Kommentar

 I dag har jeg tenkt å være litt personlig. Forhåpentlig styrer jeg unna å bli for privat, iallfall håper jeg å ikke bli lummer. Men jeg innbiller meg at mange lesere vil kjenne seg igjen i tematikken jeg skal innom, så vidt like er våre erfaringer både på det indre og ytre plan. Har jeg feil, så er du herved advart.

 

Det begynte ved middagsbordet der min sønn og datter (begge er unge voksne) røk opp i en diskusjon om religion. Datteren fremholdt at visst var hun kristen (foranledningen for erklæringen husker jeg ikke), mens hennes lillebror, som omtalte seg som agnostiker, kontret med å spørre henne om hvor ofte hun gikk i kirken? Spørsmålet var retorisk, naturligvis, for ingen i familien er hyppige kirkegjengere. Sant og si var vel siste kirkebesøk ved minstemanns konfirmasjon, og det er etter hvert blitt noen år siden.

 

Men episoden fikk meg til enda en gang å gjøre meg noen tanker om hva jeg selv er og står for i disse spørsmålene. Litt av bakgrunnen er at jeg sterkt mistenker at det ikke er særlig religiøs forskjell innad i kjernefamilien når det kommer til stykket (barna og jeg er alle døpt og konfirmert i Den norske kirke, mens mor lot seg døpe i voksen alder i den dominerende kirken i hennes nasjon og kultur) selv om vi altså innimellom bruker forskjellige ord i egenomtalen.

 

Hva skal vi kalle oss vi som har et historisk og sosialt velvillig forhold til kristendommen, men som dels finner sider ved trosgrunnlaget i overkant uforståelig om det skal tolkes noe nært bokstavelig, og dels finner flere samtidsaspekter ved statskirkens retorikk og praksis, altså ved hvordan den opptrer inn i dagens norske politiske debatt, en smule utiltalende? Er vi helt enkelt apostater, frafalne? Jeg antyder en annen mulighet i tittelen, men la oss først se på noen «for og mot»-vurderinger som alltid ligger i bakhodet når slike spørsmål er oppe til diskusjon.

 

Det kan være rimelig å se separat på de to komplementære hovedsidene ved kristendommen. Den ene er hvordan religionen forklarer verden, hva den er og hevder trosmessig, mens den andre gjelder religionens funksjon og hvilke konsekvenser den har å vise til. Man skulle kunne kalle det kristendommens ontologiske og etiske dimensjoner om man nå har sansen for slike merkelapper.

 

Hva førstnevnte angår kan jeg ikke si stort annet enn at det meste fortoner seg utrolig. Visst er mye i Bibelen vakkert (ikke minst skapelsesberetningen, et praktfullt stykke skrivekunst), men som kilde til forståelse av hvordan verden ble til, blir det for svakt. Denne kritikken har man i og for seg tatt hånd om ved å innrømme oss alle retten til å lese teksten allegorisk, noe som selvsagt er aldeles utmerket, men da gjenstår problemet: Hva er bokstavelig ment og hva skal tolkes? Ikke minst: Hvordan skal det tolkes?

 

Igjen skal kristendommen ha kompliment for ikke å påstå at grunntekstene er skrevet eller diktert av Gud (her har en annen kjent religion et og annet å lære…), men kampen om tolkningsretten kan bli skremmende lik vanlig politisk maktkamp der de sterkeste vinner. Da skiller etter hvert religionen seg mindre og mindre fra samfunnet forøvrig, men mer om dette siden.

 

Også selve gudsbegrepet i kristendommen finner jeg delvis uforståelig, ikke minst trenigheten med likeverd mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, men slike problemer har jeg jo ikke akkurat vært alene om opp gjennom historien helt siden kirkemøtet i Nikea år 325 ble sammenkalt for å få orden i sysakene. Rollen Jesus Kristus har er vanskelig å forene med monoteistisk logikk for ikke å si vanlig folkevett. Det er ugreit når religiøse dogmer strider mot både erfaring og tankeregler slik det skjer mer enn én gang i åpenbaringsreligionene, og kristendommen er i så måte intet unntak.

