22/7 er blitt en kamp om historien, der en part ønsker å beholde definisjonsmakten. Alt som kan rokke ved eller true denne versjonen, møter bitende kritikk, gjerne med ufine metoder.

Den siste i rekken er Marit Christensen, stemmen fra Moskva, som ved et tilfelle fikk vite at en bestevenninne kjente Wenche Behring Breivik.

Marit Christensen har visse forutsetninger for å forstå Behring Breiviks mor. Hun har selv opplevd hvordan det er å stå i medienes flomlys og være utlevert. Som hun selv sa på dagens pressekonferanse: – Jeg har lest 100 fremstillinger av meg selv, og kun sjelden kjente jeg meg selv igjen.

Christensen gikk fra å være bak mikrofonen, sogar en høyt verdsatt utenrikskorrespondent i NRK, til å pryde Se og Hørs forsider. Det gjør noe med deg.

Hun har heller ikke vært redd for å stå frem og fortelle om fedmeproblemer, operasjon og et nytt liv som profesjonell oppleser for Nasjonalbiblioteket, hvis jeg husker riktig.

Man tar med hele seg når man møter et menneske. Det var Wenche Behring Breivik selv som ytret ønske om at Christensen skulle skrive hennes versjon.

Men så ble resultatet annerledes enn hun hadde tenkt, og hun ville trekke seg.

Det skyldtes ifølge Christensen særlig to faktorer: Hun leste Aage Borchgrevinks bok. På slutten av boken siteres det fra den hemmelige psykiatrirapporten fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Den er lite flatterende for moren: Hun var grenseløs og invaderte sønnen. Også intimt.

Den andre faktoren var datteren, som var imot at det skulle skrives en bok som nødvendigvis måtte bli om hele familien.

Da det gikk opp for moren at det å fremstå i en bok vil si å bli utlevert, ville hun trekke seg. Men da hadde hun allerede undertegnet en skriftlig kontrakt med Christensen, som selvsagt var så langt inne i storyen at det var uaktuelt å innfri hennes ønske.

Helomvendingen kom kanskje ikke helt overraskende på Christensen, og en interessert leser vil ha fått med seg at moren var vankelmodig, vinglete, ville snart det ene, snart det andre.

Likevel har mediene i stor grad valgt å late som om hennes ønske om å trekke boken var legitimt. Man later som man ikke kjenner hennes vankelmodighet, og verst av alt: Man underspiller hvor stor betydning denne historien har for å forstå hvordan 22/7 kunne skje.

Den samme anklagen kan rettes mot pressen, for at den har sittet på den hemmelige rapporten fra SSB, men ikke sitert fra den eller offentliggjort den. Mediene, særlig VG, offentliggjorde ellers begge de to psykiatriske rapportene, Randi Rosenqvists vurdering og flere andre dokumenter, under henvisning til offentlighetens behov for å vite og sakens spesielle karakter.

Men VG offentliggjorde ikke psykiatrirapporten fra Statens senter, og mediene har heller ikke spurt: Hvorfor ikke? Heller ikke Borchgrevink stiller spørsmålet i sin bok, som er det mest opplagte når man analyserer en sak der dekningen er blitt en del av saken. Dekningen er flettet inn i og er blitt en del av «krimsaken». Hvor begynner det ene og slutter det andre?

Hvordan kan man vite at noe er galt? Hunden, dvs pressen, bjeffet ikke.

Hvorfor ikke? Fordi samtlige medier tilhører samme side og abonnerer på samme versjon om 22/7.

Det er ikke ensidighet i vanlig forstand, det er en oppfatning av et nasjonalt traume som mediene og en bestemt type kommentatorer og synsere har tatt eiendomsretten til, og nåde den som våger å anfekte deres versjon.

Marit Christensen gjør åpenbart det. Det gikk opp for meg da jeg leste VGs oppslag idag. Her sår Anders Giæver tvil om hennes integritet. Tittelen er «Boken om Marit og Wenche». Han legger ballen til rette, eller er det øksa? May Grethe Lerum overtar og henretter, under tittelen: En skitten skillingsvise. Skamløs blottstilling av terroristens mor.

