Kommentar

Glimrende kronikk av Hjemmefrontmuseets Arnfinn Moland i Aftenposten: om den famøse læreboken til Samlaget som trekker paralleller mellom Quisling og Gerhardsen.

Moland påpeker noen velkjente fenomener: behovet for å sjokkere, for å være banebrytende, da helst mot et etablert syn, som smaker av konspirasjon (Da Vinci-koden). Det nasjonale samhold under krigen er en slik metafor som må dekonstrueres. Er den et postulat fra historikere for å skjule kollaborasjon, eller var det et ekkelt, ensrettet samhold? Ut fra omtalen får jeg inntrykk av at May-Brith Ohman Nielsen kan tolkes begge veier:

«Først konstrueres endel postulater som det ikke er faglig grunnlag for å hevde, for eksempel at perioden er fremstilt i «sort/hvitt», at «ideen om nasjonalt samhold» har skygget for «bildet av kaos, tvil, vingling og motsetninger» (Ohman Nielsen, s. 156).
…..
Med merkelapper som «myteknusing», «nytt lys på», «historien må omskrives» – utvalget er stort – går dette sirkuset sin gang. Fenomenet har også et nedslagsfelt i mange intellektuelle miljøer. Dette har jeg selv erfart i utallige samtaler om temaer knyttet til okkupasjonstiden. Mange synes utspillene er såkalt «spennende», og problemstillingen blir ofte at «det er sikkert noe i det, siden folk reagerer så sterkt». Dette har pågått i mange år, allerede i 1987 skrev Arne Skouen i Dagbladet at «Når historisk forskning blir en fåfengt leting etter originale innfallsvinkler, ofres sannheten». Ohman Nielsen avslutter sine 19 sider om krigen med følgende – og eneste – spørsmål «Til diskusjon»: «Hvorfor tror du det er så vanskelig å få til nyanserte diskusjoner om denne perioden i norsk historie?» Man kan med tyngde hevde at hennes eget utgangspunkt gir det beste svar på dette ledende spørsmålet.»

Dette må elevene bli totalt forvirret av: Først underslår man grunnvilkårene under okkupasjonen, og så roter man det til med ledende spørsmål. Jeg vil kalle dette «undergravende» element i fremstillingen. Det er alvorlig å undergrave sannheten.

Men den metoden og ideologien Moland glimrende avkler, går igjen også i mange andre fag: her skal kritiseres, men det gjøres på en destruktiv måte. Det er et faktum at store deler av vårt kulturliv besnæres av en slik tilnærming; det skjer både ut fra programmatiske og kommersielle grunner. Det selger mye bedre hvis man kan avsløre en konspirasjon/konsensus som har holdt ubehagelige sannheter unna.

Det programmatiske har utspring i en salig blanding av impulser: man vil gjerne avdekke, være ærlig, men ender opp som skarpretter av sannheten. Kampen mot nazismen er på mange måter noe av verdigrunnlaget for vestlige samfunn post-1945. Å ta glansen av denne kampen er å gi motstanderen en ufortjent seier.

Denne kampen er ikke bare retrospektiv. Den angår i høy grad selvrespekt og identitet til den oppvoksende generasjon. I forbindelse med diskusjonen om kristen formålsparagraf, kastet jeg et blikk på KRL-boken til 7. klasse, skrevet av den populære pastoren Eyvind Skeie og en til: det som sto om kristendommen var en eneste lang harang om hvordan kristendommen var blitt misbrukt til å undertrykke befolkningen i Den nye verden: illustrert med kopperstikkene av indianere som tortureres og lemlestes. Hvordan oppfatter 12-åringene en slik tekst? Det sto ingenting om den blodige fortiden til hinduismen og buddhismen, men beskrivelsen av kristendommen kunne ikke unngå å etterlate en stor skyldfølelse over å tilhøre denne sivilisasjonen. Men er det ikke riktig/sant? Historien om erobringen av Amerika er blodig, og bruken av kristendommen likeså. Men som forfatter ville jeg kanskje påpekt at det er noe av grunnen til at vi har skilt religion og samfunn, og at mange andre religioner er blitt misbrukt på samme måte. Så ville jeg kanskje sett på de langsiktige virkningene av at Den nye verden ble oppdaget, som ikke kan veies på en moralsk vekt, men som vi likefullt vet har gitt oss en global verden. I stedet kulturell og historisk selvpisking. I alle kulturer må det være en viss balanse. Vi har fått selskap av kulturer som heller for mye den andre veien. En naturlig reaksjon er å stå ved sin egen historie, på godt og vondt. De «gode menneskene» ser bare det negative ved vår egen kultur.

Når historien overser tidsvitner- Aftenposten Nettutgaven