were 11 Syrian tanks there and to this day I don’t know how I came out of there alive. There was an amazing scene, I went in there and I guess the Syrians were asleep; they weren’t on guard because no one expected Zahal to enter the industrial zone of Beirut, so they woke up surprised and started shooting at us from all directions. They tried to climb on the tank and we drove forward and crashed into tanks. Then we heard the voice of a pilot on the radio who said «I am an F15 pilot. I’m above you. As soon as you are out of the parking area let me know that you are out.»

Our commander said, «I don’t know what to do.» The pilot said, «I can’t tell you what to do, the best is just drive forward, full gas. We drove forward between two tanks and pushed them somehow aside and at some point we started to drive and drive until we heard his voice again and he said are you out and we said yes, and he bombed everything.

Men så følger noe som gjør Israel spesiell.

The funny thing is that when we were looking for locations for the movie I made on the Batsheva Dance Company, Giora [Bejach] was the cinematographer there too, and we were talking about Lebanon and Giora said, «Listen, the strangest thing happened to me in Lebanon. I was an intelligence officer in the air force and one day a tank with four idiots in it drove into a Syrian tank parking lot and I had to send out a plane and he was about to bomb the place and I said you can’t there’s a tank there. Then he made radio contact …how things are connected, suddenly he’s filming my movie.

Israel er full av slike «umulige» historier. Tenk hvor dramatiske historier menneskene som har strømmet til Israel har hatt med seg: nå begynner de å foredle dem til filmatisk kunst. Men det tok altså Maoz over 20 år å bearbeide erfaringene.

LIBANON gjør oss nordboere litt mindre skråsikre. Også norske soldater deltar i dag i en asymmetrisk krig, dvs. man ser ikke fienden, han går ikke i uniform, glir i ett med de sivile, og hva mer er: bryr seg ikke om krigens regler, men ofrer gjerne de sivile for å dra fordeler av det: enten ved å kunne drepe NATO-soldater, eller ved å la NATO få skylden for at sivile blir drept.

Asymmetrisk krig inviterer til overreaksjoner og forhastede reaksjoner. Når man har mye ildkraft og en usynlig fiende lurer, er det lett å bli nervøs.

«Neshornet» rykker inn i en landsby. I en leilighet har to geriljasoldater forskanset seg. De har tatt familien som gisler. Familien er kristne maronitter. De har bilde av jomfru Maria og barnet på veggen. En geriljasoldat står med våpnet mot hodet til mannen. Hans vakre kone og fem år gamle datter flyr hysteriske omkring og skriker. Situasjonen er kaotisk. Kommandoen lyder: Skyt! Men skytteren dirrer. Han vet at det betyr familiens død. Faren rammes av skudd og faller ned. Shmulik lukker øynene og skyter. Bare moren overlever.

Hun kommer ned sjokkskadd og spør israelerne etter barnet sitt. De er testy og har lagt humaniteten på hylla. Derfor tåler de ikke hennes nærhet og pågåenhet. En soldat skyver henne unna, det tar fyr i klærne hennes.

Man forstår at det er slik moderne krig er i befolkede områder. Den er per definisjon brutal. Den som viser humanitet i slike situasjoner blir selv drept. Men like fullt: soldatene betaler med sin humanitet.

Soldatene faller tilbake på å beskytte og slå ring om gruppen, sine egne. De utenfor gjelder ikke.

Det finnes nok av knagger i filmen for den som kun er ute etter å få bekreftet fordommer om Israel.

Regissøren legger inn sannhetskorn: Kommandant Jamil sier til mannskapet: «Fosforgranater er forbudt i henhold til internasjonale konvensjoner. Derfor kaller vi dem for «brannrøyk». Fra nå av vil jeg dere skal bruke brannrøyk mot alle mål.»

Dette var i 1982. Under Operation Cast Lead i desember 2008/ januar 2009, hadde Israel problemer med å innrømme bruk av fosfor, enda det foregikk helt åpenlyst. Fosfor er ikke noe pent syn.

Mads Gilbert er flink til å løfte frem de djevelske israelske våpnene. I Gaza beskrev han høyenergi-bomber som er dødelig for målet de treffer, med ikke gir like stor collateral damage. De gir til gjengjeld skader som er umulig å behandle.

Gilbert glemmer logikken bak våpnene: å drive krig i tettbefolkede områder med minimal skade. Han var selv en av de som hevdet at Israel bevisst siktet mot sivile mål. Det samme konkluderte Goldstone-rapporten med. Men hvis det var målet, hvorfor var det da «bare» 1.400 drepte etter så mange dagers krigføring? De er ulogisk.

Det finnes en logikk bak krigføringen: Israel er avhengig av høy moral for å lykkes. Høy moral krever gode våpen og god taktikk. Du får ikke soldatene til å føre krig hvis det legges inn hensyn til sivile som går ut over soldatenes sikkerhet. Så brutal er krigens logikk. Ville Norge ført krig som satte hensynet til utenforstående høyere enn soldatenes liv? Det er faktisk slike tendenser på den sivile front. Men merker den store avstanden til soldatene i felt. Skal de risikere livet for en ukjent faktor som kan være reell, kanskje dødelig?

NATO bombet fra usårbar høyde i Kosovo. Droner representer en enda mer ekstrem distansering.

Soldatene inne i «Neshornet» er the real thing.

Når man går ut av kinoen er mellomgulvet hardt som et trommeskinn.

LIBANON vant Gulløven under filmefestivalen i Venezia.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.