Sakset/Fra hofta

BEIJING – Det er en plass og en dato som har brent seg fast i Bao Tongs sinn. «Jeg trodde ikke de ville ta i bruk våpen. Jeg tenkte de ville nøye seg med forskjellige typer trusler. Å skremme studentene, å få dem til å vende tilbake til universitetscampusen. Jeg hadde aldri trodd at Deng Xiaoping ville bruke stridsvogner. Å ta liv, og siden hevde offisielt at voldsbruken var rett. Det var uakseptabelt. Jeg tenker det samme nå som da, har den samme følelsen.»

Den himmelske freds plass, 4. juni 1989. For tjue år siden var Bao Tong Zhao Ziyangs underordnede, generalsekretæren i kommunistpartiet. Og den 28. mai – da Zhao allerede var blitt fratatt makten av Deng – ble Bao Tong arrestert. Han var den lengst oppe i det kommunistiske hierarkiet som endte i fengsel som følge av hendelsene den våren. I flere dager var han uten aviser, og han fikk vite om blodsutgydelsen en uke etterpå. Siden satt han innesperret i sju år.

Bygården hvor han bor ligger ikke langt fra Muxidi-broen, hvor det mellom den 3. og den 4. juni fant sted en strid mellom ujevnbyrdige parter. I hjemmet hersker stillheten som seg hør og bør for en mann på 76 år. I boligen finnes et piano, en Ole Brumm-pute virker malplassert. Der er også fotografiet av «min gode venn» Zhao Ziyang, som døde i 2005. Her er ikke Tiananmen et tabu. «Men det er det selvsagt i Kina den 4. juni. Partiet, regjeringen, TV og avisene vet alle sammen at det var en feil, en tragedie og en forbrytelse. Nettopp derfor holdes det skjult. Man regjerer ved å akseptere løgnen som den offisielle stemmen. I beste fall snakker man om «de uheldige omstendighetene».»

Kina forbereder seg til tjueårsminnet for Tiananmen i en atmosfære av likegyldighet som myndighetene liker svært godt. Under overflaten finnes fragmenter av misnøye: «For folket var det hendelser som forårsaket stor redsel. «De» gjør ikke annet enn å snakke om 4. juni som et vendepunkt som markerte starten på en periode med stor stabilitet. Man mener altså at dette var den mest effektive måten å fjerne ustabiliteten på… Man har en krise? Så hvorfor ikke eksportere vår måte å løse den på? Behovet for velstand og stabilitet er blitt tilfredsstilt av folket selv, regjeringen fulgte etter. Det var folket selv som la bak seg den maoistiske mentaliteten.»

I dag finnes ikke det Kina som Zhao Ziyang ønsket før den ulykksalige konflikten med Deng Xiaoping og statsminister Li Peng. I følge Bao Tong kom den virkelige fornyelsen «fra Zhao Ziyang, takket være hans reformer i Sichuan-provinsen mellom 1978 og 1980. Deng begrenset seg til en politisk kontroll over økonomien.» Men finnes det blant dagens lederskap noen som, uten å gi uttrykk for det, bærer med seg verdiene og forhåpningene fra 1989? Bao Tong, den fremste blant dissidentene, mener kanskje at det som under Mussolini og Hitler finnes en motsetning mellom det å være og det å kunne innrømme, men smiler og sier at det nok finnes noen. I de siste seks månedene har en del av Baos skriftlige produksjon sirkulert på internett, tilgjengelig også på engelsk, som om en eller annen mektig person hadde latt det skje. Men han rister på hodet: «Jeg har ingen venner, jeg er en ikke-person.»

Siden han ikke har tilgang hos kinesiske media, mener kinesiske myndigheter at Bao Tong som regel ikke gjør noen stor skade ved å snakke med utlendinger, og han vet det: «Jeg er en slags utstillingsdukke. Regjeringen tror at den på denne måten kan bevise sin åpenhet overfor Vesten. Overfor kineserne fortsetter man imidlertid å undertrykke andre standpunkter enn de offisielle. For eksempel 08-charteret (et demokratisk manifest undertegnet av tusenvis av intellektuelle og vanlige borgere, red. anm.): Det er en noe utvidet fortolkning av konstitusjonens paragraf 2. Men hvis 08-charteret betraktes som ulovlig, hvorfor gjelder ikke det samme for konstitusjonen?»

Ved inngangen sitter en sivilkledd politimann. Telefonen kontrolleres, bevegelsene følges nøye. «Mitt håp er også min frihet. Og håpet er at demokratiet og friheten vil bli alle kinesere til del dersom det blir definitivt slutt på maoismen. Vi har reformert økonomien, og vi vil klare å reformere politikken også. Kanskje tar det tjue år, hvem vet. Men Kina vil forandre seg. Jeg står i alle fall fritt til å håpe på det.»

(Intervjuet med Bao Tong er gjort av Corriere della Seras Kina-korrespondent Marco Del Corona, og stod på trykk i papiravisen den 25. april.)

Christian Skaug