Åsne Seierstad har noe journalister og redaktører mangler: mot. Mot til å reise inn i et område hvor russiske soldater og kadyrov’er kan gjøre hva de vil med henne, og mot til å se grusomhetene og menneskenes elendighet i øynene.

Mot til å utsette seg selv for fare kan man ikke forlange av alle. Her er vi ulikt utrustet. Men motet til å se ondskapen i hvitøyet er noe annet. Her står det ytterst dårlig til, både med politikere og medier, og har gjort det i lengre tid. Man merket det for alvor da Europa for første gang ble testet etter murens fall: krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Norsk offentlighet snudde seg vekk, ikke helt vekk men sidelengs. Man har siden aldri fått grep på grusomhetene på Balkan, og vakler mellom serbersympati og likegyldighet.

Dagsrevyens Hege Moe Eriksen har vært på reportasjereise i Bosnia. NRK har oppdaget noen egne vinkler. Eirik Veum har arbeidet med norske frontkjempere på fremmed jord. Det er en slags post festum-journalistikk, som at man henholdsvis 14 og 15 år etter Rwanda og Bosnia oppdager at det befinner seg krigsforbrytere på norsk jord. Noe sent?

«Oppdagelsene» har derfor preg av å bli hengende i løse lufta, som når hele NRKs nyhetsapparat kringkaster at det befinner seg titusener av krigsforbrytere i Bosnia som aldri vil bli dømt. What else is new?

Hvis Bosnia har vært fjernt, er Tsjetsjenia hinsides. Det gjelder også volden, på begge sider. Tsjetsjenia har vært livsfarlig – for alle – også journalister. Der gjøres intet unntak, hvis man ikke reiser inn som Putins gjest slik Hans Wilhelm Steinfeld gjorde.

Seierstad reiser inn inkognito, med en tsjetsjensk venninne som ledsager. For å se med egne øyne. Tsjetsjenia er den forbudte sonen i Russland, den man ikke snakker om, går utenom. Der begås forferdelige ting i Russlands navn, ikke bare mot tsjetsjenerne. Også soldatene behandles som dyr. Det finnes ingen streng rettferdighet i dette systemet, bare brutalitet, hensynsløshet, menneskeforakt og likegyldighet. De førstegangstjenende forsøker bare å overleve, mens de profesjonelle soldatene er profesjonelle mordere. De er Putins leiesoldater. Etter flere års krig var tsjetsjenerne så forrået at en del kunne lokkes over til å bli forrædere mot uinnskrenket makt over befolkningen. Kadyrovene er ekstra brutale fordi de er forrædere mot sine egne.

Hvor brutalt gir Seierstad et grusomt eksempel på. Kadyrovene har gjort krigen til en borgerkrig. Hver landsby er gjennsomsyret av frykt og angiveri. De familiene som mistenkes for å ha noe med geriljaen å gjøre, blir spedalske. Mistanken faller helt tilfeldig. Det er nok å være på galt sted til feil tid, og er man først inne i maskinen, fortsetter den å male og sluker stadig flere familiemedlemmer, slekt og bekjente.

Derfor har Tsjetsjenia det samme fenomen som Argentina med mødrene på Mai-plassen, mødre som ikke får ro, som er på konstant leting etter sine bortkomne sønner.

Seierstad får en av dem til å åpne seg. Hun ble selv tatt og ført til kadyrovenes hovedleir i skogen. Derfra kommer man vanligvis ikke levende.

Ramzan Kadyrov står for et merkelig styre. Seierstad bruker en god del plass på å beskrive den offisielle reisen. Det nye Groznyj som reiser seg, er en Potemkin-kulisse. Husene ser feiende flotte ut, men alt er gjort i hui og hast av arbeidere som ofte ikke har fått betalt. Det finnes ikke bad og toalett i noen av de prangende leilighetskompleksene. I hotellet hvor Seierstad bor raser taket ned, til tross for at bygget bare er noen år gammelt.

Det kryr av departementer og navneskilt, men når Seierstad spør hva de driver med, er svarene svevende, eller de driver med samme propagandashow. Alt handler om Ramzan. Lovprisingen er nordkoreansk. Under den ligger frykten. Den overdådige maten, bilkortesjene, statuene av far og sønn, muskelbuntene som fyller foajeer og forværelser, forteller om et samfunn som ikke er noe samfunn. Det er en bande som har okkupert et samfunn og torturerer folket.

Tamara heter hun. Hun hadde fire sønner. En dag blir hun tatt selv, kjørt ut i skogen i retning Kadyrovs hovedkvarter i Tsentoroj. Der ser hun fem menn sittende i en bil med bakbundne hender og jakkene som hetter over hodet. Hun blir slengt inn selv og truet med at den blir spengt i lufta hvis de ikke sier «hvor krigerne skjuler seg». Tamara slapp fra det med skrekken. Hun sitter og forteller Seierstad om hva som skjedde, mens slektninger maner henne til forsiktighet.

