Kommentar

Åsne Seierstads bok En av oss har den pretentiøse undertittel  En fortelling om Norge. Er den det? Bare stykkevis. Journalisten havner i konflikt med forfatterens politiske syn og det skjemmer boken.

Seierstad vil ha med mye, helst alt. Underveis virker det som hun har gått trett. Den siste delen fra rettssaken vil være gjentakelser for de fleste, og for utenlandske lesere for detaljert. Da er fortellingen om guttene nordfra mer spennende. Historien om Simon, Viljar, Torje er det beste ved boka. Her har Seierstad lykkes å fortelle om tre livsglade ungdommer på vei ut i livet, som fikk livsstrengen kuttet over eller ble brutalt skamfert. De færreste klarer å ta inn over seg all ødeleggelsen 22/7. De tre guttene, deres familier og bakgrunn derimot er noe vi lever oss inn i.

Mot slutten kommer Seierstad inn på andre toner: Foreldrene til guttene er ikke fornøyd med måten, særlig AUF, har håndtert tiden etter katastrofen på. At man så raskt gikk ut og sa man ville «ta tilbake øya», at man tråkket på steder der barna deres var blitt slaktet ned, var for dem et utslag av ufølsomhet.

Men det er som ikke Seierstad helt forstår den politiske betydningen av det hun gjengir.

Boken er bygget opp som den store sosialdemokratiske fortellingen, om det nye Norge; med Bano fra Erbil i Irak og hennes familie som kommer til Norge og vil bli norske, med hud og hår. Irak og Saltvegan og Bardu er rammefortellingen.

Faction

Seierstad spenner buen enda høyere når hun også i dette materialet anvender sin journalistisk-litterære metode, faction; hun blander fakta og fiksjon. Hun skildrer hvordan foreldrene til Simon traff hverandre, hva de tenkte og følte som ungdommer. Slik hun er inne i hodene på Banos’ foreldre i Irak, som ungdommer.

Det reiser en rekke metodiske, politiske og moralske spørsmål.

Det er samme diskusjon som med Bokhandleren i Kabul: Seierstad er inne i hodene på navngitte, levende mennesker. Hvem er det da som snakker? Lange passasjer med samtale er gjengitt. Det funker, replikkene mellom guttene og deres omgivelser er levende. En ser landskapet og situasjonene for seg.

Men metoden har også åpenbare svakheter. Eksempelvis siterer Seierstad fra rapportene som psykiater Per Olav Næss og psykolog Arild Gjertsen skrev etter familien Behring Breiviks observasjon på Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri, SSBU. Dette er helt sentrale dokumenter, som ble nektet fremlagt i retten, og som pressen har valgt ikke å publisere, til tross for at de sitter på dem, og til tross for at de publiserte andre rapporter som var taushetsbelagt.

Hvis offentligheten har krav på å få vite, slik Seierstad skriver, burde rapportene vært gjengitt i sin helhet. Det er umulig ut fra sitatene å danne seg et bilde av deres alvor. Aage Borchgrevink brukte rapportene i sin bok En norsk tragedie, og ga inntrykk av en mor som var grenseløs og invaderte sin sønn. Marit Christensen toner ned «overgrepene» i sin bok Moren, og er i stor grad lojal mot Wenche Behring Breivik, selv om hun bekrefter inntrykket av en spesiell person, –  en type Christensen aldri hadde møtt før – en blanding av mistenksomhet og naivitet, som plutselig kunne dumpe ut med hvordan hun hadde barbert kjønnsorganene til mannlige pasienter før kreftoperasjoner. I detalj.

Grenseland

Var det noe galt med Breivik-familien? er spørsmålet som henger i luften. Var det noe patologisk? Var Breivik disponert og ga morens invasjon og farens avvisning ham puffet over i det patologiske?

Seierstad er «til stede» ved guttens fødsel, og legger ord i munnen på den fødende. Legen sier gutten er sunn og livlig. Moren mener han er plagsom:

– Det er så han sparker meg, nesten bevisst, for å plage meg, sa hun.

