Kommentar

Den hellige ånd kom etter sigende til apostlene og jorden under pinsen. I og med denne hendelsen oppsto den kristne kirken, og siden har man følgelig regnet pinsen som kirkens fødselsdag. Dette, ikke den i år nesten sammenfallende 17. mai, er bakgrunnen for gratulasjonen: Jeg tar meg friheten å ønske kirken, og da i særdeleshet Den norske kirke (Dnk) som jeg i sin tid ble døpt inn i, til lykke med dagen og jubileet.

Det ovenstående lyder kanskje litt rart og er det vel også; Dnk snakker ikke mye hverken med eller til meg for tiden, iallfall opplever ikke jeg at så skjer, og kommunikasjon fra meg til den og dem er det også sparsomt med. Likevel, jeg tenkte jeg skulle prøve å si noen ord både om og til Dnk, og så får det heller være om de synes jeg gjør det på en rar måte og gjennom et rart medium, om de bare snur det andre øret til eller hva man nå derstedes sier eller gjør når man vil gi uttrykk for at noen eller noe ikke er verd å lytte til. Å la være å høre på det som blir sagt til en, er også en menneskerett selv om det ikke alltid er like klokt.

Først det positive jeg har å si, og som kanskje kunne bringe kirken i rett stemning til å ta innover seg også det som siden skal komme av mer kritisk natur. Trass i at jeg selv ikke finner å kunne dele Dnks metafysiske trosgrunnlag – slik er det nå bare og jeg synes det er mest ærlig alt fra begynnelsen av å gjøre oppmerksom på forholdet, også som bakgrunn for kritikken som følger – så har jeg stor respekt og godvilje for både kirkens fundament, dens historie og dens funksjon blant menneskene. La oss helt kort og prinsipielt se på alle tre elementene.

Etter mitt syn finnes to hoveddomener i tilværelsen, ett som består av den fysiske verden og som best undersøkes og forstås ved hjelp av vitenskapelig metode, og et annet som unndrar seg vitenskapens veie-og-måle tilnærming og der religion eller andre livssyn basert på filosofi kommer inn med full styrke. For to hundre år siden sa Immanuel Kant følgende: ”Ett er det jeg ikke forstår, stjernehimmelen over meg og den moralske lov inne i meg.” Noen vil nok hevde at Kant er akterutseilt også på dette området, både hva gjelder menneskelig psykologi og ganske særlig hva angår vår forståelse av astronomi og kosmologi, men jeg synes hans utsagn i prinsippet holder godt mål fremdeles. De dypeste spørsmålene om mening, kjærlighet, sorg, ”liv og død og sånt” forblir like uforståtte og ubesvarte i dag som alltid før, og langt på vei gjelder det samme også for spørsmålene vedrørende det ytterste fysiske grunnlaget for vår eksistens. Sagt på en annen måte: Vi kjenner svaret på flere og flere hvordan-spørsmål, mens mange hvorfor-spørsmål har vist seg å være usedvanlig harde nøtter å knekke. I min toregimentstenkning har kirken sitt fundament i dette uforklarlighetens domene; det er der og bare der at de metafysiske røttene må være plantet om kristendommen skal tas alvorlig. Kirken skal og må ikke konkurrere med vitenskapen på sistnevntes område og premisser.

Todelingen ovenfor må selvsagt vurderes opp mot evalueringen av hvordan kirken rent faktisk har fungert i de nærmere 2000 år – eller 1000 år hos oss her i nord – som har gått siden kristendommen ble det dominerende trosgrunnlaget i Europa. ”På fruktene skal treet kjennes,” heter det, og ikke uten grunn. Min konklusjon er at alt i alt har kirken vist seg å bidra med mer godt enn vondt under sin lange virketid. Visst, ingen vet hvordan historien ellers ville artet seg, altså uten kristendommen, slik tenkning blir kontrafaktisk og intet mer, men man kan i alle fall holde fram en rekke positive forhold og forbedringer som kirken har stått bak.