VG/Giæver gjør seg til anstendighetens forsvarere. Det samme gjorde Harald Stanghelle på pressekonferansen. Han spurte hvordan de intime detaljene fra familiens liv – sex og toalettvaner – kunne belyse 22/7. Det var et forsøk på å kjøre Christensen ned i en journalistisk dobøtte. Christensen er for dreven til å gå i fella, og hadde ikke problemer med å forklare hvorfor detaljene hørte med:

Første gang jeg hørte familien beskrevet var da Anderes Behring Breivik sa at han kom fra en gjennomsnittsfamilie på vestkanten, sa Christensen.

Dette er da også en karakteristikk journalistene har overtatt. Det er greit å kunne spille på vestkantstereotypene. Ordet «vestkant» utløser en mengde assosisasjoner i sosialdemokratiske hoder. Slik massesuggesjon har man benyttet lenge, men det nye er at journalister benytter det som «props» i fortellingen, lenge etter at vestkanten er blitt som alle andre.

– Men jeg oppdaget fort at dette ikke var noen gjennomsnittsfamilie, sa Christensen. – I hvert fall har jeg aldri møtt noen slik, la hun til. Med det mente hun:

Moren var svært opptatt av fasaden, den måtte være fin. Men når hun kom moren innpå livet, smuldret denne: Da var det banning det ene øyeblikket og en uforutsigbarhet som er alt annet enn borgerlig: Det ene øyeblikk var hun på hils med naboer og venner, neste dag hilste hun ikke.

Christensen sa det var mange slik avslørende detaljer som hun har utelatt. Men hun måtte ta med en del for å forklare og underbygge hvordan moren var.

Hva gjør da pressen? Den angriper Christensen for «skamløs blottstilling». Lerums ord er typisk for de fleste av spørsmålene på pressekonferansen, særlig Harald Stanghelles som kom tilbake til «krenkelsen» gang på gang.

Det er underlig: En presse som ikke har noen skrupler med å gå folk innpå livet når de vil ha en story, agerer som forsvarere for moren til et menneske som har rystet nasjonen. Og de merker ikke en gang hvor falskt det lyder. I stedet er de fylt av indignasjon.

Denne indignasjonen er farlig. Det tyder på at pressen fortsetter å grave seg ned i et hull.

Rent praktisk betyr det at man hyller de som skriver slik de selv synes. Det er grunn til å tro at Åsne Sejerstad kommer til å få en helt annen behandling når hennes bok foreligger 11. november.

At det skal ha oppstått strid mellom henne og Christensen, er selvfølgelig gefundenes fressen for pressen. Da kan de så tvil om Christensens integritet. Og Sejerstad er på datterens parti. Vær derfor obs på et intrigant spill som handler om utmanøvrering, dominans og penger.

Da Stanghelle fikk stille siste spørsmål, lurte han på om Aschehoug hadde vært i kontakt med faren, Jens Breivik, for boken var jo et karakterdrap på ham, sa Stanghelle som om det var et faktum. Hadde han blitt orientert?

Igjen trer Stanghelle inn i rollen som ridder (sic), som forsvarer av den forurettede, krenkede. Kari Spjældnes kunne svare at Breivik selv har uttalt seg offentlig om sin rolle og således må avfinne seg med at andre gir sin versjon.

Men det man kunne spurt om er hvorfor Breiviks manus ble begravet. Faren skrev sin versjon av historien, og manus gikk runden blant forlagene, men ingen ville utgi det. Hvorfor ikke? Kvalitet? Alt selger hvis konteksten er interessant nok.

Noen ønsker å bestemme, ikke bare hva vi skal mene om 22/7 og gjerningsmannen, men også hva vi skal få vite.

Det kan ikke et opplyst samfunn finne seg i.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