Sa Wenche Behring Breivik det? Vi vet ikke hvor Seierstad har det fra, hun redegjør ikke for sin teknikk. Boken ville kanskje stått seg på et klarere skille mellom fiksjon og fakta. Her blir grensene flytende, og når man går tilbake og ser på helheten ser man at det er forfatteren som legger premissene, og forteller sin versjon, sin historie om Norge og 22/7. Hvorfor kunne ikke forfatteren overlatt til leserne å «se» sammenhengene, som uansett er så kompliserte at de ikke lar seg rekonstruere eller forstå på den måten Seierstad pretenderer.

Ved å gå inn i hodene på folk kan det virke som hun selv tror det er mulig. Det er her ordet «über» kommer inn. Det er over evne. Lar seg ikke gjøre. Man bør som forfatter ha større respekt for historien.

Her kommer det politiske mennesket Seierstad inn. Hun legger føringer i teksten som leder historien i en bestemt retning. Som Kaj Skagen bemerket i Dag og Tid; boken burde hett «En av dem», for Seierstad demonstrer at hun ikke forstår noe av det politiske budskap Breivik påberopte seg. Det blir dobbel forvirring, for Breivik forsto ikke selv hva han konsumerte.

Rasjonaliserte drapsfantasier

Hvis Seierstad hadde evnet å sette seg inn i den brede høyresiden som har vokst frem i Europa de siste tyve årene, ville hun forstått at Breivik ikke er noe eksemplar av arten. Det er ikke noe kontinuum, han fullbyrder ikke hva andre har sagt bør eller må skje. Han velger et konfliktområde som er det mest brennbare politisk-historiske i vår tid: konflikten mellom Vesten og islam og bruker den til å rasjonalisere sine egne drapsfantasier.

Men det betyr vel ikke at Breivik ikke kan ha blitt influert av ideer? Jovisst kan han det, selv om hans intellektuelle referanser under rettssaken var overraskende tynne. Men det trenger ikke bare være tankegods og handlingsformer hentet fra høyresiden.

Breivik viser selv til både RAF og al Qaida. Mer for metodenes skyld: han er fascinert av viljen til brutalitet som begge viste.

Men mandatet han har gitt seg til å redde verden og ofre noen for å redde mange er hva stalinister og maoister har hevdet og praktisert med dødelig effekt over alt hvor de har kommet til makten, og deres epigoner i i Norge har ikke hatt noen moralske skrupler med å hylle dem og kopiere deres tanker. Selv om de aldri fikk sjansen til å omsette idealene i praksis er det liten tvil om hva det ville endt med.

Synd

Seierstad er både familiemessig og personlig dypt forankret i venstresiden, men virker helt uten evne til selvkritisk refleksjon på disse kritiske punkt: det er oss/dem. Høyresiden har brakt synden inn i verden. Den kan utløse Ragnarok.

Alt det Seierstad legger inn av tanker og følelser i personenes liv – som autentiske! fungerer opp mot denne politiske rammefortellingen. Det skurrer.

Alt som legges inn peker unektelig frem mot barnet som skal fødes og ugjerningen han skal begå.

Da hun ble tolv, lurte hun på om hun skulle hoppe utfor stupet. Stupet, som lå der og lokket.

Er det skjebne eller er det ondskap? Slike setninger er «farlige» for leserens forståelse, han/hun lukkes inne uten helt å være klar over det.

Sex

Plutselig siteres det – fra rapporter eller intervjuer oppgis ikke: Wenche Behring Breivik hadde behov for avlastning i helgene. Hun maktet ikke oppgaven med å ta seg av to barn som alenemor. Anders kom til et ungt par i tyveårene.

Da Wenche kom med Anders første gang, syntes de hun var litt snodig. Da hun kom annen gang, tenkte de at hun var sprø. Da hun ba om at Anders innimellom måtte få ta på penisen til weekendpappaen. Det var viktig for guttens seksualitet. Han hadde ingen farsfigur i livet, og Wenche ønsket at den unge mannen skulle innta den rollen. Anders hadde ingen å identifisere seg med rent utseendemessig, understreket Wenche, for «han så jo bare jentetisser» – og visste ikke hvordan en mannskropp fungerte.

