I det gamle Christiania var det blå borgerskapet en blanding av dannet og/eller hyklersk. Noen var bare dannet utvendig. Kulturradikalismen tok livet av hykleriet og sprengte fasaden.

Men den tok også livet av den indre dannelsen.

Det ser vi tydelig på hvordan det røde borgerskapet – begrepet anvendes for enkelhets skyld – forsvarer sin fasade like iherdig som det blå noen gang gjorde.

De gjør det mer kategorisk og hevngjerrig enn de blå gjorde, fordi de er overbevist om at de representerer Normen og er De anstendige.

At de anstendige kan være uanstendige streifer dem ikke. De er rammet av glemsel.

Den kritikken deres forgjengere en gang effektivt benyttet mot de borgerlige, til å undergrave deres selvfølelse og sosiale status, har de glemt å anvende på seg selv. Bare makten og forsteningen er igjen. Derfor reagerer de med indignasjon og forutrettethet.

De går i forsvar og roper opp om ytringsansvar, et ord som for alvor fikk tyngde etter 22/7. Her fikk man syn for sagn om hva frie ytringer kunne føre til. Slik går fremstillingen.

Denne klausulen kan anvendes hver gang det dukker opp noe som truer det røde borgerskapets posisjon og selvforståelse.

Marit Christensen og boken Moren gjør det. Ergo lanseres forslaget om at også bokbransjen må underlegges et organ som Pressens Faglige Utvalg. Også forfattere og forleggere må forholde seg til Vær Varsom-plakaten, VVP, og det skal innføres tilsvarsrett også for bokmanus.

Ivo Figueiredo har plukket forslaget fra hverandre og demonstrert hvor håpløst det er.

Men andre argumenterer uanfektet for forslaget, bl.a Frank Rossavik i Morgenbladet. Han bruker sin bok om Einar Førde som eksempel. Også der var det juicy detaljer om Førdes utroskap. Rossavik anfører hvor forbilledlig han oppførte seg som utelot detaljer og tok pårørende med på råd.

Men de to bøkene lar seg ikke sammenligne.

Boken om Førde var avgrenset til én person. Christensens lar seg ikke avgrense fra et nasjonalt traume. – Si meg hva du mener om «Moren» og jeg skal si deg hvem du er.

Rossavik, Stanghelle, Giæver, Bromark argumenterer helt likt. De er kroneksempler på De anstendige: De fremhever sin egen versjon som den eneste gyldige og fortier at det finnes en annen med like stor krav på legitimitet.

Det er angrepet på den andre og frakjenning av hans/hennes legitimitet som er det karakteristiske ved det røde borgerskapet. Det gjør det både udemokratisk og farlig.

Pål Steigan har nettopp utgitt sine memoarer på 479 sider. Den har fått liten oppmerksomhet. Men forstokketheten var ikke bare noe som kjennetegnet Steigan. AKP (m-l) og et SV som forsøkte å henge med representerte en dreining vekk fra det liberale samfunn der man ikke anerkjenner den andre parts gyldighet og rett til deltakelse.

Den systematiske nedrakking og nedsabling av den blå dannelsen gjør at Norge i dag befinner seg i en politisk og åndelig krise.

22/7 er blitt omdreiningspunkt og fokus for denne krisen. Den har ytringsfrihet som kjerne, for det røde borgerskapet tåler ikke den liberale ytringsfriheten. Det vil ha ytringsansvar som er de anstendiges ord for sensur – for selvsagt er det de som skal definere dette ansvaret.

Dette kommer tydelig til uttrykk i Stanghelles respons på Christensens bok.

I går gjentok han i alle programmer – og det var nærmest alle – han er det offisielle Norges storinkvisitor – at Christensen ikke har bidratt til å belyse 22/7. Detaljene fra intimsfæren er irrelevante og uberettigede. Argumentasjonen er en sirkelargumentasjon. Den henger på Stanghelles dom. Men hvem har gitt Stanghelle retten til å opphøye seg selv til smaksdommer? Det har Aftenposten, NRK, Dagsavisen, VG. Stanghelle snakker på vegne av Det store MAN. Det er Einar Gerhardsens Norge, det sosialdemokratiske fellesskap som snakker.