 

Vel, kunne man si, dersom det er så mange «snags» med denne troen, så får man vel bare holde seg unna? Det er jo ellers et ytterst tiltalende trekk ved vår tid og vårt samfunn at det åpner for nettopp dette, å avstå fra å forbli i samme religiøse tradisjon som forfedrene bekjente seg til og man ble født inn i, altså at kristendommen ikke utøver noen tvang til tro lenger.

 

Som jeg tidligere har skrevet (Rasjonalitetens kirke) , så er for meg vitenskap en viktigere kilde til å forstå verden enn det noen religion er, endog en religion som jeg har betydelig sympati for. Men utsagnet må kvalifiseres, må presiseres for ikke å misforstås: Jeg innbiller meg ikke at en vitenskapelig tilnærming kan gi sikker kunnskap om alt mellom himmel og jord, og ikke utenfor heller for den saks skyld; jeg er ingen tilhenger av  scientisme. Likevel gjelder at det man kan undersøke vitenskapelig, det skal (eller i det minste bør) også underkastes forskningsmessig prøving; på disse områdene er det kunnskapen og forståelsen som «bestemmer», som må tillegges mest vekt. Om det øvrige må man, med Wittgensteins berømte ord, tie. Implisitt i sistnevnte innsikt ligger imidlertid også at man ikke skal late som om den ikke-vitenskapelige delen av virkeligheten ikke eksisterer i og med at den ikke favnes av vanlig språk. Den store utfordringen, selve 64-tusenkronersspørsmålet, blir å forstå hva som hører det vitenskapelige domenet til og hva som ikke gjør det, men akkurat dét er ikke tema denne gang.

 

Det er altså ikke alle teiger som skal pløyes med vitenskapens plog, og her kommer vi inn på kristendommens etiske og historiske dimensjon. Der er jeg langt mer begeistret for det religiøse bidraget, så mye faktisk at jeg er i betydelig tvil om hva resultatet av sluttsummeringen blir for egen regning. Treet skal tross alt kjennes på fruktene.

 

Selv med all min beundring for hva antikkens mennesker frembrakte av erkjennelsesmessige innsikter og kulturelle nyvinninger, så er det ikke til å komme fra at kristendommen bidro på en svært positiv måte fra 300-tallet av til det vi nå kaller den europeiske sivilisasjonen. Med den innførte man en ny dimensjon, respekten og omtanken for også de svake, og etter Romerrikets fall og i flere hundre år fremover var kirken (ikke minst gjennom klostervesenet) avgjørende både for bevaringen av den gamle praktiske (jordbruk) så vel som teoretiske viten og for de nye intellektuelle fremstøt som etterhvert ble gjort. Alt dette avtvinger den største respekt.

 

Jeg skriver ovenstående meget vel vitende om at kirken opp gjennom århundrene også har hatt utallige svin på skogen, hekseprosesser og inkvisisjon og meget annet; for religiøse organisasjoner så vel som for verdslige gjelder at makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt. Men etter min beste forståelse har kirken tatt et adekvat oppgjør med sin egen historie hva disse tingene angår. Ikke alle ideologier eller organisasjoner har gjort tilsvarende. Kun de maktløse er uten synd i sin historiske bagasje.

 

I moderne tid holder den kristne moralen fram med å påvirke menneskene til å oppføre seg ordentlig. Sider ved den har jeg vansker med å forstå og godta, ikke minst dette med å snu det andre kinnet til mener jeg er misbrukt, men budet om å gjøre mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg, er et etisk mesterstykke.

 

Andre aspekter ved den samtidige kirkelige praksis i Norge finner jeg langt mindre tiltrekkende, jeg tenker da spesielt på ledende kirkelige autoriteters hopehav med den verdslige makten i det jeg oppfatter som dobbeltmoralsk politisering av religionen. Den såkalte frigjøringsteologien har langt på vei tatt over som grunnoppfatning i statskirken, later det til, og ser nærmest ut til å gjøre kirken til et element i folkefrontstrategien. Den er blitt seremonimester for godhetsretorikerne i det offentlige liv, hvilket er en langt mindre rolle enn den var eslet for. Dette er trist, men kirken er noe annet og mindre enn Kirken, og jeg får bare håpe at det hele blåser over før råten går helt til kjernen av det åndelige byggverket.