Det er en vesentlig opplysning som burde vært kildebelagt.

Hvor hadde Wenche Behring Breivik slike ideer fra? De fløt rundt og var en del av den frie seksualitet og det naturlige forhold til kropp som var tidens ideal. Dagbladet var full av dem. Men venstresiden har aldri ønsket å gå inn på hvordan andre mennesker med andre forutsetninger enn middelklassen opptok disse ideene. Frigjøringens sorte side forblir uopplyst.

Kaos

Wenche Behring Breivik fremstår som grenseløs. Borderlinere var et psykologisk moteord og synes å passe på henne. Slike mennesker har et indre kaos som de overfører på andre.

En dag kom ikke moren med Anders til avlastningshjemmet. Hun ville ha et annet.

– Mor er vanskelig å gjøre til lags, krever mer og mer hele tiden, arkiverte sosialkontoret i mai 1982.

Så kommer en vesentlig opplysning:

– Datteren på ni år har begynt å tisse på seg, skrev sosialkontoret.

Det er kanskje ikke så rart at datteren, Elisabeth (født 1973), har slåss med nebb og klør for å holde mest mulig unna offentligheten.

Grenseløse

Hva mer står i rapporten? Hvorfor ikke behandle det store dokumentariske materialet Seierstad har hatt til rådighet ut fra journalistiske kriterier? Redgjørelse, analyse, sitater, klare grenser mellom stoff og forfatter. I stedet den litterære form, som er grenseløs.

Når hovedpersonene også er grenseløse blir det vanskelig å vite hva som er hva.

Har ikke forlaget hatt noen som har påpekt disse metodiske problemene for forfatteren?

Måneden før- (red. anm: april 1982 ) – hadde Wenche oppsøkt fosterhjemsavdelingen ved barnevernskontoret. Hun ville undersøke muligheten for å få fosterhjemsplasser for begge barna. Hun ønsket dem «pokker i vold» – sa hun til barnevernskontoret. (s. 24)

..

Han lot henne aldri i fred. Om natten lå han i senga hennes, tett inntil, og «trengte seg på henne». (s. 25)

Er det sosialkontoret, eller Seierstads billedlige uttrykk?

Parallelt finner foreldrene til Simon hverandre i Levanger. Seierstad er inne i Tone og Gunnars hoder også. Det funket for meg da jeg leste det. I ettertid dukker spørsmålene og svakhetene opp. For det uskyldige livet i nord står i litt for stor kontrast til ondskapen i Oslo. Kapitlet heter: Lyset i nord.

Klassehatet på vestkanten er med. Eller er det Seierstads?

Arbeiderpartiet fikk ikke velgernes tillit ved valgt i september 1981. Da høyresiden for første gang i etterkrigstidens Norge vant et stortingsvalg, løftet man glassene i herskapshusene på Frogner.

Dette er en av venstresidens billigste klisjeer fra 70-årene. Tror Seierstad fortsatt på dem? Hun er selv en del av den økonomiske og sosiale eliten og bor i det strøket hvis mennesker hun forakter.

Hemningsløs

Wenche Behring Breivik var heldig og fikk kjøpt en fireroms på Nedre Silkestrå, ett av de fineste prosjektene til OBOS, på beste vestkant. Alle forutsetninger var til stede for vekst og utvikling. Likevel gikk det ikke bra.

 – Wenche tar ingen signaler, sa en nabo til en annen. Kvinnen tvers over gangen ventet innenfor døren dersom hun hørte at Wenche var i oppgangen. – Da kom man ingen vei. Hun pratet i ett sett, i en flom, bare tøys og tull, fra det ene til det andre, gjerne om sex, hun snakket masse om sex, vred på ord og vendinger og lo masse.

Det overrasket naboene at Wenche heller ikke hadde noen hemninger selv om barna var til stede og hørte anekdotene deres.

