Kommentar

Russland har noen erfaringer med invasjoner som de deler med f.eks Visegrad-landene. Andrej Tarkovskijs mesterverk Andrej Rublov (1966), viser hvordan tatarene invaderer Russland. Det er en gammel historie – et samfunn som ikke lenger kan forsvare seg virker som en magnet på aggressorer. Slik har det alltid vært og vil være. De som tror noe annet, vil høste smertefulle erfaringer. 

En enkelt bokstav kan bety uendelig mye for betydningen av et ord, og derigjennom en tekst, hvilket er noe av det overskriften skal minne oss om. Tittelen har imidlertid også en annen og mer direkte hensikt i grenselandet mellom det bokstavelige og det billedlige; vi skal foreta en idéhistorisk reise fra opplysningstidens vitenskapstro til dagens postmodernisme preget av villet normoppløsning og «anything goes». Ingen matpakker klarer å holde liv i slike tidsreisende om vi stopper på alle naturlige enn si meningsfylte stasjoner, så vi får naturligvis nøye oss med å plukke litt her og litt der. En sammenheng i galskapen vil likevel etter hvert tre tydelig frem, til og med en som har samtidspolitisk betydning.

Opplysningstiden  dominerte 1700-tallet frem til den franske revolusjon i 1789. Det var i mangt en optimismens tidsalder som kombinerte troen på renessansens humanistiske idealer med en grunnleggende tiltro til menneskets evner; fremgang innen naturvitenskap og filosofi skulle forbedre menneskene og samfunnet på alle viktige virksomhetsområder.

14. juli 1789 stormet franskmennene Bastillen i Paris, hvilket regnes som startpunktet for den første av de store utopiske, blodige, moderne revolusjonene. Selvfølgelig kan begivenheten tolkes på et utall måter, men som krigshistorisk interessert, selvbestaltet lokomotivfører for vår aktuelle reise mot fremtiden, velger jeg med fasit i hånden å omtale angrepet mot det forhatte fengselet som at man gikk «A Bridge Too Far». Man slapp thanatos-ånden ut av flasken, og siden lot ikke destruksjonsviljen seg tøyle lenger. Det ble drap etter drap, massakre etter massakre til ødeleggelsestrangen brant ut noen år senere. Det gigantiske forsøket på å skape et jordisk himmelrike – med frihet, likhet, brorskap og alt annet som godt er – endte i kaos og katastrofe hvorav til sist et nytt og for alltid endret, lutret Frankrike stod frem. La meg si det forsiktig: Gitt alt som skjedde i disse årene, er det ingenlunde selvsagt at 14. juli fortjener å være franskmennenes nasjonaldag, men dem om det.

Utover 1800-tallet fortsatte man stort sett å være optimistisk på tankens og vitenskapens vegne, hvilket slett ikke var rart gitt alle fantastiske fremskritt som ble gjort. Men rundt tiden for overgang til det 20de århundre var uro oppstått, ikke først og fremst hva teknologiens påståtte velsignelser angikk, den slags tvisyn kom først senere, men når det gjaldt selve fundamentet for flere forskningsfelt. Dette gav seg ulike uttrykk: Innen psykiatrien lærte Freud oss at ting slett ikke behøvde å bety det man ved første blikk fikk inntrykk av, men enda mer foruroligende var usikkerheten rundt matematikkens, logikkens og filosofiens grunnlag som nå meldte seg. Ikke minst var det innen Wiener-kretsen at denne systematiske tvilen kombinert med et hittil uhørt krav til språklig presisjon, til ordenes entydighet, ble gjort gjeldende. Utviklingen vokste til en fremtredende retning innen filosofien i tiårene som kom, for i engelsktalende land ble språkfilosofi like dominerende som eksistensialismen ble det på kontinentet. Man var langt kommet unna fader Platon og hans mest innflytelsesrike moderne elever, de tyske systembyggerne på 1800-tallet. Metatenkning var ikke lenger det fineste man kunne hengi seg til, intethet og usikkerhet rådde grunnen samtidig som ulike former for politisk aksjonisme vokste frem i ly av den nye filosofiens redefinerte fagmål. 

Selvsagt var de store krigene og krisene i det 20. århundre med på å berede grunnen for de nedtonete ambisjonene hos tidens tenkere. Man hadde sett hvilken svinsk oppførsel som kunne utvikle seg til å bli adferdsmal i europeisk kulturs skyggeside, både på egen grunn og i koloniene. Konsekvensen var at den intellektuelle selvtilliten på en måte knakk sammen selv i landene som stod som krigsvinnere. England er det beste eksempelet: Man hadde gått med i andre verdenskrig med to hovedmål, å bevare intakt Polens territorielle integritet og å sikre det egne imperiet. Da krigen vel var over, var landet tilnærmet bankerott, Polen hadde foretatt en rokade vestover og i løpet av de neste 15 årene forsvant alle koloniene nærmest som dugg for solen. Tryggheten i egne tradisjoner og tankegang var borte, politisk så vel som ideologisk og intellektuelt. Selv der man hadde makt til å stoppe utviklingen, manglet man viljen. Aftenlandet, Vesten, hadde helt enkelt fått seg en knekk og dét på alle måter.

