Sakset/Fra hofta

For the record: Alf Skjeseths intervju med red., siden det ikke ligger på Klassekampens nettside.

Blir du ikke smårar av å lese aviser og bøker og beskrive verdens elendighet døgnet rundt, i vissheten om at selv ikke du kan få med deg alt?
Hans Rustad tar en sjelden tenkepause og smiler skjevt, som det heter.
– Joa. Jeg gjør det.
– Og hva gjør du da? Tar en tur med bikkja?
– Jeg bør det. Jeg prøver det. Men det hender det skjærer seg.

Det er en moderne Eidsvollsmann som tar imot på stasjonen med romeriksdialekt, skauhatt, røslige støvler og blå bil med plass til både ungeflokken på fire, bikkja Brak (forgjengeren het Bulder) og alle dagens aviser.
Han viser gjestfritt fram Eidsvolls historiske attraksjoner, men samtalen skjer på kafé. Hjemme hos-intervjuer er ikke hans stil.
– Det er blitt altfor mye personifisering, også i samfunnsdebatten. Et lite eksempel er dette påfunnet med å ha bilde av alle som skriver leserinnlegg i Klassekampen. Det er noe skikkelig tull.
Hans Rustad er altfor lite monden, og for avstikkende, til å bli tatt med i betraktning i noe så aparte som kåring av landets ledende intellektuelle, nå også sportsgren.
Men han er a piece of work, som han kunne sagt på sitt lettflytende norsk-engelsk, for hvem som helst, hva angår kunnskaper om politikk, religion, historie og kultur.
Hans Rustad er en bokorm som suger opp kunnskap som en svamp, en dissident som har forlatt de fleste av sine gamle venstreside-standpunkter, en refser av det han opplever som naivitet og sløv konsensuskultur i et velfødd samfunn som ikke vil se i øynene hva slags farer som truer.
Fra sin base på morsgarden i Eidsvoll driver han nettstedet document.no, med daglige doser kommentarer og advarsler, først og fremst knyttet til terrortrusler, sosial uro og framveksten av en militant islamisme, og med sterkt forsvar av Israel. Av disse grunner er han, blant annet her i bladet, definert som en ledende «blåblogger».
– Det er i og for seg et artig begrep, som sier noe om en ny type medievirksomhet som utfordrer et radikalt hegemoni. Jeg syns ikke det er spesielt dekkende for det vi driver med, men folk får kalle det hva de vil. Skal vi ha en merkelapp, foretrekker jeg liberal, sier han.

Det kan være greit for leseren å vite at intervjueren har jobbet sammen med Hans Rustad i mange år, til og med som hans nærmeste foresatte. Stedet var utenriksredaksjonen i Norsk Telegrambyrå, gjennom store deler av det skjellsettende 1990-tallet.
Før internettets tid var dette riktig noe for Hans, da fjernskrivere fra fire nyhetsbyråer spydde kilometervis med utenrikstelegrammer ut over golvet, utenlandske aviser fløt overalt og vaktsjefen på NTB utenriks var landets best informerte person om hva som skjedde i verden akkurat da.
– Med Internett er dette blitt fullstendig forandret. Nå kan alle i prinsippet starte sitt eget nyhetsbyrå. Det som før var tilgjengelig for a privileged few, er nå alle manns eie. Det er en formidabel demokratisering av adgangen til informasjon. Internett er et utrolig redskap for å binde kunnskap sammen og å gå i dybden. Her ser vi hvor mye mer som skjer i verden enn det norske medier reflekterer, og her kommer de nye stemninger og strømninger til uttrykk. Vi aner en ny type offentlighet, annerledes enn den borgerlige offentligheten fra Gutenbergs tid, som jeg trur er på hell. Som det er sagt: Det er lettere å forstå verden, men også å sprenge den i lufta.
Mens vi andre dukket ned i tabloidene i pausene for å få igjen pusten, stakk Hans helst av med Frankfurter Allgemeine Zeitung. Skulle han ha fri et par dager, fraktet han store avisbunker hjem til Nannestad for ikke å gå glipp av mer en høyst nødvendig. Når han ikke drev eget forlag på kjøkkenbordet på si – også dette het Document – med litteratur for spesielt interesserte.