Barn tåler dårlig foreldre som er grenseløse. Å snakke om sex når barn er til stede gjør dem ukomfortable. Usikre.

Facebook er idag arena for grenseløshet. Foreldre som skriver «endelig» om barnefri helg. Nå skal det festes! Hva føler barna som ser far eller mor vise slike sider av seg selv? Det er også en form for utroskap.

Det er en utroskap som kulturen lenge har oppfordret til. Er det så vanskelig å se? Men noen tåler ikke den grenseløsheten. Slik de ikke har tålt selvrealisering og frigjøringsideologien som har preget de siste 50 år. Men de som har profitert på den ønsker ikke å diskutere tapene. De er blitt vinnere. I dag er skillet mellom vinnere og tapere enda tydeligere.

Seierstad tegner bildet av Anders som Taperen. Men ikke hvorfor han ble taper. Hun har med sosialdemokratiets positive side, men ikke den negative.

Borchgrevink skriver at moren hadde sex mens barna var til stede. Dette bestred hun voldsomt i «Moren». Seierstad bekrefter Borchegrevinsk versjon.

Ryktene gikk. Det var mange menn på besøk, sladret naboene. Og Wenche var stadig på farten, klaget de til hverandre. Også på nettene. Og ingen så «en barnevakt eller bestemor» gå inn døren.

..

En dag fikk Jens Breivik en telefon fra en av naboene som forralte at det var mye bråk i leiligheten, og at Wenche var ute både dag og natt. Naboen antydet at hun hadde flere mannlige besøk, og at barna var mye overlatt til seg selv. s 37

Alarm

Det sies ofte at systemet svikter. Det gjorde det ikke i Breiviks tilfelle. Flere instanser/personer så at noe var galt og forsøkte å slå alarm: Naboer og sosialkontor.

Rådgiveren ved Vika sosialkontor hadde blitt alvorlig bekymret etter det siste møtet med Wenche, og vurderte at problemene i familien snarere var en sak for psykiatrien enn for barnevernet. Hun henviste familien til Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. To uker før Anders’ fireårsdag, i slutten av januar 1983, ble hele familien innkalt til utredning.

..

Fagfolkene fant en fireåring uten livsglede. Helt annerledes enn det krevende barnet moren hadde beskrevet.

Under rettssaken påsto Breivik at han hadde hatt en normal oppvekst på vestkanten, i en vanlig familie. Pressen bestred i liten grad denne normaliteten. Den ble ikke forfulgt med den iherdigheten som psykiaterrapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby ble. Man kan ikke fri seg fra tanken på at det var fordi det ville vært for ubehagelig. Det psykologiske sporet ville overtatt. Det ville blitt vanskeligere å få ham dømt tilregnelig.

I Seierstads fremstilling er Anders et offer. Han kunne vært reddet.

Anders viste imidlertid raskt evne til å tilpase seg. Etter bare noen dager sa han at det var fint å komme til senterets barnehage og «dumt å gå». Han viste mestringsglede, og evne til å ta imot ros. Konklusjonen til fagfolkene var at det ikke var individuelle psykologiske skader hos Anders, det vil si skader som ikke kunne rettes opp dersom han kom i en ny, god omsorgssituasjon. Han hadde store ressurser. Det var forholdene hjemme som ødela ham. Anders var blitt syndebukk for morens frustrasjoner, ble det konkludert.

 Sentrale

Dette er helt vesentlig informasjon. Likevel nevner ikke Seierstad navnet på overlegen som skrev rapporten: Per Olav Næss. Dermed svekkes rapportens autoritet. Det samme gjelder rapporten til psykologen som observerte moren; Arild Gjertsen. Hans navn dukket først opp i Marit Christensens bok. Hvorfor har ikke pressen fokusert på disse to og fremhevet deres rolle? De har ingenting å skamme seg over, og offentligheten har krav på å vite. I stedet har de forblitt i kulissene.

