Kommentar

«Jens Putin-grep» sto det på forsiden av Finansavisen. Med det mente nok Hegnar at Jens kopierte hvordan Putin bruker Gazprom energipolitisk, til å bli større og ekspandere. Både Reiten/Lund og Stoltenberg snakket om tapet av Shtokman som en motiverende faktor bak fusjonen. Men ingen snakker om den mørke siden ved Putins strategi.

Det betenkelige er blandingen av naivitet og kynisme i de to selskapene og Ap-systemet. Idag gikk nyhetene med til å snakke om opsjoner og lederlønninger. Snakk om avledning. Man snakker ikke om hvor stor makt dette selskapet vil få. Dagens Næringsliv har en rimelig bra leder: Amund Djuve er betenkt over at initiativet til fusjonen kom fra administrasjonen, ikke fra regjeringen. Det er ledelsen som bestemmer og får viljen sin. Slik kommer det også til å bli når de store avgjørelsene skal tas, og lønningene kommer nok også etter. Som Djuve skriver: forslaget om privatiseringen av Statoil kom også fra selskapets ledelse. Man var frekk nok til å foreslå at Statoil skulle få overta Statens direkte eierandel, men ledelsen var så pågående at Per Kristian Foss ble irritert og sa nei.

Apetitten er stor. Da Statoil oppsto var man bekymret for at gjøkungen ville bli for stor. Derfor måtte den vingeklippes. Det skulle være flere oljemiljøer, og staten beholdt Statens direkte økonomiske eierandel, som eies gjennom Petoro. Man fryktet at Statoil ellers ville bli for dominerende. Nå er alle slike hensyn forduftet. Man sammenligner seg med Gazprom!

Det gir ubehagelige fornemmelser. Gazprom er et av verdens største og mest korrupte og hensynsløse selskap. I Russland brukes loven som brekkjern for å tvinge selskaper som Royal Dutch Shell til å selge majoriteten til Gazprom. Dette registreres knapt i norske medier. Heller ikke alle drapene i oljesektoren.

Det er noe selvsikkert gutteaktig over Reiten og Lund. De tror de kan spillet. Det kan være de vil være med og spise kirsebær med de store, men i så fall skjer det på de stores premisser: i Russland er korrupsjon og maktmisbruk en del av hverdagen. Det er mulig at det nye Statoil/Hydro også vil tilpasse seg disse metodene. Det viste seg at selv dydige Olav Fjell personlig hadde godkjent bestikkelsene av Rafsanjanis sønn.

Ap-staten har alltid følt seg tiltrukket av makt. Den har identifisert seg med staten, og betrakter den som «sin». Når vi snakker om så store verdier og så mye makt som den nye oljegiganten vil få, gir det en vond smak i munnenn. Gerhard Schröder roste Putin opp i skyene og gikk rett fra kanslerstolen til lederverv i Gazprom, uten skrupler. Det er en slik maktbase man kan frykte med det nye selskapet.

Hvorfor er dette så farlig? For det første på grunn av de korporative trekk ved Ap-staten. Det er veldig vanskelig å vinne frem med en opposisjon i dette systemet. Hvis man først innlater seg på samarbeid med russerne tror jeg bordet vil fange. Det vil bli vanskelig å trekke seg ut. Russerne har allerede demonstrert at de kan bruke utpressing i forbindelse med lakseeksporten. I oljesektoren står langt større verdier på spill. Faren vil være teknologi-tyveri, men også en korrupsjon av lederne, som vil nå helt inn i stat og styringsverk.

Norge vil da havne i selskap med en stat som myrder og forfølger opposisjonelle, brysomme journalister og kaukasiske folk. Putins metoder er slik at det kan utløse en krig i Kaukasus.

Norsk politikk vil bli stilt helt på hodet: vi vil gjerne være muslim-vennlige, men havner i selskap med et regime som forfølger sine muslimer med hard hånd. Det samme skjedde forsåvidt under Bosnia-krigen, også den gang hadde det offisielle Norge en svært lunken holdning til bosniakene.

Konklusjon:

Fusjonen Statoil/Hydro er i første rekke et indremedisinsk problem. Det sier noe om at det ikke finnes bremser eller hemninger når viktige beslutninger skal tas. Ap liker slike maktgrep, men opposisjonen applauderer viljeløst. Faren er at akkurat som Statoil-ledelsen har dratt regjeringen med seg, vil det nye superselskapet kunne dra hele Norge med seg på energipolitiske eventyr. Energi er det store strategispillet i fremtiden. Når selskapet varsler omkamp om samarbeid med en energi-imperialist, er det grunn til å stanse opp.

Les også

-
-
-
-