Utenriksjournalistikken gjelder ikke først og fremst å hope opp fakta. Det utviklet seg et brennende personlig og politisk engasjement i deler av NTB-staben, først og fremst utløst av serbernes krig mot Kroatia og Bosnia og omverdenens reaksjoner.
– Krigene i Jugoslavia, og særlig i Bosnia, ble det store vannskillet. Der gikk toget for venstresida i Norge og Europa, og for journalistikken. I den europeiske skjebnetida etter Murens fall var anti-amerikanismen sterkere enn empatien og den humanitære samvittigheten. Venstresida, de fleste mediene og europeiske topp-politikere reagerte ikke da Bosnias muslimer, trolig de fredeligste som finnes, ble overlatt til seg selv for å dø. Det var bare tomme fraser hele veien, det var München-politikken om igjen. Etter massakren av de muslimske mennene i Srebrenica skrev Dagbladet på lederplass at det var vanskelig å ha sympati med noen av partene.
Rustad sier om seg selv og sine meningsfeller at «vi ble amerikanere på 1990-tallet», men ikke uten forbehold.
– Midt oppe i blodbadet i Bosnia kom massakrene i Rwanda, der det først og fremst var USA som sviktet internasjonalt. Så kom Tsjetsjenia, der Russland fikk ture fram med groteske menneskerettsbrudd, og serbernes fordriving av Kosovo-albanerne, som utløste Kosovo-krigen. Det er rett og slett noen situasjoner der the bullet is the answer. Uten USAs påtrykk ville de europeiske Nato-landa heller ikke da gått til aksjon mot serberne, som de av en eller grunn satte mye høyere enn kroatene og bosnierne.
Rustad kan snakke mye og lenge om dette, og det gjør han.

I 2001 flyttet han fra hjemkommunen Nannestad til nabobygda Eidsvoll, og slo seg ned på gardsbruket som mora kom fra. Da hadde han seint, men godt fått fire unger i løpet av åtte år, med sin tannlegekone som fortsatt jobber i Nannestad.
Året etter tok han sluttpakke i NTB, og ble blant pionerene i farsotten som kalles blogging.
Slik er hans resept på det gode liv: Bosatt på gardsbruk, med skau og natur på alle kanter, fred og ro og ei koselig bikkje. Utleie av 100 mål jord, og en leilighet i Oslo, gir inntekter. Kjører minstemann i barnehagen i ro og mak. Hjem til formiddagsskiftet på pc-en mens kona er på jobb og unger på skole og i barnehage. Deretter familiefar, friluftsmenneske, nabo og dugnadsarbeider, før kveldsskiftet tar til, med lesing og skriving.
– Det gir kanskje ikke så høy timebetaling å jobbe med document.no?
– Nei, ærru gæern. Det går rundt ved hjelp av andre inntekter, som gir meg muligheten til å drive på. For meg er livsformene på nettet og i bygda en ideell kombinasjon, sjøl om det blir litt mye noen ganger. Jeg må liksom inn og sjekke nettet før jeg legger meg, og da har jeg en tendens til å bli sittende der.
Han skriver på bloggen at han ikke er særlig glad i å lese romaner, typisk nok med unntak for en nattsvart historie som Cormac McCarthys «The Road». Og det aner oss at han ikke pleier sløve foran såpeserier på tv.
– Det er helt sjukt at en serie som Sopranos kan bli slukt som underholdning, til topp kritikker. Det er så vanvittig voldelig, brutalisert og fornedrende. En kelner kan bli slått og sparket nesten til døde og pisset på, fordi han sier noe galt til en mafiaboss. Jeg har prøvd å se på noe av det, men jeg orker ikke. For jeg veit at slike ting skjer også i virkeligheten.

Det er ikke bare den politiske venstresida som får svi i Rustads kommentarvirksomhet. Han mener både medier, politikere og de fleste samfunnsdebattanter svikter i ei kritisk tid.
– Norge er gjennomsyret av en moralisme og en konsensuskultur som nekter å ta virkeligheten inn over seg. Det er som en moderne versjon av filmen om borgerskapets diskrete sjarm – don’t spoil the party, så lenge vi har vår rikdom og relativt fredelige tilstander. Vi legger et filter mellom oss og verden, som gjør at vi ikke forstår karakteren av for eksempel Midtøsten-konflikten, terrorismens framvekst og Putins Russland. Journalistikken her i landet må ta en stor del av ansvaret for denne situasjonen.
– Hva slags filter er det du snakker om?
– Det har helt klart en ideologisk komponent, preget av de humanistiske ideene i den norske dialog-kulturen, med sin klokkertro på det gode i alle mennesker og situasjoner. Dette er for eksempel hovedbudskapet til filosofen Arne Næss, som fyller 95 år i dag. Denne ideen om at alt kan løses med velvilje, gjør oss dvaske og komfortable i vår velstand. Vi gjør som Peer Gynt da han møtte Bøygen. Vi går utenom.
– Har du tenkt over hvor belærende og nedlatende du kan virke når du skriver og snakker på den måten?
Hans tygger litt på den, men svarer ikke direkte. Han legger ikke skjul på at han føler seg som a man with a mission.
– Det er klart det er en belastning å gå rundt hele tida og tenke på hvordan verden er. En må være litt spesiell for å drive med det, men noen må gjøre det. Det er ikke å vente at folk flest skal ta dette helt inn over seg, og derfor har journalistene et spesielt ansvar for å beskrive verden så bloody som den faktisk er.

