Sakset/Fra hofta

Juli ble en «varm» måned og ga gode tall for Document. De beste noensinne. 56.000 unike lesere, sier Google analytics, og 1 million sidehenvisninger.

Det tyder på et behov «der ute» og at lesere søker seg til og finner det hos Document.no.

Hva er det de søker og hva var det som gjorde juli spesiell?

Ikke minst Gaza og dekningen av krigen. Et segment av opinion fant seg ikke i NRK og de andre medienes tendensiøse dekning. Bortsett fra Dagen og Norge Idag hersker det konsensus i synet på hvem som er the good guy og hvem som er the bad guy. Den konsensus er det stadig flere som reagerer på. De tror ikke lenger at Israel er the bad guy. Det finnes langt verre, og Hamas har fellestrekk med de verste. Det ser folk med egne øyne.

Terrortrusselen mot Norge 24. juli var noe nytt og gjorde inntrykk på mange. For første gang følte man suget fra Midtøsten, forsto at konflikter der allerede utgjør en dødelig trussel mot Norge. Det var en sjokkerende opplevelse for mange.

For venner av Israel var antisemittismen som manifesterte seg i Europa, en skremmende opplevelse. Siden Holocaust og Israel er en så grunnleggende erfaring for etterkrigs-Europa, er nok dette en bekymring som deles av mange. Men de ser ikke emnet tematisert i mediene. Der går man som katten rundt grøten. Mediene har selv laget koblinger hvor Palestina-sympati ekskluderer empati med jødene. Hvis mediene skulle tatt opp antisemittismen ville det ødelagt den gryende alliansen mellom politisk aktive muslimer og sosialdemokrater. Det er en stupid politikk som gjør mediene til gisler og pålegger dem selv taushet.

Document er til for å påpeke denne alarmerende fortielsen, som er noe annet enn bare unnlatelsessynder. Det er en dypt befestet motvilje mot å erkjenne og omtale den nye antisemittismen. Vi vet av historisk erfaring at antisemittismen truer våre viktigste verdier. Derfor må det sies tydelig fra.

Det mangler ikke stoff. Publikasjoner, jødiske som ikke-jødiske, som Tablet, Commentary, pjmedia.com, gatestone, journalister som Douglas Murray og Mark Steyn, utgjør et enormt kildetilfang. Også i amerikanske mainstreamaviser som New York Times og Washington Post finnes det stoff og en «samtale» norske medier boikotter. Det er bare å velge og vrake. Nesten ikke noe når veien til norske medier. Angrepene på jøder og synagoger i Frankrike har ikke tilnærmelsesvis fått den omtale de fortjener i norske medier, hvis de overhodet omtales. Slik går norske medier glipp av det som er blitt hovedstoryen, fordi antisemittisme er del av den sorteste epoke i Europas historie, og den er ikke gammel. Hvis man bryr seg om sitt eget land, sin egen samfunnsform og Europas kultur, må man være opptatt av antisemittismen.

Ellers kan det gå ille. Frankfurterfilosofene sa at «hvis man skal snakke om fascismen må man snakke om kapitalismen og borgerskapet».  Venstresiden har hatt dette som rettesnor. Der lå ansvaret. Ikke hos dem. Tenk om det skulle bli slik at ettertiden vil si: «Skal man snakke om antisemittismen i det nye Europa må man snakke om venstresiden og sosialdemokratiet»?

Vi tror bekymringen for fremtiden stikker dypere enn før. At vi i så sterk grad må konsentrere oss om disse dystre trendene, er beklagelig. Men, og her følger et viktig men: Det ligger en livsvilje i å ta til motmæle og gjøre motstand mot de destruktive kreftene. Uten den synker vi ned i resignasjon og motløshet, eller; eskapisme. Mange velger the easy way out. Men så store forandringer vi nå gjennomlever går det ikke an å løpe fra.

Document.no trenger din støtte. Vi har valgt å go it alone, uten pappa stat, og det koster. Vi kan ikke leve av luft og kjærlighet. Det er mange som støtter Document, og de er vi svært takknemlige for, men det er ennå et altfor stort gap mellom antall lesere og de som betaler.

Virkeligheten forsvinner ikke. Bedre å se den i hvitøyet.