Barmhjertighet og omtanke for de svake var ikke karakteristika ved de klassiske hedenske kulturene hverken i Romerriket eller i det førskristne Norge. Kristendommen introduserte langt på vei denne nye menneskekjærligheten, kanskje ikke med ett slag, men litt etter litt slo forståelsen gjennom at man ikke hadde rett til å oppføre seg hvordan som helst mot de svakeste i samfunnet. Joda, jeg vet meget vel at mange kristne i navnet, enten de var paver eller tilhørte det religiøse fotfolket, opptrådte svinaktig mot sine medmennesker, til og med i Guds navn, men stort sett representerte den kristne etikken et betydelig skritt fremover i retning anstendighet og moralsk adferd. La meg i samme slengen for godt mål nevne også konkvistadorene i Sør-Amerika, de delaktige i den spanske inkvisisjonen og andre og lignende forøvere av usigelig vondt mot menneskene: Visst fantes de og eksemplene var sørgelig mange. Men de var typiske for sin tid snarere enn for kristendommen, og kirken har da også forbilledlig tatt avstand fra sin egen historie og tidligere praksis på disse områdene. Dessuten: Ingen mektig organisasjon finnes eller fantes – og kirken vokste seg unektelig svært mektig etter hvert – som ikke har misbrukt sin makt. I så måte representerer heller ikke kristne organisasjoner noe unntak.

Kirken anklages i blant for å ha vært trangsynt og fiendtlig overfor vitenskap og andre former for nytenkning, og igjen må innrømmes at vi kjenner godt om eksempler på slike synder. Men fester man seg for mye ved disse, så glemmer man det store bildet. Etter som middelalderen tok over Europa fra antikken, så var det i klostrene vitenskapen og lærdommen overlevde, så bra som den nå var på den tiden, og også siden har grener av kirketreet vært preget av forskningsinteresse; ønsket om ”å tenke Guds tanker etter ham” har stundom vært betydelig blant de troende. Og hva kunst og kultur angår, så er kirkens rolle som inspirator og mesen enorm. La meg nevne bare to navn, Bach og Dostojevsky, som i blant omtales som henholdsvis den femte og den sjette evangelisten. Det er vanskelig ens å forestille seg den moderne verden uten kristne kunstneres og åndsmenneskers påvirkning, både i den store verden og i vår mindre norske.

Dette var den korte historikken til jubilanten slik jeg fant det for godt å fremstille den. Jeg innrømmer gladelig at alternative fortellinger kunne hatt mye for seg, men kanskje er det mer formålstjenlig og interessant å konsentrere seg om hvordan står til med kirke og kristendom i Norge i dag? Bærer de sin religiøse og historiske arv videre på en gjenkjennelig måte, målbærer de fremdeles et tidløst religiøst budskap med evne til å foredle samtiden og menneskene som strever i den?

Kristendommen har hatt og skal ha både en hinsidig (transcendent) og en dennesidig (immanent) dimensjon som begge etter mitt syn er uløselig knyttet til selve religionsfundamentet. En tro på en metafysisk realitet med en treenig Gud må være der; uten den, ingen kristendom. Videre gjenspeiler Det nye testamentes fremstilling av forholdet mellom Gud og hans skaperverk så vel som bud og beskrivelser av hvordan forholdene mennesker imellom skal være, den høyeste religiøse autoritet for kristne. Alt dette forekom meg klart allerede da jeg som gutt tilbrakte mang en søndagsformiddag på harde kirkebenker under gudstjenester, og jeg kan heller ikke nå se saken annerledes. Men er det fremdeles slik kristendommen målbæres i Dnk i dagens praksis, er det den samme frimodighet som gjelder overfor de egne troende så vel som andre, innad så vel som utad? Beklager, men etter mitt syn har kirken endret seg så gjennomgripende under min levetid at den på viktige punkter knapt er til å kjenne igjen.

Hovedpoenget er at man ikke tilstrekkelig vektlegger sin transcendente dimensjon lenger, men isteden fokuserer mer og mer på det immanente. Dette har sin pris: Mister kirken forankringen i det spesifikt kristne grunnlaget, i de kristne mysteriene, så ender den opp som bare enda en humanistisk organisasjon som vil det gode i all verdens sammenhenger, men som neppe får det bedre til i så måte enn sine åpent sekulære brødre og søstre. Overdriver jeg? Kanskje litt, men neppe mye, og i alle fall er det slik at synet og bekymringen jeg tilkjennegir, deles av mange bekjennende kristne som føler seg mer og mer hjemløse i kirken slik den er blitt. For å si det enkelt: De, og jeg, har inntrykk av at i den moderne Dnk er troen på Gud blitt mindre viktig, man får endog mistanke om at Bibelens Gud ikke lenger inntar sentralposisjonen for mange av organisasjonens ledere og prester.

