Kommentar

Forstander i Det mosaiske trossamfund, Ervin Kohn, er forskrekket over en meningsundersøkelse som viser at nesten 38 prosent av de spurte mener at israelerne behandler palestinerne like dårlig som jødene ble behandlet av nazistene under siste verdenskrig. Kohns forskrekkelse er en beskjeden reaksjon på en opplysning som burde ha skapt rabalder og et sterkt offentlig ordskifte. Men i likhet med mange andre ubehagelige sider ved virkeligheten i Norge, er også de 38 prosentene lagt i mørke og kommer neppe til å bli nevnt i mediene etter at meningsundersøkelsen fra Holocaustsenteret i Oslo ble offentliggjort for noen uker siden.

Så får vi andre spørre oss hvorfor nesten 40 prosent av den norske opinionen bærer på et så forvrengt bilde av Israel. Når man ser på uttalelser fra den norske meningseliten de siste årene, burde man egentlig ikke bli særlig overrasket over en sammenligning mellom behandlingen av palestinerne og likvideringene av jøder i Hitlers gasskamre. I 2006 skrev Jostein Gaarder sin skjelsettende kronikk i Aftenposten, ”Guds utvalgte folk”, der han sammenlignet Israel med det sør-afrikanske apartheid-regimet. Israel er et regime med ”license to kill” og en forbrytelse mot menneskeheten, var konklusjonen til Gaarder.

Men Gaarder er langt fra alene. En ansatt i Utenriksdepartementet sammenholdt for noen år siden situasjonen for palestinerne i Gaza nettopp med Holocaust. Tidligere leder i Rødt, Torstein Dahle, har sammenlignet Gaza med Warsawa-gettoen under andre verdenskrig der hundretusener av polske jøder ble likvidert eller mistet livet i kamp. Og tidligere i år sa lederen av LO i Trondheim, Arne Byrkjeflot, at Israel er det verste landet i verden! Sammen med de mange forslag til Israel-boikotter og framstillinger av israelere som nazister de siste årene er det ikke så merkelig at man i demonstrasjonen mot Gaza-krigen i Oslo i 2009 hørte ropene: Drep jødene! Slakt Israel!

Ville ha krig

Meningsundersøkelsen fra Holocaustsenteret utgjør foreløpige det siste skrittet i en opinionsutvikling i Norge siden Israel erklærte seg som egen stat i 1948. I de første årene etter statsdannelsen var den norske opinionen sterkt pro-israelsk. Sosialistene styrte både i Norge og Israel, og det ble knyttet sterke bånd mellom arbeiderpartiene i de to landene. Også kristenfolket her i landet så med stor sympati på den nye staten. Men det skjedde snarere ut fra en tankegang om at jødene hadde tatt tilbake deler av det hellige landet fra muslimene, enn ut fra sympati med den sosialistiske ånden som preget Israel med sine kubbitzer og sine Arbeiderparti-regjeringer med profilerte ledere som David Ben-Gurion og Golda Mair.

Etter krigen mellom Israel og araberstatene Egypt, Irak, Jordan og Syria i 1967, der Israel erobret Vestbredden fra Jordan, Sinai og Gaza fra Egypt og Golan-høydene fra Syria, skjer det et vendepunkt i den norske opinionen da det norske ekstremvenstre begynner sin mobilisering mot Israel, en mobilisering som etter hvert har fått en tverrpolitisk karakter.

En av dem som reagerte på fordømmelsen av Israel og lovprisingen av den egyptiske despoten Gamal Abdul Nasser etter krigen i 1967, var forfatteren Jens Bjørneboe. Før krigen i juni 1967 viste NRK reportasjer fra gatelivet i Egypt som brakte ”lyder av blindt opphissede, uvitende, nasjonalistiske menneskemasser: Vi vil ha krig! Vi vil utslette Israel!” Og Bjørneboe skrev videre i en kronikk senhøsten 1967: ”Moskva forsøker å hjelpe araberstatene til å oppfylle deres klart uttalte program: å utrydde restene av det jødiske folk. — En arabisk seier over Israel vil medføre de samme massakrer som Hitlers massemord for 30 år siden. Efter en arabisk seier vil ikke et spedbarn, ikke et foster i mors liv, ikke et menneske blir spart for de velkjente arabiske henrettelsesmetoder. De tyske gassovner ville være de rene velferdsklinikker i sammenligning med den arabiske fremgangsmåte”, skrev rettferdighetens utrettelige ridder, Jens Bjørneboe, i kronikken i Dagbladet 4. november 1967.

Gules 10-årsfeiring

For vel 40 år siden ble hele den arabiske verden framstilt som imperialismens ofre, mens palestinerne i dag mer er tildelt rollene som ofre for rasisme, folkeretts- og menneskerettsbrudd. ”Offerne er araberne i deres nu 30-årige forsøk på å utrydde den israelske befolkning. Denne løgnen blir med bikkjeaktig lydighet gjentatt av de østeuropeiske puddelhund-regjeringer, og løgnen blir med samme bikkjelydighet gjentatt av venstreradikale i den vestlige verden», skrev Bjørneboe med sin nådeløse retorikk i 1967.

