Kommentar

Da Deng Xiaoping ga ordre om å åpne ild mot studenter og arbeidere på Den himmelske freds plass, ødela han samtidig legitimiteten til kommunistpartiet. Han hadde selv vært med på å gjenreise noe av den da han avblåste kulturrevolusjonen og åpnet økonomien.

Når hæren i en kommunistisk stat skyter på studentene, har den tapt, også ut fra egne kriterier. Det ser man av regimets lammende taushet. Ingen leder sto frem og påtok seg ansvaret. Det kom en flau kunngjøring om nødvendigheten av å ta et oppgjør med opprørske elementer og advarsler mot å spre rykter. Beijing Radio rapporterte at ingen var blitt drept. Denne tausheten og undertrykkelsen av sannheten er siden blitt en forbrytelse like stor som selve massakren.

Den rammer kommunistpartiet i dets moralske og filosofiske kjerne. Partiet er bygget på ideologien om det felles gode. Her er en konkret forbrytelse som ble begått midt i hovedstaden, for øynene på en hel verden, og myndighetene nekter å vedkjenne seg hva som skjedde. Det er som kreft som langsomt sprer seg i kroppen.

Kinesisk historie har en egen forestilling om legitimitet som regulerer forholdet mellom hersker og folket, selv om herskeren har vært eneveldig. Han kan ikke gjøre hva han vil. Han er underlagt Himmelens mandat. Det finnes grenser han ikke må overskride, som har å gjøre med kinesisk kosmologi. Også herskeren styrer på vegne av noe, må stå til ansvar, om ikke annet så overfor Himmelen. Det er satt grenser for hans makt. Den hersker som kaster alle hemninger på båten, tar sjanser. Han mister himmelens gunst. Kall det gjerne overtro, men dette har med kinesernes tillit til de styrende å gjøre. De mister tilliten hvis de ser at herskeren er hemningsløs i bokstavelig forstand.

Partiet mistet Himmelens mandat natten mellom 3. og 4. juni 1989. Bestrebelsene på å undertrykke sannheten har bare understreket dette. Det er som en nevrose: jo mer man anstrenger seg for at intet skal synes, jo mer nærværende er det undertrykte.

Ved ikke en gang å oppgi navnene på de drepte har regimet utfordret kinesernes respekt og kjærlighet til sine døde slektninger. Båndene til de døde er sterke i kinesisk kultur. De skal gravlegges på sine hjemsteder. Det å ikke engang vite hvor de er forstyrrer balansen mellom de levende og døde. De levende får ikke gjort sin plikt. Slik løper respekt for tradisjonen sammen med sivile og borgerlige rettigheter.

I forhold til tidligere forbrytelser var massakren på Tienanmen ikke av de største. Men omstendighetene gjorde den spesiell: Den skjedde med all verdens TV-stasjoner til stede. De sendte live fra Beijing, og verden kunne bokstavelig talt se at soldatene trakk ut pluggen. Verden visste hva som skjedde. Dette prestisjetapet er der fortsatt, tross triumfen under OL.

De som demonstrerte på Tiananmen, var sønner og døtre av generasjonen som hadde lidd seg gjennom Maos styre: de hadde dødd i millioner. Jung Chang og Jon Halliday har kommet frem til at 70 millioner døde som en direkte følge av Maos styre. Da Deng Xiaoping overtok og la om politikken, ble det endelig mulig å trekke pusten og få det litt bedre. Foreldrene ville at barna skulle få det de ikke fikk: utdannelse og muligheter. De beste havnet i Beijing. For regimets menn må det ha vært en stor skuffelse. De tok det personlig.

Kina har siden opplevd en enorm økonomisk vekst. Men den er «skjev»: den mangler politisk og demokratisk og juridisk kontroll. Korrupsjonen blir følgelig enorm. Kommunistpartiet er som et tomt skall, det finnes ingen ideologisk basis tilbake. Konfucius er kommet til heder og verdighet, og kristendommen har mange tilhengere.

Men ingenting kan erstatte åpenhet. Kineserne er stolte over at landet er blitt en supermakt. Men Kina kan ikke vinne den posisjonen det gjerne vil ha før åpenheten blir reell. Sensuren lammer den intellektuelle nysgjerrighet og forskertrang som er grunnleggende i alle utviklede samfunn. Man kan kopiere, men ikke skape. Det er en stor forskjell, som fortsatt gjør USA til nummer 1.

Massakren på Den himmelske freds plass ligger som en verkebyll. Den forsvinner ikke før myndighetene erkjenner for folket og ber om tilgivelse.

Les også

-
-
-