Kommentar

Situasjonen i dag og den i mellomkrigstiden er like på ett punkt: det borgerlige samfunns store problemer med å ta inn over seg trusler. Det stikker dypt, for å gjøre det betyr å revurdere oppfatningen av det som er rammen rundt våre liv.

Det er kun ved å gå inn i de konkrete tilfellene at man kan forstå hva det handler om. Millioner av amerikanerne gjorde en slik erfaring 9/11. Vi trenger ingen bombe på T-banen i Oslo for å gjøre det samme. Det er nok å se på TV-skjermen og ta inn over seg budskapet.

Jeg fikk en slik opplevelse under Panorama-programmet om drapet på Aleksandr Litvinenko igår. Det varte en halv time, og var mer enn nok til å overbevise.

Det ble ikke gjort ett forsøk på å drepe Litvinenko, men tre, og alle tre sto eks-FSB agentene Andrej Lugovoj og Dmitrij Kovtun for. Hvis man ikke hadde funnet ut at våpenet som ble brukt var polonium 210, ville aldri dette blitt avslørt. Dosen Litvinenko fikk skulle ha drept ham momentant, da ville man aldri rukket å stille riktig diagnose. Men han var seig og levde i to uker, det ga etterforskerne tid til å komme på sporet, og da ble våpenet vendt mot gjerningsmennene. Et radioaktivt våpen er som å følge et spor i snøen, som en ekspert sa.

Første forsøk ble gjort i midten av oktober, da Lugovoj fløy til London og bodde på Park Lane Hotel. Her ble det funnet spor av polonium 210 på rommet hans. Også da møtte han Litvinenko, men drapsforsøket mislyktes. Neste forsøk var 25. oktober. Også denne gang «sølte» Lugovoj polonium over alt hvor han gikk og bodde. Tredje forsøk var 1. november, samme dag som Chelsea skulle spille en viktig kamp. Litvinenko møtte dem i baren på Millenium Hotel. De andre drakk alkohol, Litvinenko drakk te, som sto ferdig da han kom. Man har kunnet følge den forurensede koppen og hvordan den spredte radioaktivitet til alt den senere kom i kontakt med, en rekke servitører, kjøkkenpersonale osv.

Andrej Lugovoj er eks-FSB/KGB-agent, og ble mangemillionær på få år. Det blir også sagt i filmen at FSB/KGB idag fungerer som en pengemaskin, til personlig berikelse for de ansatte og folk i systemet. Man tar sogar på seg oppdrag, men selvfølgelig ikke for hvem som helst. Russland er den største produsenten av polonium, og ingen kan få tak i de mengder det her er snakk om uten at myndighetene er involvert.

KGB har lang erfaring med gift. Helt fra 1920-tallet. Putins egen livvakt, kalt «Skyggenes konge», ble drept med polonium, på samme måte som Litvinenko. Han ble innkalt til et møte i innenriksdepartementet og fikk servert te.

Samme dag som Litvinenko døde, traff han den mystiske italieneren Mario Scaramello på en sushi-bar. Det var ikke første gang de møttes. Scaramello hadde med seg en liste over folk russerne ville rydde av veien. På den sto Anna Politkovskaja. Hun var allerede død. Litvinenkos navn sto også der. Hvilken rolle Scaramello spilte er umulig å si. Han hevder at Litvinenko skulle til å offentliggjøre at statsminister i Italia og tidligere leder av EU-kommisjonen Romano Prodi har vært kontaktmann for KGB.

Det interessante i denne sammenheng er at det ikke ble funnet spor av polonium på de stolene hvor Litvinenko/Scaramello satt. Men det ble funnet radioaktivitet ved det bordet i sushi-baren hvor Litvinenko tidligere hadde møtt Lugovoj og Kovtun.

– Han følte seg så trygg i London, sier Litvinenkos enke.

Det ville vi også gjort. Hensikten var å drepe. Litvinenko skulle dø en smertefull død. Det skulle spre skrekk og usikkerhet. Men avsenderen skulle ikke bli avslørt. Det var en stygg strek i regningen. Uten at det har utløst noen panikk i Moskva.

Svak og ydmyk

Metodene har allerede begynt å virke. «Man» er forsiktig med å kritisere russerne åpenlyst. I Søndagavisen på NRK skulle en forsker fra FFI forsvare rapporten som utpeker Russland som en ny sikkerhetstrussel mot Norge. Han var ytterst forsiktig. Snakket i konjunktiv. Ikke om at det er metodene man benytter og konfliktene mellom Norge og Russland om energiressurser som til sammen signaliserer fare.

Helge Blakkisrud fra NUPI skulle liksom representere fagkunnskapen. Det gjelder nå å forklare Russlands nye aggressive linje. Den forklares med at Russland angivelig ble ydmyket på 90-tallet, da NATO utvidet østover og Russland mistet sin supermaktstatus. Ikke ett ord om at det samme Russland førte to brutale, morderiske kriger mot et lite folk nord for Kaukasus. Det var ikke spesielt «svakt» vel? Men det offisielle Norge har aldri likt å snakke om Tsjetsjenia, slik man heller ikke har ønsket å ta inn over seg Serbias omfavnelse av det samme barbariet. Det er snarere så man har forståelse for det slaviske offer.