Hva tror de da på, de moderne lederne, hva er den øverste autoritet? Jo, de tror på menneskerettighetene og demokratiet, intet mindre. I og for seg er det jo ikke noe galt i det, jeg deler selv i noen grad denne troen, men for kristne er det vel ikke disse kvalitetene som skulle være grunnleggende i hverken troslivet eller menneskelivet? Er de det, så er ikke kristendommen kirkens fundament lenger, da har den redusert seg selv til seremonimester for en sekulær, humanistisk stat.

Man ser utviklingen på mange områder. Kirkens ledere løper over seg for å ”demokratisere” kirken, forekommer det meg; dette skal tydeligvis være det største og fineste. Hva om de isteden hadde anstrengt seg for å kristne den? Når konflikter oppstår mellom kristne standpunkter (stikkord: abort, ekteskap, privatetiske spørsmål), så tilpasser kirken seg med større og større smidighet og raskere og raskere til den sekulære statens krav og idealer. For de ivrigste er ikke tilpasning nok, de utnytter kirken som pådriver i åpenbart allmennpolitiske spørsmål av ikke-kristen karakter (diskusjonen om oljeboring i Lofoten er typisk i så måte, men dessverre ikke et enestående eksempel). Det er nærmest som om kirken skulle være en god, gammeldags, innenfra erobret sosialistisk folkefront som etter overtagelsen brukes til å fremme det man selv synes er verdige synspunkter hva gjelder fordeling av økonomiske ressurser, forhold rundt seksualitet og reproduksjon og mye annet som tidligere hørte inn under den politiske sfæren.

Igjen på perrongen står alminnelige, konservative kristne mennesker og føler seg dypt fremmedgjort. Det som var deres kirke, et sted de følte seg åndelig hjemme, er det ikke lenger. Arbeiderpartiets ”alle skal med” (man undres hvor lang tid det går før den ”rause folkekirka” gjør slagordet til sitt eget, kanskje i stedet for et av bibelstedene som man sliter med å omfortolke for å gi det et moderne og ”inkluderende” image?) gjelder åpenbart ikke dem, i alle fall ikke om de fremdeles holder fast ved det kristendomssynet som de trodde var det riktige. Først og fremst gjelder dette eldre mennesker som har opplevd en annen tid og en annen forkynnelse, selvfølgelig, men jeg har da friskt i erindringen også undringen hos egne barn som lurte på hvorfor de ikke lærte mer om kristendom på konfirmasjonsundervisningen? Det koster noe for en kirke å ”modernisera upp sig” så til den milde grad. Kanskje har de funnet grupper av nye proselytter på denne måten, skjønt besøkstallene tyder ikke på betydelig suksess i så måte, men de har da sannelig støtt mange fra seg under løpet også.

Det er mulig dette er helt greit for kirkens nåværende ledelse og ellers toneangivende kvinner og menn, jeg vet ikke. Selv kan jeg godt leve med det og trolig også dø med det, til tross for at jeg jo synes det er leit. Men jeg nekter å høre prester omskrive evangeliene til dagsaktuell politikk på det jeg oppfatter som en naiv og feilaktig måte, og jeg skal også ha meg frabedt å se et kirkerom prydet med homoflagg til toleransens lovprisning. Gjør slik resistens meg til ukristelig, så får det bare så være, jeg er helt enkelt ikke med på dette ”new show in town.”

Ingen vet hvordan sluttresultatene av kirkens moderniseringsoperasjon vil bli. At noe har vist seg livsdugelig i tusen år, ville jeg trodd stemte til såpass ydmykhet at man voktet seg for å rugge på fundamentene, i alle fall om man ville kirken vel. Slik utviklingen nå har vært, tviler jeg sterkt på om mine etterkommere vil fornye min bursdagshilsen ved senere kirkelige anledninger og historiske milepeler: En kirke fundert i troen på en gud utenfor og over oss er nok vesentlig mer slitesterk overfor historiske påkjenninger enn det enda en ”do good”-organisasjon er, selv om seremoniene, tradisjonene og minnene trolig sørger for styringsfart ennå en god stund.

Skjønt kanskje skjer ting som vi ennå ikke skjønner konturene av, og kirken finner tilbake til sitt transcendente grunnlag, hva vet jeg. Det ser ikke lovende ut i øyeblikket, men større undere har skjedd før i følge både kirkelige og andre kilder. I så fall skal jeg med største glede fortsette å sende kirken fødselsdagshilsener fra det hinsidige, enten de nå bryr seg om dem eller ikke.

Les også

-
-
-
-
-
-