Om det var den bikkjeaktige lydigheten som gjorde at den norske venstreradikaleren Lars Gule i 1977 ble arrestert på Beirut flyplass med 770 gram sprengstoff i ryggsekken, er usikkert. Gule skulle i samarbeid med Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina ”feire” at det var 10 år siden krigen i 1967 med å detonere en bombe mot det imperialistiske Israel. Om det er hans erfaringer med ryggsekkbombe i Midtøsten som gjør at norske medier i dag ber om kommentarer til alskens spørsmål fra terrorekspertene Gule, er også usikkert. Sikkert er det at medieyndlingen Gule stadig er en av de sentrale personer i den norske meningseliten som med uslitelig energi taler om rasist- og apartheid-staten Israel.

Bjørneboes er ikke kjent for sine diplomatiske uttalelser, og hans kronikk ville neppe ha blitt trykt med dagens ideologiske og mentale klima i Norge. Og i tilfelle forfatteren hadde sluppet til med sine rasende angrep på det som i dag er det politiske korrekte Norge, ville det helt sikkert ha fått følger i form av rettssaker, med tiltale og beskyldninger om rasisme, menneskerettskrenkelser, injurier osv.

Med filt-tøfler

Demoniseringen av Israel i nært samarbeid med norske medier må ses på som et av de mest vellykkede påvirknings- og indoktrineringsprosjektene her i landet til dags dato. Prosessen begynte på den ekstreme venstresiden, og det demoniserte Israel er i dag etablert som en selvfølge i det politiske dagliglivet her i landet. Denne suksessen er muligens forklaringen på at Holocaustsenterets rapportskrivere ikke gjør noe ut av de 38 prosentene i sin undersøkelsesrapport. De går nærmest med filt-tøfler når de beveger seg inn på hvilke politiske sympatier som ligger den høye prosentandelen. Men vi får vite at det er venner av Rødt, SV, Venstre og Ap som er mest skuffet over måten jødene behandler palestinerne på. De med høy utdanning svarer oftest at deres syn på konflikten har endret seg til fordel for palestinerne. Kombinerer man disse opplysningene, får man altså det resultat at det er akademikere på venstresiden som i størst grad opererer med et virkelighetsfjernt bilde av Israel, noe man forøvrig nesten daglig får bekreftet i norske medier.

Og det er fra universitetsmiljøer som NTNU i Trondheim og fra deler av den norske kultureliten vi i de seinere årene har hørt de fleste oppfordringer om vitenskapelig, kulturell og økonomisk boikott av Israel. Fra den Ap-dominerte delen av fagbevegelsen, (LO) fra Arne Byrkjeflots meningsfeller, kommer det stadig oppfordringer om boikott av Israel. Og statsfinansierte NGO’er satser stadig mer på å framstille Israel som en kriminell stat der menneskerettsbruddene nærmest er legio. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp la i begynnelsen av mai fram rapporten ”Farlige forbindesler” der det blir konkludert med at det er tverrpolitisk enighet om at Israel bryter folkeretten, og at norske aktører bidrar til disse bruddene. I et innlegg i VG 29. mai kommer Folkehjelpens generalsekretær, Liv Tørres, med nok en sammenligning mellom Israel og apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Pinlig god

Ropene under demonstrasjonen mot Gaza-krigen i Oslo 8. januar i 2009 som lød: Drep jødene! Slakt Israel!, var muslimske stemmer, men det er ikke det muslimske Israel-hatet som forklarer hvorfor nesten 40 prosent av norsk opinion mener at Israel behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene under andre verdenskrig. Prosenten er for høy til det. Dessuten er minoriteter, som muslimene, underrepresentert i undersøkelsen til Holocaust-senteret. Denne forestillingen om Israel, som er blitt legitimert i Norge, finner vi først og fremst hos etniske nordmenn. Og den propagandaen og indoktrineringen av opinionen som i årevis har vært drevet av den politisk ekstreme venstresiden og deres ideologiske satellitter i landets utallige statsfinansierte NGO’er i samarbeid med mediene, har altså gitt god uttelling, en uttelling som er så god at den er pinlig.

I den avisa som har vært den mest iherdige medieaktøren i demoniseringen av Israel, Klassekampen (KK), stod det nylig i en kommentar at man i avisa har problemer med den ”tunge pekefingeren” som meningsundersøkelsen retter mot ”venstresidens unyanserte dekning av Midtøsten-konflikten”. Den ”tunge pekefinger” er ikke nevnt i undersøkelsesrapporten, og kan være en følelse i KK-redaksjonen som er betinget av en eller annen form for samvittighet. Men i kommentaren oppfordres mediene trøstefullt til ”å fortsette (sic) og rapportere om det som skjer i Midtøsten på mest mulig edruelige vis. Utsagnet viser at norske medier med iherdighet dyrker de venstreradikales Israel-mytologi, en mytologi som har forført nesten 40 prosent av norsk opinion, og ikke minst, venstresiden selv.