De nye «skitne» realistiske spillefilmene fra Israel må være Israels beste kort i utlandet. – Har ambassaden hatt noe med invitasjonen å gjøre, spør jeg Samuel Maoz på vei opp i heisen på Hotel Grenka i Oslo. Bare en uke etter at Arthaus hadde pressevisning på den knallharde krigsfilmen Libanon, er han her. Svaret er negativt, Maoz ser uforstående på meg. Han aner neppe hvor mye negativ presse hans land har fått de senere år.

Ambassaden burde glemme UD og diplomater som er opptatt av å begrense kontakten med Israel. De nye regissørene er deres beste ambassadører: Filmer som Beaufort, Waltz with Bashir, Libanon og i år Oscar-nominerte Ajami, har gitt israelsk film et internasjonalt gjennombrudd. Filmkunstnerne smir med stoff fra landets blodige historie, ikke om til plogjern, men til kunst.

– Hvordan er Libanon mottatt i Israel?

– Blandet, men etter Gulløven i Venezia ble filmen vurdert som en nasjonal seier. Filmen utløser sterke følelser. På testvisningen sto en kvinne opp og sa filmen fikk henne til å revurdere; hva skulle hun si til sine barnebarn?
– Et samfunn som det israelske blir holdt sammen av visse ting som man ikke stiller spørsmål ved, som hæren og krigstjeneste. Dette er et usminket bilde av hvordan det er.

Autentisk

– Jeg har fått masse epost av mennesker som sier at filmen uttrykker følelser og tanker de har hatt i mange år, noen ganger uten å vite det.

– Kvinner sier at filmen fikk dem til å forstå hva deres fedre, brødre, sønner og ektemenn har gått gjennom.

– Hvordan reagerer vanlige mennesker? Er det med ambivalens?

– Ja, folk er revet mellom forskjellige lojaliteter. Noen mener vi som stat ikke har råd til å vise en slik film, fordi den bryter ned forsvarsviljen.

På vei opp spør jeg Maoz hvordan den israelske hæren, IDF, ser på filmen.

– De liker ikke at verden ser at israelske soldater gråter.

Filmen ble laget helt uten samarbeid med IDF.

– Er det en terapeutisk film?

– Filmprosessen var den beste behandling jeg kunne få for min egen del. Jeg kunne avreagere. Det var ikke derfor jeg laget den. Men jeg erkjenner dette behovet for «release», som er et grunnleggende behov.

– Det handler om et behov for å tilgi meg selv, et ansvar for å fortelle, lette min samvittighet. Det var (Maoz deltok i Libanon-krigen i 82′) en situasjon det ikke var noen utvei fra.

Generasjonsskille

– Libanon ble et slags generasjonsskille. Våre foreldre kom fra Europa, mange hadde vært i leirene. Jeg husker en lærer. Han var totalt ustabil, hadde nummeret tatovert på armen. Han skrek til oss at vi måtte forsvare landet, for alle ønsket bare å utslette oss. På oss lød det helt merkelig. Vi var vant til sjøen og strendene i Tel Aviv. Så kom krigen i Libanon. Vi kom merket tilbake, men kunne ikke klage. Det var utilgivelig. Hva kunne vi stille opp mot de som hadde overlevd Holocaust? Derfor brant vi inne med det vi hadde opplevd.

Vendepunktet

– Vendepunktet kom med den andre Libanon-krigen, i 2006. Nå var det våre barn som ble sendt til Libanon. Vi var der med dem, vi visste hva de gjennomgikk.
– Jeg fikk et brennende ønske om å gjøre noe. Jeg forsto at disse erfaringene ikke gjaldt bare meg. Hvis jeg kunne finne en måte å gjøre noe på, kanskje det kunne endre noe. Det var ikke for å få utløp for mine følelser, det var noe som kom som en bonus.

– Krigen er det siste jeg tenker på om kvelden, og det første om morgenen.

– Er Libanon en anti-krigsfilm?

– Hver seriøs film om krig er også en anti-krigsfilm. Er det ikke? Hvordan kan det unngå å være det?

– Da jeg var student så vi Apocalypse Now! Jeg husker en jente bli overrasket, sjokkert, hun hadde ventet noe helt annet, en «krigsfilm». Men jeg visste med en gang: dette er krig.