 

Å forankre moralbud i ikke-religiøs tenkning har vist seg å være problematisk – jeg sier ikke umulig og tror heller ikke at så er tilfellet – men nettopp vanskelig. Flertallet reflekterer ikke så mye over hva moral bunner i, og jeg innbiller meg at religiøst autoriserte adferdsregler får mange til å leve bedre enn de ellers ville gjort. Kanskje er denne dimensjonen nyttig i enkeltmenneskers liv, ikke minst for å sikre anstendig livsførsel, jeg vet ikke. På det høyere organisasjonsnivået, i samfunnet, trenger man kan hende det samme, og av samme grunn. Man kunne ønske det annerledes, men mennesket er ingen perfekt art hverken kognitivt eller etisk. Behovet for å ha noe å tro på er stort, og verdien av å kunne begrunne leveregler utenfor en selv skal ikke undervurderes. Og dersom man trenger et slikt grunnlag i vårt land, så foretrekker jeg alle dager kristendommen fremfor det andre monoteistiske alternativet som nå er på fremmarsj, og som jeg personlig finner utpreget sjarmløst, sant å si direkte farlig.

 

 

En slik summarisk vurderingsliste som ovenfor av det tiltrekkende og frastøtende ved en religion, i dette tilfellet kristendommen for meg, utgjør imidlertid bare enbrøkdel av det som avgjør tilhørigheten til religionen. Tradisjon og følelser er minst like viktig, mer rasjonelle er vi ikke. Det gjelder meg som andre.

 

Skal jeg prøve å nå en konklusjon hva selvkarakterisering angår, så finner jeg alt i alt at jeg gjerne kan bruke tittelens ord om meg selv. Visst preges betegnelsen”kristen agnostiker” av vaklevoren logikk, men så er heller ikke mitt forhold til kristendommen først og fremst av det logiske slaget. Jeg er født inn i og vokst opp i denne religionen og dens tradisjoner og liturgi vil alltid være en del av mitt liv; slik er det bare. Er det opp til meg, skal jeg dø og begraves i den også.

 

De som eventuelt sier at jeg er intellektuelt uærlig ved å ikke ta avstand fra en religion som jeg ikke tror på i den vanlige og gammeldagse betydningen, har kanskje rett i det snevre rasjonelle perspektivet, men de har ikke rett emosjonelt og sosialt. Det siste er ikke minst viktig, for en religion, heller ikke kristendommen, er ikke først og fremst en nøkkel til å forstå verden, men snarere en hjelp til å kunne leve i den. Og verden er som kjent intet perfekt sted.

 

Dessuten skal eventuelle kritikere være klar over at det er Gud, ikke menneskene, som avgjør hva som er ”nødvendig” eller «tilstrekkelig» for å kalle et menneske en kristen. I følge grunnleggende teologi er dåpsløftet først og fremst et løfte fra Gud til mennesket, ikke omvendt, hvilket er en genial tanke som setter forholdet mellom Gud og menneskene i rett perspektiv: Han er stor, hinsides og allmektig, mens vi og våre løfter og forsetter er stusslige saker.

 

Jeg har ingen anelse om hvor Gud plasserer meg i sitt store klassifikasjonssystem; formodentlig og forhåpentlig har han viktigere ting å beskjeftige seg med enn slikt arkivarisk detaljarbeide. I tidens eller uendelighetens fylde avklares vel også dette spørsmålet. Det er nok som i arbeidslivet, at man får satse på tilgivelse snarere enn tillatelse. Sant å si er jeg ikke så ivrig etter å finne ut i førtid om det blir så eller så. Det kan gjerne drøye noen år til før resultatet er klart.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også