Gjertsens karakteristikk av moren er drepende:

-Hun er truet av kaotiske konflikter, og viser tegn til alogisk tenkning i pressede situasjoner. I sinn er hun en borderline kvinne som fungerer meget ujevnt. Gitt en ytre livssituasjon som er strukturert kan hun fungere godt, men hun er sårbar overfor kriser.

Disse sidene er noen av bokens viktigste, også pga inntrykket hun gjorde på personalet.

Morens oppførsel overfor Anders kunne skifte raskt. Snill og god i det ene øyeblikket, for så å slå helt om og skrike aggressivt til ham i det neste. Avvisningen kunne være brutal. Fagfolkene hadde hørt henne rope høyt til sønnen «Jeg skulle ønske du var død!»

Moren ble snart samtaleemne blant de ansatte. Hun var svært flørtende.

– I avdelingsmiljøet snakket hun dels ukritisk om seksuelle og aggressive fantasier og frykter, og hun viste et meget ambivalent forhold til det mannlige personalet, skrev psykologen.

Men også hun ble bedre under det fire uker lange oppholdet, skrev Gjertsen. Men senteret anbefalte at Anders måtte komme i fosterhjem. Moren ødela ham.

-Hele familien er preget av mors dårlige psykologiske fungering. Sterkest preger dette hennes forhold til Anders. Dette forholdet er meget dobbelt, i det mor på den ene siden knytter ham symbiotisk til seg, på den andre siden avviser hun ham svært aggressivt. Anders blir offer for mors projeksjoner av paranoid aggressiv og seksuell frykt overfor menn generelt. Elisabeth går mer fri av dette, ikke minst fordi hun er jente. Elisabeth på sin side ser hun til å forstrekke seg noe i en velvoksen morsrolle overfor Anders.

Ga seg ikke

Det lyder tragisk og trist. Anders kunne vært reddet. Han hadde ikke trengt å bli den han ble. Og det var morens skyld. Statens senter forsøkte å presse på. De sa det var en viktig sak og ville skaffe weekendhjem raskt, og være behjelpelige med fosterhjem. Men så meldte faren seg på: han hadde fått tilstendt rapporten fra SSBU og ville ha omsorgsretten. Saken havnet i byretten som bestemte at gutten skulle forbli hos moren inntil saken var avgjort. Dette var i oktober 1983.

Nå fikk Jens Breivik kalde føtter. En prosess var ikke noe han ønsket seg. Han frafalt kravet om omsorgsrett. Det syntes som om moren hadde vunnet.

Men psykolog Gjertsen ga seg ikke. Han kjempet for guttens sak.

En snau måned etter Byretts kjennelse ba han barnevernet i Oslo reise ordinær omsorgsovertakelse, altså å ta Anders bort fra moren med tvang. Psykologen understreket at «Vi står fast på vår opprinnelige konklusjon om at Anders’ omsorgsituasjon er så sviktende at han står i fare for å utvikle mer alvorlig psykopatologi, og vi meddeler herved på ny vår vurdering om nødvendigheten av en endret omsorgssituasjon for Anders, noe vi mener vi har plikt til etter Barnelovens § 12, jfr § 16a. Etter at far har trukket sitt søksmål bør barnevernet ta opp saken på eget grunnlag.

 

Hvordan forsvarer man seg mot en fagperson som tar sin jobb på alvor? Ved å iføre seg offerrollen og hevde seg forfulgt! Hvem har lyst til å fremstå som forfølger? Avskrekkingen virker.

I november samme år anklaget morens advokat behandlende psykolog ved Statens senter for «monoman forfølgelse».

Advokat Per Erik Nesse er også et ubeskrevet blad i historien om 22/7 inntil han navngis i Christensens bok. Han har spilt en viktig rolle i å backe opp Wenche Behring Breivik slik at hun slapp myndighetens oppmerksomhet.

Det er når Wenche Behring Breivik slipper ut av søkelyset at sønnen er overlatt til sin egen skjebne.

