Nytt

Børsfallet mandag var en sjokkopplevelse. Når det kommer store fall raskt og de skjer på en bakgrunn av dypereliggende faktorer, gir de en resonans som åpner opp for «noe mer». Hva dette «mer» er, er vanskelig å si.

Det er ikke alltid markedsanalytikere og økonomer er de rette til å vurdere betydningen. De har et marked å forsvare, og en økonomi. De ønsker ikke hverken for egen del eller markedets at frykten skal spre seg.

Derfor snakkes det nå om korreksjon. Men det vi ser kan være begynnelsen på noe mye større.

Utgangspunktet er Kina. Det er alle enige om. Kina er fortsatt en ettpartistat som siden Deng Xiaoping har eksperimentert med markedsøkonomi.

Norge

Norge har en såkalt blandingsøkonomi, men innslaget av statlig kontroll er stort. Systemet av subsidier og statens dype lommer hemmer sunn konkurransekraft. De fleste er ikke klar over at store deler av norsk økonomi er løsrevet fra markedskreftene, som de 800.000 i offentlig sektor og 800.000 på trygd. Velferden, dvs statens, dvs olje-Norges rikdom har beskyttet dem mot impact fra markedskreftene. I stedet har sosialister kunne bruke markedskrefter som et dirty ord.

Norge møter nå markedet i form av lav oljepris.  Vi har levd av og på markedet i flere tiår, men med høy oljepris har vi tatt det for gitt at rikdommen vil fortsette å regne ned over oss. Vi har opplevd oss som immune, som fritatt for markedskreftene.

Pris på Nordsjøolje sluttet mandag på 43.50 dollar fatet. Det er omtrent halvparten av hva Statoil har prognostisert i 2016. Ved 40 dollar blir det gigantiske Johan Sverdrup-feltet ulønnsomt. Flere nye felt er allerede ulønnsomme.

20.000 mennesker har mistet jobben i Stavanger-området. Mange lever fortsatt på sluttpakker. De varer ett år. Så må de gå på NAV. Norge har derfor ufattelig mye å tape på det som skjer på finansmarkedene.

X-faktor

Kina ble ført en eksportgigant, så begynte internasjonale selskaper å produsere i Kina. Tyskland og Australia eksporterer stort til Kina. Dvs.: Disse landene og selskapene fikk interesse av å beskytte Kinas renommé. I tillegg straffer Kina de som måtte røpe negativ informasjon.

Det har lenge vært mistanke om at Kinas store vekst ikke er så stor som regimet hevder. Tallene er massert.

Og hva slags vekst er det snakk om? Kina har en boligboble som får den spanske til å blekne. Pål Ringheim kunne fortelle NRK for en tid siden at det står 50 millioner tomme leiligheter i Kina.

Det gråe pengemarkedet er enormt. Kommuner, dvs partibosser, har kunnet låne av statlige banker og bygge kjøpesentre og boliger. Som står tomme.

Vekst?

Under byggingen gir dette «vekst».

Når i tillegg byggingen drives av korrupte tjenestemenn, legges enda en faktor til som åpner for et sammenbrudd.

Pengestrømmen ut av Kina er enorm. Den skal heller ikke ha avtatt. At ikke myndighetene innfører eksportforbud av kapital er et tegn på at de korrupte prioritererer seg selv. Betyr det at de vet noe som ikke andre vet – at det står så dårlig til at de frykter for sine verdier?

Det er ikke lenger glødende kommunister som leder Kina. Det er byråkrater og teknokrater.

Inviterer markedet inn

xi.jinping

Foto: President Xi Jinping er en «ruler», en hersker slik Kina har kjent mange av. Riktignok en som kommer i kommunistiske gevanter. Men en som forener nasjonalisme, imperieønsker og ettpartistyre. Ettparti er blitt mer styreform enn ideologi.

Det Vesten tror er reformvilje kan være nok et utslag av grådighet. Kinas ledere ville legge de store statlige selskapene ut på børs, om trent som Statoil i New York. De pisket opp en gullrush-stemning. Ifølge BBCs morgensending er 80 % av investorene på Kinas børser småinvestorer. De har i stor grad lånt pengene mot surt opptjente sparepenger. Nå er innskuddene forsvunnet og de sitter igjen med bare lån.

Hva skjer når disse menneskene forstår at de er blitt lurt? At lederne brukte børsene som lokkemiddel for selv å bli enda rikere. Børsene kan være en ponzi-scheme, et pyramidespill, og en børs som styres av korrupte kommunister vil nærmest per definisjon være det.

Kinas ledere står derfor overfor noen uløslige dilemmaer: Ved å gå på børs har de knyttet Kina til de globale finansmarkedene og de kan ikke Kina styre, uansett hvor mye penger de har. Hva skal regimet gjøre? De har satt i gang bevegelser som det er vanskelig å stanse. Kommandoøkonomi fungerer ikke.

Men Kinas problemer er også blitt verdensøkonomiens problemer. Både for finansmarkedenes del, men også realøkonomiens.

Den store frykten er at finansmarkedene skal slå inn i realøkonomien, slik at hjulene surer saktere i Kina, Tyskland, Australia,  – land som direkte eksporterer til Kina. Russland og Brasil har allerede problemer.

Man kjenner ikke markedene på kroppen før de slår tilbake. Slik sett har krisen som utfolder seg noen harde lærdommer for Norge.

Vi bør studere dem nøye.

 

 

 

Les også

Krise eller ikke krise? -
Gulvet er borte -
Kinas børser raser -
Momentum -

Mest lest