Samme metoder

Men det finnes andre krefter som benytter de samme metoder som russerne. Både Syria og islamistene har sansen for det ultimate skremselet: mordet. Derfor er drapet på Theo van Gogh noe langt mer enn drapet på en rebell. Det er et angrep på demokratiet og ytringsfriheten. De som benytter slike metoder avleser hvordan samfunnet reagerer. De lever på frykt.

Denne frykten kan allerede avleses i Norge, vi bare later som vi ikke ser det. Nye landsmenn har i lang tid vært forsiktig med hva de sier og gjør offentlig. Men også norske offentlige personer trår varsomt. En Midtøsten-forsker uttalte seg nylig om de siste bilbombene nord for Beirut, i et kristent område, dagen før toårsdagen for drapet på Rafik Hariri. NRK-reporteren spurte vedkommende om det ikke var påfallende at nærmest samtlige attentater er mot anti-syriske personer. «Jo.» Hun dro på det. «Det er nok en mistanke, men ingen vet sikkert.» Heller ikke etter drapet på Hariri var det blitt funnet avgjørende bevis, hevdet vedkommende. Den opperksomme lytter/leser har fått med seg at vedkommende har slekt og familie i Libanon. Ingen vil si offentlig at det binder deres tunge, men tanken burde kanskje streife reportere.

Når frykten blir konkret, blir den annerledes. Vi kjenner den bare via stedfortreder, som noe vi kan hisse oss opp over.

At folk ikke kan si hva de mener, bevisst og ubevisst, er lite rapportert. Men det vil i stigende grad prege våre «forbindelser». Hvordan skal journalister håndtere dette i møte med sine kilder? Vil en redaktør tenke at vel kan vedkommende språket i opprinnelseslandet, man kanskje er det også hensyn til slekt som vil spille inn hvis saken er følsom?

Trusselkultur går idag hånd i hånd med korrupsjon. I den forstand er fusjonen mellom Hydro og Statoil usunn. Når makten blir stor nok, er det ingen som tør motsi den. Det er et enkelt og innlysende faktum. Det samme gjelder fusjonen Media Norge. At det er usunt at Schibsted eier Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende burde være helt opplagt.

Folk er ikke dumme. Man trenger ikke si så mye når man har så stor makt. Journalister vet å tilpasse seg.

VG-journalist Hanne Skartveit skrev fredag indignert om Carl I. Hagen og Se og Hør. Det er typisk norsk å blåse disse tingene opp og så konkludere med at vi har Jagland og det trygge Norge. Det gjør også Skartveit, utrolig nok. Hun blir varm ved å tenke på det solide oljebyråkratiet vi har som forvalter milliarder uten å blunke. Virkelig? Er det slik virkeligheten er?

Det samme ville man sikkert sagt om Olav Fjell før Iran-saken ble rullet opp. Det var først da amerikanerne kom med sin kjennelse og bot, at Statoil innrømmet at også toppsjefen hadde vært informert. Til det siste insisterte Fjell på at han ikke hadde gjort noe galt, og selskapet lot som ingenting. Også i Sintef Petroleum satt det langt inne å få rullet opp korrupsjonen. I begge tilfellene gjaldt det Iran.

Motstand

Hvorfor er det slik motvilje og motstand mot å erkjenne trusler og korrupsjon? Fordi det rokker ved vårt selvbilde. Nordmenn har et bilde av seg selv som rene og uskyldige. Mye tyder på at det er blitt noe man bruker for å forsvare seg selv, og noe man bruker markedsmesssig: Det bygger opp merkevaren Norge. I gamle dager ville man kalt det dobbeltmoral.

Man vikler seg inn i løgner og misforståelser: Man kan være politisk «korrupt»: En ensidig omfavning av palestinerne som ofre samtidig som man overøser dem med penger, kan gi mange merkelige bivirkninger. Man kan bli angrepet for noe man ikke forstår hva er. For er ikke vi de ultimate gode? Olof Palme var den ultimate gode, men ble likevel drept. Det var og er uforståelig for det offisielle Sverige. Man leter etter en Oswald.

Det vi vet er at Statoil og Sintef Petroleum har vært villig til å legge penger på bordet til et korrupt, messiansk-religiøst regime som har vært involvert i terror, undertrykker sine egne og truer nabostater med utslettelse. Pengene gikk i Statoils tilfelle til personer helt i maktens sentrum: Rafsanjanis sønn. Faren deltar overalt hvor det treffes viktige beslutninger. Da Bashar Assad kom på besøk i helgen, var det tre-fire han skulle treffe, og blant dem er Rafsanjani. Han var leder da regimet likviderte motstandere i 90-årene, blant dem flere av Irans ledende kulturpersonligheter.

I norsk politisk journalistikk og historieskrivning har man et behov for å utpeke noen som moderate. Det er nærmest en rolle noen får tildelt. Så har man noen man kan snakke med. I Iran er det Rafsanjani. I dagens Russland er det forsvarsminister Sergej Ivanov. NRKs Moskva-korrespondent forklarte det med at han kunne svensk. Det manglet bare at han også spiste med kniv og gaffel.

Det sies nå at det foregår en maktkamp i Kreml om hvem som skal overta etter Putin. Hvem disse maktmenneskene er, får man aldri høre. Det er allltid for å forsvare en Ivanov eller Medvedev.

Norske journalister fungerer som leverandører av røyktepper og bortforklaringer som gjør mordere og tyranner til moderate.

Har man tenkt noe over hva det vil si å virkelig ta parti for Anna Politkovskaja? Det begynner her og nå med arbeidet man gjør.