Kommentar

ayaanhirsiali.jpg

Det var Gro Harlem Brundtland som innførte ordet «føringer», som ganske enkelt betyr premisser for Samtalen. I Norge har man vært og er flinke til å legge premisser . Bondesamfunnet og sosialdemokratiets styrke har vært samholdet og tukten. Dette samfunnet var tuftet på slitet. Det var et samfunn med et innebygd realitetsprinsipp, nøden. Kampen for tilværelsen var ikke bare noe man leste om i naturvitenskapen.

Siden velstanden skyllet over oss har vi mistet dette ankerfestet. Kombinasjonen av overflod og sosialdemokrati fører til en benektelse av tilværelsens grunnprinsipp: There is no free lunch. I Norge har det tvert imot fått et dårlig navn: Liberalisme som forveksles med nyliberalisme. Selv grunnpilaren i vestlige samfunn, the liberal order, har fått negative konnotasjoner. Eller: Selv utdannede mennesker vet ikke helt bestemt hva det går ut på. Menneskerettsevangeliet kan de på rams, men at det liberale samfunnet bygger på frigjøring av individet og temming av statsmakten, som har frihet som grunnprinsipp, har de ikke tenkt gjennom konsekvensene av.

Ayaan Hirsi Ali understreket dette gjentatte ganger i sin lille tale i Oslo fredag. Demokratiet er ikke gudegitt, det er menneskeskapt og må forsvares av borgerne. Hvis for mange blir gratispassasjerer og det brer seg en oppfatning om at ting går av seg selv, vil det få alvorlige følger. Velstanden maskerer idag motsetninger som en dag kan slå ut, og da vil være langt tyngre å gjøre noe med. Vi kan ikke reversere til en tidligere tilstand. Dette er prosesser som tar lang tid, og går det først i negativ retning, er det umulig å si hvor det ender. Nazisme, fascisme og kommunisme var ikke noe som var genetisk bestemt for de folkene som ble rammet av det. Tenkningen om disse ideologiene burde heves til et annet nivå. Kategoriene vi tenker i er sementerende.

Det var dette Ayaan Hirsi Ali forsøkte å fortelle sitt norske publikum. Hun er magister og tar det i små porsjoner, tålmodig. Hun kan se oss, men vi kan ikke se henne. Hun vet hvilke forestillinger, hvilken overtro, sosialdemokrater går rundt med, og rådgiver Hadja Tajik bekreftet dette på den vennlige, hyggelige måten, som er den norske væremåten. Ayaan var kanskje en smule ironisk da hun sa at Norge etter to dager for henne fremsto som det vennligste land hun kjente. Det hun hørte fikk henne nok til å ane at det bak idyllen skjuler seg mer ubehagelige sannheter.

Til oss

Ayaan snakket om at det er to måter å betrakte integrasjon på, den sosioøkonomiske og den moralske. Hvis man kun snakker om den sosioøkonomiske, gjør man innvandrerne en bjørnetjenste. De blir avhengige av staten og det offentlige.

Men det er ikke bare innvandrerne som blir lurt. Denne snillismen er i realiteten et forsvar for våre egne illusjoner om Det gode samfunn, og Det gode. Som nesten har antatt religiøse dimensjoner. Dvs. de har fortrengt den ekte religiøsiteten, som erkjenner Mørket og Fortapelsen, og kjenner Avgrunnen under føttene. Religiøsiteten er menneskenes svar på eksistensielle spørsmål. Vi fødes og dør, livet er ingen selvfølge, den som ikke arbeider, dør. Den sosialdemokratiske trosretningen har opphevet nøden, ikke bare avskaffet den, og det er en himmelvid forskjell. Det er det samme som at Kirken har opphevet helvete og vel også djevelen og snart det onde.

Vi er derfor langt på vei forsvarsløse når vi konfronteres med en religion som er i full krig med moderniteten. Det blir en blindebukk-lek. De nye landsmenn er klippefaste i troen på hva som er godt og ondt. De har klare svar. Vi tror vi har den gode vilje og vil det gode. At det er nok. Men er det noe vi vet, så er det at også Det gode kan bli Det onde. Hvordan skal vi vite hva som er hva? Når det som en gang var godt blir ondt? Når noe utgir seg for godt og i virkeligheten er ondt?

Dette har selvfølgelig metafysiske dimensjoner. At vi har mistet kontakt med den metafysiske dimensjon er et enormt tap for kulturen. Platons skrifter utgis. Det samme med Hegel og Kant. Men vi har mistet kontakt med den metafysiske tradisjon og dimensjon de tok for gitt. At denne linjen er brutt har historiske årsaker, men vi har mistet forbindelsen uten å savne den.

