Kommentar

Det ondes problem er det man vanligvis tenker på når mennesket konfronteres med historiens grusomheter. Men det spørs om ikke de nordiske sosialdemokratier reiser en helt ny problemstilling: Det godes problem.

Det godes problem karakteriseres ved at man har et styresett som man er overbevist om er den beste av alle verdener, hvilket vi uavlatelig minner oss selv om. Det får oss til å dvele ved moralske småtterier, mens de virkelig store sakene forblir hvite flekker på kartet.

Med den rødgrønne regjeringen kommer moralen i høysetet. Man vil være «ren» i sin handel og vandel, og det har for alvor vært luftet om man burde kjøpe nye kampfly av Lockheed Martin når konsernet er engasjert i produksjon av landminer.

Kloden og alt levende på den er truet av drivhuseffekten, som skyldes et stigende forbruk av fossilt brensel. Norge er verdens tredje største oljeeksportør, og har bygget opp en formue uten sidestykke. Plasseringen av pengene er det vi diskuterer! Ikke at Norge er en av de fremste bidragsyterne til oppvarming av atmosfæren! Det moralske dilemma som gjør oss til et prime case i verdensmålestokk, sett ut fra vår ringe størrelse, er et ikke-tema.

«Det godes problem». Det kreves en effektiv hjernevasking for å oppnå en slik kollektiv amnesi. Hvordan er det mulig?

Da Norge var et klassesamfunn, sørget motsetningene for å holde liv i kritikk og reell debatt. Men så seiret det gode. Både på idéplanet og gjennom velstanden. Det ene bekreftet det andre. Men det lammet også all reell uenighet. Lever vi ikke i den beste av alle verdener? Kan noen være uenig i det? I et land på størrelse med halvparten av en internasjonal metropol, blir konsensus kvelende. Alle kjenner alle, og Janteloven sørger for at likheten opprettholdes. Økonomisk er det lov å gjøre suksess, men ikke på idéplanet.

Seier

Det godes seier har satt dype spor etter seg, ikke minst i skolen, høyere utdanning og kulturlivet. For å forene tanken om det godes seier med Europas synder må man gjøre den dårlige samvittigheten til noe kronisk. Man kan aldri betale nok, og får aldri gjort opp. Denne selvpiskingen, som egentlig er en form for selvopptatthet, forkludrer samtalen med mennesker fra andre kulturer. De blir forvirret. Noen utnytter det til å oppnå fordeler.

Sekk og aske

Fenomenet kritikk, selvkritikk, demaskering er for stort til å gå inn på. Men man kan antyde at kritikken er «kjørt i grøfta», at man er så opptatt av å «kulegrave» egen kultur at man mister perspektivet.

For andre kulturer er denne omvurderingen av fortid, tro og tanke overmåte vanskelig. Tenk bare på Tyrkia og armenerne.

Det mest presserende problemet er Vestens forhold til islam og muslimer, fordi islam trenger den tekstkritikk kristendommen ble utsatt for, og som var noe av utgangspunktet for vestlig vitenskap.

Selvfølgelig har kristendommen betalt en høy pris for denne «debunking». Det er ikke stort igjen. Nå krangler man om homofili og kjønnsnøytrale ekteskap. Høy skilsmissefrekvens og få barn illustrerer at vestlige samfunn er en sivilisasjon i forfall, sett fra kulturer der det kollektive trykket fremdeles dominerer.

Skjæringspunkt

Poenget er: Hvordan formidler vi vår erfaring til «de andre»? Går det an å holde fast ved forestillingen om utviklingen som en oppadstigende linje, med større velstand og større frihet som to sider av samme sak (de fleste oppfatter det bevisst eller ubevisst slik)? Eller vil de andres inntreden måtte føre til at vi revurderer vår oppfatning av oss selv og de andre?

Historien om læreboken i KRL-faget for 7. klasse, skrevet av Eyvind Skeie, er tankevekkende. Undertegnede skrev en ganske skarp kritikk av boken for en tid tilbake. Om behovet for billedstorming. De kristnes herjinger under erobringen av Amerika hadde fått fremtredende plass, mens det ikke sto ett kritisk ord om andre religioner. Hvilket selvbilde ville dette gi unge norske elever, var spørsmålet. Som fikk svar, lenge etterpå, av forfatteren selv, på kommentarplass:

Noen måneder for sent melder jeg tilbake om det signaturen Hans skriver i februar om at jeg i mitt kristendomsverk «Reiser i tid og tro» rikelig dokumenterer med tekst og bilder all den urett som er begått i kristendommens navn, mens dette er nesten fraværende når det gjelder de andre religionene. Dette er dessverre riktig. Men hvorfor ble det slik? En grunn var at de meget detaljerte læreplaner som forfatterteamet og redaksjonsplanen måtte følge, la sterk vekt på hvordan kristendommen gjennom deler av sin historie har opptrådt undertrykkende. Likevel hadde jeg i mitt manus tatt med en del om dette temaet, ikke minst det som skjedde i India i forholdet mellom muslimer og hinduer og som var medvirkende til nye statsdannelser på det indiske kontinent. Da dette læreverket skulle godkjennes, ble manuskriptet sendt rundt til en rekke trossamfunn og religiøse representanter for at de skulle godkjenne det som var skrevet om deres religion. En del av disse forlangte den såkalt negative omtale tatt ut av manus, rett og slett. Det gjaldt også andre punkter. Det daværende nasjonale læremiddelråd som endelig skulle godkjenne læreboken for trykking, gav ingen støtte på at disse opplysningene burde stå i manus, nettopp for å skape en historisk korrekt fremstilling og en balansert fremstilling, totalt sett. Resultatet er, som Hans meget riktig bemerker, at man i toleransens og fordragelighetens navn kommer til å gi en fremstilling hvor kristendommens historie fremstilles langt mer «blodig» enn de andre religionene. Dette, mente og mener jeg, var en fallitt for godkjenningsordningen og et uttrykk for en form for manglende mot hos dem som satt med den avgjørende makten til å godkjenne lærebøker på den tiden. Nå er denne godkjenningsordningen avskaffet. Det kan man kanskje beklage. Men i dette perspektivet er det et absolutt gode. Jeg beklager at jeg på denne måten ikke fikk anledning til å gi en mer korrekt fremstilling i mitt læreverk. I de senere årene har jeg arbeidet en del med religionsfrihet og forfølgelse, ikke minst av kristne i muslimske land. Slike forhold må vi tale sant om, ellers lukker vi oss inne i et verdensbilde som ikke stemmer. Med vennlig hilsen Eyvind Skeie.

Hatten av for Skeie, som ville være balansert. Historien illustrerer nye dilemmaer: Hvordan vil vår ultraliberale/tolerante forståelse av oss selv og tilværelsen tåle møtet med helt andre måter å innordne mennesket på?

La meg bare antyde noe andre også har sagt: At en mer tradisjonell autoritativ måte kanskje gir et bedre grunnlag for dialog og respekt, enn en utflytende som er selvkritisk inntil selvutslettelse, og samtidig pretenderer å være universalistisk. Det ekstremt relativistiske og universalistiske går hånd i hånd, og kan være en av grunnene til at f.eks. unge muslimer går i forsvar. De føler seg truet av en strategi som er vanskelig å dechiffrere.

Dette er bare momenter til en stor diskusjon. Når blir det godes problem pensum?

Les også

-
-
-
-
-