– Nå må du være forsiktig, Tamara. Har du ikke mistet nok?
Men Tamara har bestemt seg. Hun er i fare om hun tier og hun er i fare om hun taler. Nå har hun bestemt seg for det siste.

– Hvem var de? spør jeg.
-De, sier Tamara med tyngde.
Hønene klukker rundt oss. Skyggene deres er blitt lengre.
– Kadyrovene, fortsetter Tamara. – Presidentens menn.

Den tørre heten som har gjort slettene nesten ørkenaktige, har gitt seg litt. Tamara fortsetter historien. Noen uker senere kom de tilbake. Denne gangen lot de Fatima være igjen hjemme og tok bare moren. Igjen førte de henne til skogholtet ved Tsentoroj. Plutselig støtte de på høye gjerder. Bilen kjørte gjennom en bevoktet port.

– Det var som å komme til helvete. Jeg ble kastet ut av bilen og dyttet fremover av menn med automatvåpen. Jeg hørte skrik og jammer rundt meg, uten å skjønne hvor det kom fra.

De to svigerinnene sitter tause. De har sammenpressede lepper og blikk som sier de synes Tamara har gått for langt. Det holder nå, sier ansiktene deres.

– Jeg ble skjøvet mot noe som så ut som en skyttergrav, det var en lang voll, murt i en ring. Jeg så bare toppen av den. Først på avstand, så nærmere. Over den lå planker eller brett, slik at man kunne gå fra en kant til den andre. Jeg ble bedt om å gå over. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg så ned. Der lå lik på lik. Blodige, forslåtte, uten tenner, uten øyne. En av dem, et av likene, eller kanskje han levde, så på meg. Jeg drømmer om det blikket, jeg våkner og skriker. Jeg ble ført inn på området utenfor vollgraven. Derfra kunne man ikke flykte uten å falle ned i den, for plankene var befolket av menn med automatgeværer. Midt på plassen sto det et slags stativ av stenger og rør, der det hang tre menn. Det gikk strøm gjennom rørene, som ble skrudd av og på. Av og på. Av skrikene kunne vi vite når strømmen var tilsluttet.

– Hva ville de med deg?
– Det samme som første gangen. De ville jeg skulle fortelle hvor krigerne var. Men jeg vet jo ikke noe. Jeg sa bare til dem: «Nå har dere tatt alle sønnene min, det er bare meg igjen, om dere vil ha meg, så drep meg med en gang.»
– Slo de deg?
– Nei, de rørte meg ikke. De satte fram et lite bord og en stol foran stativet der mennene ble torturert. De ba meg sette meg der. Så satte de fram te, sukret fløte og en brødbit, stor som så.
Hun holder fram en håndflate. «Drikk gamlemor,» sa de. Jeg bare ristet på hodet. «Hva er det med deg, Baba? Vil du ikke ha te?» Jeg ville heller dø enn å sitte og drikke te foran mennene på stativet som ble mishandlet til døde. Eller foran likene i skyttergravene.
– Hvor mange lik så du?
– De lå hulter i bulter. Flere titalls. Skyttergravene var i murstein. De hadde høye metallkanter. Jeg vet ikke hvorfor de var murt opp som kar, kanskje for å kunne helle syre i. Noe slikt har jeg hørt.

Hun fortsatte å fortelle, som i transe. Selv om hun ser rett på oss, er øynene tilbake der hun var.

– Kadyrovene gikk rundt og skrattet. De spilte høy musikk fra store høyttalere, tsjetsjensk popumusikk. De var satt fram brød med mat, fat med store kjøttstykker, brød, leskedrikker. Innimellom satt de og slappet av og spiste, før de reiste seg igjen for å pine mennene på stativet. Det var to kvinner som ordnet med maten og som gikk rundt og ryddet. En av dem satt rolig og skrelte poteter. Midt i helvetet. Da jeg nektet å drikke teen beordret en mann meg til å rydde og vaksee. Det gjorde jeg. Da tenkte jeg at de to kvinnene også var fanger, men nei, de var faktisk betalt for å jobbe der. «Hvordan kan dere det?» utbrøt jeg. Jeg var ikke redd for noen ting da. Jeg trodde likevel dette var slutten. Fangene hadde seg selv å takke, svarte den yngste kvinnen: «Ne nado bylo vlest kuda ne nado bylo» – «De skulle ikke ha blandet seg oppi ting de ikke hadde noe med.» Jeg var sjokkert. Så iskaldt. Hva har skjedd med oss? Hvordan har vi blitt så grusomme? Vi har aldri noen gang i vår historie pint hverandre slik vi gjør idag. Det er ikke lenger russerne mot tsjetsjenerne. Det er oss imellom. En kvinne ved siden av meg var også tatt til fange og ble forhørt. Hun hadde akkurat født, og det rant melk fra brystene hennes. Hun kom seg aldri derfra. Det har jeg fått vite. Men jeg vet ikke hva de gjorde med henne.

Tårene siler nedover kinnene.