Metafysikken burde ha overlevd i litteraturen i det minste, og i noe av essayistikken. I journalistikken er den bannlyst. Den er helt fortrengt av ironien. Det å vise følelser, tilknytning, affinitet, sans for noe annet enn det matnyttige fellesskapet, er noe man skammer seg for. Hva det er? Det er Bondevik som hyller FN og beklager at man var litt svak og for sen i Bosnia og Rwanda, det er Kirken som vil demonstrere mot gasskraftverk, krig og fattigdom, det er Bondeviks verdikommisjon og anti-mobbe-kampanje. Det finnes nesten ikke opposisjon, og det er kanskje ikke så rart at det eneste opposisjonspartiet, Frp, fremstår som forkvaklet og forvirret. Man har rett og slett ingen drahjelp, ingen korrektiver, ingen å lære av. Når vi nå ser ansatser til at man forbereder seg på Frp-makt, kan det heller tenkes at det er noen av Frps dårlige trekke som får blomstre; tendenser til selvgodhet, materialisme, og mangel på dannelse og folkskikk.

Bjørneboe beskrev dette sosialdemokratiske paradiset meget godt i sitt dikt «Ved vintersolhverv». Tendsene var klare og tydelige selv den gang. En Hans Jæger ville vært helt overflødig. Man hadde lært seg å lyske den store folkebukken.

To spor

Norge utvikler seg langs to spor. På det økonomiske felt er man oppe til eksamen hver dag. Den som ikke gjør jobben, er out of business. Men slik foregår det ikke på det ideologiske, meningsproduserende felt der de samme menneskene bestemmer pensum, er lærere og sensorer. Her er det ingen ytre instans som korrigerer. Det er dette som er alarmerende ved Norge: tendensen til at man stenger uvelkomne tanker ute. Det gjelder på det intellektuelle felt og i journalistikken, enten det gjelder krigen mot terror, Irak, innvandring eller Hamas og Israel, er den norske diskursen ensidig og ensporet. De senere år er dette blitt så omfattende at vi kan snakke om et paradigme. Det er rett og slett uvanlig å møte mennesker som tenker annerledes. Det er her nettet gjør sin entré som det store pustehullet, som er livsviktig for et lite land som Norge.

Faren for Norge er at den innfødte kulturen har et instintinktivt behov for å beskytte sine forestillinger om Paradis og Det godes seier. Vi lever i den beste av alle verdener. Det samme sa Sovjetunionen. Over tid utvikler det seg en stor uvilje mot å stikke foten i vannet. Man trekker den til seg og håper det går over.

Men det går ikke over. Det er det som er budskapet til Ayaan Hirsi Ali. Før eller senere vil dere måtte ta spranget og kaste dere uti.

Fristelse

Men det kan utsettes og unngås: Ved å inngå en allianse med innvandrere som også har behov for å utsette og unngå kollisjonen med virkeligheten. De har selvfølgelig helt andre premisser for sine ønsker om å skape en forestilling om at alt er i orden: at de kan leve sine liv etter tradisjon og religion uten å måtte ta et oppgjør.

Vi får et late-som-samfunn. Nordmenn later som om vi er et multikulturelt samfunn, hvor både norsk tradisjon og demokratiske verdier ivaretas, samtidig som nye landsmenn integreres. Disse later som om de respekterer de moderne verdier, samtidig som de fortsetter å leve etter sine tradisjoner, som omstøpes i nye hybrider, og orienterer seg mot sine opprinnelsesland.

Begge grupper rommer sterke indre motsetninger. Kommunikasjonen deres består i en gjensidig bekreftelse i hverandres maskepi. Det utvikler seg en dobbeltmoral og en fasade som er noe langt mer enn politisk korrekt tale. Det vil bli en ideologi, som det er tabu å forbryte seg mot. På tysk kaller man dette Sprachregelung: Det vil utvikle seg et eget språk som betegner fenomener man ikke vil kalle ved sitt rette navn. Satt på spissen kan vi forestille oss en sammensmelting av sosialdemokrati og sharia. Hvis noen mener dette er utopi, tror jeg det er å undervurdere historien: Det totalitære kan opptre i helt nye former. Dette vil være en light-versjon. Menneskene gjør de mest forunderlige ting i full frivillighet.

Les også

-
-
-