Hva følte Arild Gjertsen da han hørte om 22/7? Han og Per Olav Næss var de som kunne ha hindret at en gutt ble til massemorder. De gjorde hva de kunne. Men andre tok saken ut av hendene deres. Det må likevel være en forferdelig innsikt.

Anders’ sak skulle opp en gang til, i barnevernsnemda. Men nå var saken overlatt til en ny saksbehandler og advokat Nesse førte ordet. Man skulle komme på tre tilsynsbesøk, et anmeldt, to uanmeldte, vinteren 1984. Moren gled unna og gjennom. Rett etter St.Hans samme år ble saken henlagt.

Når mor brukte sin morsrett backet systemet ut. Hvem ville si at hun var en dårlig mor? Det satt langt inne og stred mot tidens ideologi.

Hva med barnet? Man kan kalle det unnfallenhet og denne har ikke samfunnet noe svar på. Samfunnet strekker hender. Det er også en del av den manglende beredskapen.

Skjevutvikling

Fra sommeren 84 er det åpent for at «skjevutviklingen» går sin gang. Det Statens Senter forutså slår til. Ordet patologi ble brukt.

Seierstad går over til å skildre oppveksten på Silkestrå. Men det er ikke med empati. Det er noe usigelig trist over det hele, som om forfatteren holder tilbake den medfølelse som rapportene fra SSBU kunne resultert i. Det hadde ikke trengt gå slik.

Eller?

Var det noe annet? Var det noe med Anders? Han er ikke snill. Det er noe håpløst over ham. Han er en taper.

Seierstad tegner et bilde av en gutt som ble stadig mer ulykkelig og som ikke mestret omgivelsene. Han forsøkte og fant overlevelsesmetoder, men de var sære og han forsto ikke selv hvor sær han var, og hvordan omgivelsene lo av ham. Skildringen av hvordan han ble avvist av de som var ovenpå i taggermiljøet er viktig; Anders var og ble en wannabe.

Balanseakt

Hele tiden veksler boken mellom Breiviks utvikling og foreldrene til AUF-medlemmene som skal bli hovedfigurer. Det er en vanskelig balanseakt. For hovedvekten kommer til å ligge på skjæringspunktet, der disse møtes, på Utøya og senere rettsoppgjøret. Men hvor er vippepunktet for Anders Behring Breivik? Er ikke det i det halvannet året fra familien innlegges på SSBU og til saken henlegges i juni 84? Da er løpet kjørt for ham, med den moren.

Meningen ligger i teksten. Men storyen synes å vokse Seierstad over hodet. Hvorfor ønsket hun å møte moren på dødsleiet, hva slags sannheter trodde hun kunne komme ut av det? Er sannhet et ord som overhodet gir mening i forbindelse med henne?

Kanskje Anderes fikk flere sjanser. Farens nye kone, Tone, ble glad i gutten og tok seg av ham. Men forsvant ut av hans liv da samlivet med faren tok slutt. Anders hadde også flerkulturelle venner, interessant nok. I tidlige ungdomsår hang han sammen med innvandrergjengene og søkte deres beskyttelse.

Vold i herskapshusene

Oslo var i endring. Under rettssaken ble Anders Behring Breiviks egne historier om overfall og vold fra innvandrere latterliggjort som påfunn. Det kan være. Men Seierstad forteller en historie som Breivik må ha kjent til. Den er meget spektakulær, og berører Norges rikeste mann. Likevel er den ikke omtalt i mediene.

Det lønte seg ikke å yppe mot gjengene. En av Anders’ venner ble banket opp av en utenlandsk gjeng og ville hevne seg. Noen dager senere ble gjenglederen slått ned med balltre av to nordmenn utenfor Rimi og ble liggende og blø på gata. Hevnen måtte besvares med hevn. En kveld klatret noen fra gjengen over muren til Norges rikeste mann, shippingmilliardæren John Fredriksens villa på Bygdøy, der hans fjorten år gamle tvillingdøtre hadde venner på besøk. Gutten som hadde yppet seg var kjæreste med en av milliardærens døtre og befant seg i herskapshuset den kvelden. Et vindu hadde stått åpent. Gutten gjengen skulle hevne seg på hadde gjemt seg i et av Fredriksens klesskap. De fant ham, dro ham ut av skapet, slo ham til blods, knekte fingrene hans og kastet ham ned en trapp. Først da gutten lå bevisstløs på gulvet, trakk gjengen seg rolig tilbake.