Men dette er den illiberale siden av det sosialdemokratiske kollektivet, som er utdatert og dysfunksjonelt i forhold til det multipolare, pluralistiske samfunn Norge er blitt.

Å innføre én smak nå som Norge er blitt de facto pluralistisk er det samme som å gå inn for et autoritært styre, og det står i fare for å spille på lag med autoritære tendenser i importerte kulturer som skal eller må bli del av det nye Norge.

Man skal være rimelig blind for ikke å se at man spiller på noen av de samme strenger: outrage over å bli tråkket på, av å bli krenket.

Stanghelle påtar seg en offerrolle på vegne av Wenche Behring Breivik som i realiteten er hans egen.

Tilsvining

Det spesielle og det dypt illiberale ved denne kulturen er at man forsvarer seg ved å svine til andre. Deres motiver trekkes i tvil, man sår systematisk mistanke om deres dårlige hensikter og metoder.

Denne underkjenning av den andres hensikter – i en kultur som ellers har opphøyet Den andre til noe nær religiøst – har totalitære røtter. Det er sosialismens verste trekk: den har aldri kunnet tolerere meninger/oppfatninger som er på tvers av dens egne. Resultatet har vært politistater.

Aksel Sandemose og Jens Bjørneboe har gitt gode karakteristikker av denne kulturen: Tror du ikke vi vet noe om deg?

Denne kollektivistiske stammekulturen er det som preger det røde borgerskapet. Den er håpløs og den forsinker og forpurrer at Norge kan bli et moderne samfunn. Det er både ironisk og tragisk: nettopp som Norge hadde trengt nye meninger/synspunkter opptrer kultureliten som tankepoliti.

At den frentisk forsvarer sin versjon av 22/7 har noe desperat over seg, men også truende, for gudene vet hva som venter.

Stanghellene, Giæver, Bromarkene, Rossavikene, har behov for et formular som lar dem slippe å forholde seg til sine egne oppfatninger. Derfor passer det perfekt med en fremstilling av ekstremisme hvori inngår de fiendene man helst vil ha plassert: hvis islamister og høyreorienterte speiler hverandre er man selv frikjent, og man slipper å snakke om venstreekstremismen.

Responsensen på «Moren» er et tegn på massiv benektelse.

Man har valgt Marx fremfor Freud, og dermed ryker også Shakespeare dvs. litteraturen ut. Når man vil innføre «ansvarliggjøring» også av litteraturen viser man tydelig at man er på et ideologisk spor.

Det er underlig å skue: på 70-tallet gikk dette Man ideologisk amok. Senere inntok man Posisjonene, og når disse nå er truet faller man tilbake på meningskontroll.

At det finnes lignende tendenser i de fleste vestlige land gjør det ikke mindre reelt. (Det gjør det lettvint å vise til at andre land mener det samme. Men det er ikke sant. Takhøyden i Danmark er en helt annen.)

Christensens prosjekt er vanskelig å forsvare fordi det handler om det menneskelige, om spørsmål det ikke finnes noe fullgodt svar på. Sosialistene har aldri vært noe opptatt av disse spørsmålene. De har svarene.

Forsøket på å forstå Wenche Behring Breivik handler om at mennesket er uutgrunnelig, men at vi har en plikt og et behov for å forstå, spesielt fordi hun står nær sentrum av en katastrofe.

Dette behovet for å forstå er nedlagt i oss som mennesker og er gammelt som Herodot og Thukydid. Men det røde borgerskapet sitter innmurt i sine tårn og merker ikke at historien farer forbi. De tror de kan kanalisere strømmen, helst legge den i rør som kan drive deres ideologiske turbiner.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-