Mange har interesse av å overbevise markedet om at det ikke vil bli noen krise, selv om det skulle bli problemer i Kina, India og Brasil. Optimismen synes dårlig fundert når man ser på størrelsen på tallene.

Analysesjef kreditt i Swedbank, Pål Ringholm, kommenterer gjeldsboblen i Kina. Hvis den sprekker lar ringvirkningene seg neppe demme opp.

Problemet er at Kina har et skyggemarked for lån, som er nærmest ute av kontroll. I fjor var veksten på hele 43 prosent. Det tyder på overoppheting.

Problemet er at gjeldsboblen i Kina også er politisk. Kommuner, partifunksjonærer, regionale ledere har lånt og spekulert med svimlende summer. Fordi dette er mennesker som er en del av makstrukturen blir ikke bremsene slått på. Mottoet i Kina har de siste tiår vært; «berik dere!» og apetitten har vokst mens man spiste. Problemet er at i en ettpartistat er det intet maktfordelingsprinsipp og hvis makteliten kaster seg på spekulasjon, heller ingen bremser.

Det kan derfor bli en hard landing for Kina, og hvis det skjer vil det slå inn i økonomier over hele verden. Tina Saltvedt spådd i DN igår at oljeprisen vil falle til 80 dollar, det vil også slå bena under norsk oljenæring.

Et annet moment som DN ikke har med i sine analyser og kommentarer er den politiske krisen i Vesten. Fondsforvaltere og analytikere står frem og sier at tilbakegang i fremvoksende markeder ikke vil påvirke USA og Europa. Men de kalkulerer ikke med de store politiske problemene i USA, for ikke å snakke om EU, der eurokrisen på ingen måte er over og der for tillitskløften er enda større, noe EU-valget i mai trolig vil vise.