Hans Rustad skrev i sin tid hovedoppgave i historie om holocaust, og det ble et prosjekt for livet. Hans mest kontroversielle politiske posisjon er nok det sterke forsvaret av Israel i Midtøsten-konflikten.
– Hvordan rimer det med dine etterlysninger av empati og humanitær samvittighet hos andre?
– Jeg mener samme spørsmål må stilles til dem som ensidig tar parti for palestinerne. De må spørre hvordan de selv ville reagert om de hadde vært i israelernes situasjon, omringet av fiender som vil utslette deres stat, hver dag i fare for å bli sprengt i lufta av selvmordsbombere. Det er altfor få motforestillinger og evne til å se saken fra flere sider i Midtøsten-debatten, og derfor kan en person som Kåre Willoch få en så høy status. Her skiller Norge seg ut fra de fleste vestlige land.
– Du kalte Jostein Gaarder antisemitt på grunn av hans kronikk i Aftenposten i fjor, og skrev at han dilter i hælende på nynazistene?
– Jeg studerte idéhistorie sammen med Jostein, og det er ubegripelig for meg at han ikke innser rekkevidden av sine tanker om straffedom over jødene og farvel til Israel som stat. Den dominerende Israel-kritikken i Norge er kunnskapsløs og historieløs, uten nyanser eller nysgjerrighet. Dette handler ikke bare om politisk kritikk, men om synet på jødene. Den norske opinionen vil ha tilbake ghetto-jødene og Woody Allen-jødene, de forsvarsløse og eksentriske jødene. Norge aksepterer ikke at de moderne jødene er av en helt annen støpning, det er tough guys, som de må være for å forsvare sine liv og Israels eksistens.

Et nettsted med en gjennomgående kritisk holdning til islam og innvandring er som et fluepapir for fremmedhat, men document.no skiller seg fra mengden av hel- og halvrasistisk nettgrums. Redaktøren rydder om nødvendig opp med harde metoder, som uthenging av enkelte som prøver ødelegge for seriøs debatt.
Derimot setter han pris på at folk som Lars Gule er blitt en ivrig skribent på nettstedet, og på en jevnt økende trafikk.
– Vi vil ikke ha rasisme og hate speech. Vi har hatt lite av det, og griper inn mot dem som prøver seg. Vi frykter at forholdene i Europa vil føre til framvekst av en sterk og ytterliggående høyrefløy, som vi ikke vil bli assosiert med. Høyrebloggere har reagert mot vår kritikk av forholdene ved Abu Ghraib og Guantanamo, og i motsetning til høyrefløyen tar vi miljøkrisa på stort alvor, sier Hans for å nyansere blåblogg-plasseringen.
Han har uansett gått en lang vei fra SUFs sommerleir i 1968, og jobben i Bokkafeen i Hjelmsgate, som var forløperen til Tronsmo bokhandel.
Hans er broren til en annen skarpskodd ildsjel fra Nannestad, Unni Rustad. Men de diskuterer ikke særlig mye politikk, slik tingene har utviklet seg.
– Vi prøver å unngå det. Det kommer ikke noe godt ut av det.
Hans har ikke altfor høye tanker om Klassekampen, og særlig ikke om redaktøren, men han følger nøye med. Der også.
– En liten evaluering på fallrepet?
– Tja. Dere er flinke til å snuble over riktige og viktige saker, uten å skjønne betydningen av dem.

Les også

Oppbrudd på venstresiden -
Rustads insinuasjoner -
Trumf -
Klassekampen - for dumt -
En spesiell 1. mai -
Den nye antisemittismen -
Den gamle og den nye pakt -