– Som jeg fortalte deg – da jeg så sønnene til venner av meg vende tilbake, spesielt en var så skadet at han ikke kunne vise seg offentlig, så sa jeg til meg selv: jeg må finne en måte å gjøre en politisk film på, men slik at den ikke er utvendig politisk, da vil den bare bli politisk korrekt.

– Du kan ikke snakke til folks hoder. Du må snakke direkte til deres kropper.

– Jeg husker jeg sa til meg selv: plottet må være enkelt, selv handlingen kommer i annen rekke, det er soldatene som er storyen. Å forstå filmen gjennom dem. Ved å plassere kamera inne i stridsvognen oppnås total identifikasjon med soldatene: du hører det de hører, du ser hva de ser. Du ser ofrene gjennom kanonsiktet.

Krigens trick

Krigen lurer soldatene til å levere varen som holder krigen i gang. Hæren lærer deg våpen og trener deg. Men den kan ikke fortelle deg hva krig er.

– Krigen er et som et beist. Den får soldatene til å kjempe for å overleve, og dette overlevelsesinstinktet er det som leverer krigen og døden som holder den i gang.

– For å kunne gjøre dette må du bli umenneskelig. Etter 24-48 timer tar instinktene over. De ser og hører skarpt. Du mister smakssansen for du må spise hva som helst. Du greier deg på 15 minutters søvn, og er likevel totalt fokusert. De er sterk og årvåken. Det er som å bli avhengig av narkotika.

– Du stanser å tenke i moralske kategorier. The basic rules of life are not there anymore. Du opererer etter en annen logikk. Du er et dyr som alle forsøker å jage.

– Du husker scenen i filmen der gerilja tar gisler i annen etasje på et hus, og står med sivile foran seg. Ordren kommer om å skyte dem. Hvis du venter fem sekunder med å skyte vil din venn dø, hvis du venter 10 sekunder vil de selv dø. Krig tillater deg ikke å være moralsk. Du har ikke tid til å overeveie: hva gjør jeg? du må handle på brøkdelen av et sekund. Ellers er det du som dør.

– I Beirut var det sivile og våpen på annen hver balkong. Den som ville sjekke ut hvert sted først, ville ikke leve lenge.

– Skytterens synsfelt er begrenset. Både fysisk og i overført betydning. Man kan ikke se hele feltet i en krig. Da blir man handlingslammet. Du må forbli konsentrert, på et begrenset felt.

– Når jeg forteller om nødvendigheten av å handle, så snakker jeg ikke om å skyte barn i gatene. Det er sadisme. Noe annet, presiserer Maoz.

– Tror du filmen undergraver forsvarsviljen?

– Sannheten er alltid det beste. Hvis du skal sende 18-åringene inn i krigen, så bør du i det minste være ærlig om hva som venter dem. Kanskje de også har større sjanser for å overleve.

– Siden IDF er en hær bygget på allmenn verneplikt, vil hærens moral gjenspeile folkets moral.

– I Seksdagerskrigen var vi idealistiske.

– Nå er det annerledes. Alle er opptatt av seg selv, hvordan få tak i en ny mobiltelefon. Alt er personlig. Unge mennesker er reddere for krigen, Libanon-krigen i 2006 skremte dem langt mer enn min film.

Maoz har en forestilling om at fred ikke kommer ved forhandlingsbordet. Ikke ved politikk, men pga livsstil og kapitalisme.

– Først var det Holocaust-generasjonen, så min generasjon, og nå er det Google-generasjonen. Denne nye generasjonen ønsker ikke å løse problemene med krig.

– Hva mener du om Goldstone-rapporten? Var det en annen hær som rykket inn i Gaza? Er det IDF som har forandret seg, eller er det kritikerne?

– Før Operation Cast Lead bestemte hærledelsen at det måtte bli så få tap av egne soldater som mulig. Få tap betyr lavere risiko. Det betyr at man reagerer på den minste risiko, og de andre betaler prisen. Det var hva som skjedde. Hæren og regjeringen hadde forspilt så mye goodwill under Libanon-krigen i 2006 at de ikke ville ha noen gjentakelse.

Operation Cast Lead førte til mye negative følelser: da jeg søkte om å komme til Berlin-biennalen fikk jeg negativt svar. De skyldte på sikkerhet, men jeg tror nok det var andre grunner, sier Maoz.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