Rolig? Det er noe med språket Seierstad bruker som er merkelig kjølig. Dette er en uhyre dramatisk hendelse. Hun er ellers opptatt av å få frem hvor mye Norge endret seg på denne tiden, med innvandring. Hun har satt seg fore å skrive en historie om forferdelig vold, og støter på en spektakulær historie som viser en innvandrergjeng som bryter seg inn hos Norges rikeste og slår kjæresten til en av døtrene helseløse. Det er et ganske stivt stykke. Seierstad bruker igjen uttrykket «herskapshus». Gjelder ikke empatien dem?

Aslak Nore hadde en lignende historie om ekstrem vold på en hjemmealenefest i sin bok.  Begge historier blir stående ukommenterte, som isolerte hendelser. Nore var forbauset over hvor stor oppmerksomhet den fikk. Er dette en virkelighet de synes man må ta med på kjøpet?

Uthengt

Ungdom kan være nådeløse. I årboken for avgangselevene ved Ris ungdomsskole våren 1995 blir Anders hengt ut i alles påsyn:

Før var Anders en del av «gjengen», men så ble han uvenner med alle…. Anders satser på en perfekt kropp, men vi må nok si det er langt igjen. …. Anders gjør ofte uprovoserte, dumme ting, for eksempel som å slå til rektor.

Nå venter ett år på Hartvig Nissen videregående og ett år på Handelsgym. Det er et annet sett. Anders legger tenårene bak seg og forsøker å bli en ung mann. Han har voldsomme ambisjoner, om å bli vellykket og rik og synes å tro på sine egne evner; Boards på sykler er en flop, men salg av falske diplomater gir penger. Samtidig fyller han stillingen i et telefonsalgfirma, der han får betrodde oppgaver.  Det er liv på siden. I 2006 flytter han hjem til mor og vier seg spill. Spill, fantasi, manifestet og planleggingen av Angrepet.

Breiviks liv er mer enn nok til en bok i seg selv. Skildringen av Breiviks liv på Vålstua gård er meget livaktig. Man ser hvordan han sliter, skjuler seg, og makter en komplisert operasjon. Men helheten den inngår i, forsvinner.

Elling

Når Seierstad gjengir ideer som Breivik tar til seg om det flerkulturelle samfunn og islams voksende makt, er hun platt. Dvs. hun synes å avskrive alt som høyreekstremt, for hennes egen forståelse av skriftsteder i Koranen er en helt annen. De som utlegger dem som krigerske og aggressive mistolker, skriver hun.

Det blir for enkelt.

Breivik fremstår som en slags morbid utgave av «Elling». Det er noe håpløst over både ham og moren.

En gang gir hun moren en dildo i gave og spør senere om hun har brukt den. Mor og sønn.

Han besøker henne uanmeldt i Hoffsveien 18, våren 2011. De står på verandaen og røyker sammen.

– Ikke stå så nær meg, sa Anders plutselig til moren. – Folk kan tro jeg er tilbakestående.

Denne ynkelighet kan utløse forakt. Seierstad bruker så mye innlevelse og empati på Simon, Torje og Viljar at det må være overmenneskelig å skulle ha noe igjen til høyresiden.

De personene Breivik stjal fra – for han stjal – han siterte ikke, fremstår som motpoler. Men er det så enkelt? Hun øser sin forakt ut over Fjordman.