Det vil ikke vi vite heller. Tamara bar frem et vitnesbyrd for at sannheten skulle komme frem. Det vitner om en utrolig sjelestyrke hos Seierstad at hun har orket å utsette seg for en slik lidelse, som ikke er som andre lidelser. Den er ikke påført av naturen. Det er mennesker som gjør dette mot andre mennesker. Og det er nettopp det som er vanskelig å ta inn over seg. Hva mennesket er istand til vil vi helst ikke vite. Det ødelegger sjelefreden og normaliteten, den vi bygger hverdagen rundt.

Dette er en dirigert grusomhet. Det er ikke tsjetsjenernes natur som kommer til uttrykk. Det er Putin som har oppdratt dem. Den første krigen var også forferdelig, men under Putin ble grusomhetene satt i system, og alle ankemuligheter og ansvarslinjer brutt. Bødlene hadde straffrihet.

Dette er plagsomt også for «oss». Russland er nabo, et land vi gjerne vil handle med.

Stoltenberg-ene

Unnfallenheten for Slobodan Milosevis forbrytelser gjentar seg med Putin. Thorvald Stoltenberg sto som fadder til den første, og sønnen står direkte ansvarlig for den andre. Dette er ingen bagatell. Det er faktisk en viktig fortelling om det moderne Norges moralske habitus. Samkvemmet med Putins Russland er langt alvoligere for Norge enn Serbia noen gang var. Men det moralske sviket begynte på Balkan. Det var der eksemplet ble satt.

Aage Borchgrevink etterlyste i oktober utenriksminister Jonas Gahr Støres holdning til grusomhetene i Tsjetsjenia. Gahr Støre svarte «på den ene side og på den annen side», og kritiserte menneskerettsbrudd samtidig som han roste Putin for fremgang i Russland.

Mye har utviklet seg til det bedre i Russland når vi sammenlikner med situasjonen for 10 år siden og enda mer om vi ser tilbake til Sovjet-tiden. Samtidig er vi urolig over flere trekk ved utviklingen i dagens Russland. Det gjelder rettssikkerheten og demokratiutviklingen i generelt, og det gjelder de brudd på menneskerettighetene som er dokumentert i Tsjetsjenia.

Dette er essensen av Gahr Støres syn på Russland: «I hovedsak bra». Med visse negative trekk.

Styrken i Seierstads bok er at den dokumenterer at det ikke dreier seg om «brudd» – om enkelttilfeller. Denne versjonen lar Gahr Støre beholde troen på Putin:

Det er helt uakseptabelt dersom personer som klager til Domstolen i Strasbourg, deres familie og advokater blir utsatt for press og represalier.

Dette «dersom» er avslørende. Det betyr tilfeldighet, vilkårlighet. Men det er det ikke snakkk om i Tsjetsjenia. Terroren er systematisk og planlagt. Det er det vanskelig for en utenriksminister å ta inn over seg, både profesjonelt og menneskelig. Fremfor alt blir det vanskelig å møte russerne til business as usual, når representantene på den andre siden av bordet står for et morderisk regime.

Gahr Støre havner i en selvmotsigelse.

Vårt stadig tettere samarbeid med Russland begrenser ikke vår dialog om demokrati, menneskerettigheter eller andre vanskelige spørsmål.
..
Vi har i dag en mulighet for samarbeid og meningsutveksling med russiske myndigheter som er større enn den har vært noen gang tidligere i historien. Det gjelder også åpenhet om situasjonen i Nord-Kaukasus.

Akkurat den siste setning får det til å tippe over og viser at Gahr Støre tar hverken Borchgrevink eller Tsjetsjenia alvorlig. I klartekst står det at samarbeid i nord med Gazprom er viktigere enn menneskerettigheter.

Seiersted har også fått lese opptegnelser fra tsjetsjenere som ble deportert i kuvogner i februar 1944. Det er forferdelig lesning. Stalin satte nådeløsheten i system. I tillegg var han paranoid. Mot slutten av krigen, da seieren var viss, fikk han det for seg at han måtte straffe tsjetsjenere og ingusjetere for deres samarbeid med tyskerne, et samarbeid som for øvrig var rent oppspinn. Som en annen Gud forviser han dem fra deres land.

Når Putin slipper løs den andre Tsjetsjenia-krigen, er det derfor mot et visst bakteppe. Et dobbelt bakteppe, for ikke å si tredobbelt: Tsarens krig mot folkene i Nord-Kaukasus på 1800-tallet, lang og blodig. Stalins deportasjon av et helt folk, Jeltsins krig på 90-tallet, og Putin som den siste i en lang og blodig tradisjon.

Man skulle tro at de historiske forbrytelsene stemte ledelsen og nasjonen til en viss ydmykelse og anger. Men under Putin er det tvertom. Nå har han oppnådd den forråelse av Tsjetsjenia som selv tidligere herskere ikke greide: tsjetsjenere ødelegger folket. Dette sier samtidig mye om hvilket Russland Putin er i ferd med å skape.

Åsne Seierstad
De krenkede
Historier fra Tsjetsjenia.
Cappelen 2007


Åpenhet om Nord-Kaukasus

Les også

-
-
-
-