Forsvaret hadde også forsøkt å hente inn Breiviks ideologiske ledestjerne Fjordman, som noen uker etter terroraksjonen viste seg å hete Peder Are Nøstvold Jensen. Da hadde en liten mann med et rundt barnlig ansikt og krøllete hår krøpt fram fra Fjordman-skjoldet. Jensen jobbet som hjelpepleier på en pleieinstitusjon i Oslo, men var altså kontrajihadistisk blogger på fritiden. Det var nesten så man mistok ham for å være harmløs da han plutselig sto der som Peder Jensen, en mann i slutten av 30-årene med en liten, begynnende mage. Mystikken var borte, men Jensen vek ikke fra ideene sine, og noe ansvar for å ha inspirert Breivik ville han ikke ha på seg.

Det er som Seierstad ikke orker tanken på at verden er komplisert, at de tankene hun finner uutholdelige referer til en reelle konflikter. Fjordman har lagt for dagen en retorikk som er konfronterende, som snakker på vegne av det store Vi, og ønsker handling. Han har også ytret ønsker om løsninger som er illusoriske og kan feiltolkes. Men det er en retorikk som kan dra veksler på og er i slekt med årtiers voldsideologi fra venstresiden. Partiet Rødt har fortsatt i sitt program avvæpning av borgerskapet.

Lavmål

Hvilket reiser spørsmålet: Siden denne forbindelsen er forblitt ukommentert, hvem er det som sitter med makten?

Seierstad forsøker å være ironisk:

Det var også galskap som ble trukket frem av dem han beundret mest. En gal manns verk, mente Fjordman. Det mente også Hans Rustad og kontrajihadistene Robert Spencer, Bat Ye’or, Pamela Geller og Baron Bodissey. De var i harnisk. Islamkritikken de hadde forfektet før 22. juli hadde vært så ren og fin. Nå hadde Breivik skitnet det hele til med blod.

Dette utbruddet er ikke verdig de fine guttene Simon, Viljar og Torje som Seierstad har skildret, ei heller deres familier. Ingen var i harnisk etter dommen, nettopp fordi man tok 22/7 på det største alvor. Jeg kjenner ikke Spencer, Ye’or, Geller eller Bodissey, men alle normale mennesker tok 22/7 til seg og gransket sine ord: var noe galt? kan jeg stå inne for det som er skrevet?

Den siste setningen, at Breivik hadde «skitnet det hele til» er et lavmål. Det skjemmer Seierstads bok at hun opprettholder både årsaksforklaringen mellom islamkritikk og Breiviks massakre, og at kritikerne ikke kjenner noe ansvar. Det er ganske enkelt ikke tilfelle.

Historien «sprekker opp» mot slutten når foreldrene til ett av ofrene, Anderes Kristiansen, er skuffet over AUFs oppførsel:

Familien ble bare lei seg av rosene, regnbuene og demokratiet som skulle beseire gjerningsmannen. De ble kvalme av partifolk som sa at Arbeiderpartiet var massakrens offer. De ble opprørt over AUfere som ville «ta Utøya tilbake» – før de drepte var begravet.

De husket AUF-leder Eskil Pedersens ord på rettssakens første dag: Smerten er mindre nå.

Hadde han ikke snakket med noen etterlatte overhodet? spurte de seg. Visste han ikke hvordan foreldrene til de døde medlemmene hans hadde det? Med Smerten er mindre nå, knappe ni måneder etter drapene, var det umulig for dem å høre på noe av det andre han sa.

Planene om et nytt Utøya provoserer og opprører. For mange foreldre er Utøya blitt et hjemsøkt sted, et sted som skal få være i fred.

Styrken ved Seierstads bok er at hun levendegjør hva det vil si å miste et barn. Hun får frem hvor mange liv Breivik ødela.

Men hun har satt seg større mål: å fortelle en historie om det nye Norge. Det målet når hun ikke. Oppgaven er for stor, og hun lar seg friste til å støtte seg på sine politiske fordommer, mot herskapshus og høyrefløyen. Det er synd, for hun makter å få frem hvor lost Breivik var.  Han var nettopp ikke «en av oss». Han var en samfunnet lot seile sin egen sjø. Seierstad bruker det i politisk forstand, og da betyr det det motsatte: En av dem.

 

Åsne Seierstad
En av oss.
En fortelling om Norge
533 sider
Kagge forlag