Utviklingen fortsatte under etterkrigstiden med 1968 som symbolår. Det gamle skulle fjernes for det var udemokratisk, patriarkalsk og herskesykt. Isteden skulle en ny frihet erstatte de gamle institusjonene og pliktforestillingene som hadde bragt som mye vondt med seg; det ble rock-and-roll både musikalsk, innen kulturlivet, på universitetene og til slutt innen hele samfunnslivet. Ennå i dag ser vi restene av bølgen bevege seg fremover med den massivt anti-hvite, anti-maskuline propagandaen som har hatt slik fremgang særlig ved amerikanske læresteder, og som nå ser ut til å erobre Demokratene innenfra på godt Gramsci-vis, men vi mer enn merker det samme også i fredelige, sidrumpa Norge. Dermed er historiereisen slutt og vi er kommet til nåtiden og det andre tittelordet: oppløsningen.

For det begynner å bli mer og mer klart at dersom man over tid river ned samfunnsbærende strukturer som har vokst frem gjennom hundrevis av år, så får dette konsekvenser som kanskje slett ikke er så velkomne når man ser nærmere på saken. Blant strukturene jeg har i tankene, er særlig familien, skolen og kirken, men egentlig erfarer man fenomenet rund baut: Enkeltindividers rettigheter tar større og større plass i samfunnet, mens derimot borgernes plikter til å vedlikeholde og videreutvikle det som i sin tid skapte den sosiale virkeligheten de samme individene vokste opp i, aktes lite. Noen helt summariske eksempler skal få illustrere fenomenet.

Kjernefamilien står under angrep, blant annet fordi både kvinner og menn skal ha lov til, når det måtte passe dem, å si nei takk til eksisterende sosiale forpliktelser og i stedet gi seg ut på individorienterte lykkesøk. Visst, vi kan alle kjenne en viss sympati med og dragning mot jakten etter størst mulig lykke, men samtidig er det åpenbart at prisen kan bli høy. Flere og flere barn vokser opp uten en far, i alle fall en noenlunde nærværende, ansvarstagende far, og man skal nesten være feministisk orientert psykolog eller lignende for ikke å se at dette har uheldige konsekvenser. Mangelen på gode mannlige rollemodeller skader guttene samme hvor kjekt og tilstrekkelig det fremstilles i mediene å leve med medmødre eller ha voksne venner av det ene eller andre slaget.

Skolen er preget av lavt kunnskapsnivå og ditto krav, men desto sterkere press for å skape et oppvekstmiljø innordnet under den førende samfunnsideologien: sekulær, pluralistisk flerkultur. Det orwellsk fantastiske i situasjonen er at utdanningsinstitusjonene alle som én samtidig fornekter sin innplassering nær toppen i samfunnets propagandahierarki; de later kollektivt som om oppmuntring til selvstendig, reelt kritisk tenkning fremdeles er hovedambisjonen, selv om dette i praksis bare aksepteres dersom den enkelte elevs eller students tenkning i det alt vesentlige sammenfaller med tidsånden. Ikke en gang på høyere nivåer der de presumptivt vitebegjærlige er unge voksne som absolutt burde forventes og oppmuntres til å tenke selv, slappes det av på konformitetskravet. Man støper omsorgsfullt de nyutdannede en etter en i samfunnet aksepterte fellesform; slik fungerer meningspluralisme i praksis i norsk skole.

Kirken har i løpet av få tiår gått fra å være utvetydig kristen (hvilket man i min generasjon oppfattet som noe selvsagt, nærmest en uspennende tautologi) til å bli en frontorganisasjon for interreligiøs flerkultur. De har forlatt sine tradisjonelt kristne medlemmer på jakt etter mer tidstypiske nye «kunder» hvis åndelighet alltid kan formes til å passe inn, for også her gjelder at «alle skal med». Kirkens ledende kvinner og menn er snart ikke til å skille fra dem som sitter i toppen av humanistiske «være god»-organisasjoner, hvilket naturligvis gjør at den samme kirken lekker fra alle bauger og kanter til både nyreligiøse og åpent ateistiske foreninger i samfunnet. Én ting er sikkert: De ivaretar og målbærer ikke folkets transcendente lengsler lenger, like lite som de sammenfatter i ord og praksis hevdvunnen fellesetikk. Kirken har meldt seg ut av folket like mye som folket melder seg ut av kirken.

All den ovenfor beskrevne rotløsheten, all oppløsningen av samfunnsmessig koherens til et kaos der hvert individ seiler sin egen sjø uten noe ekte fellesskap, er blitt en selvforsterkende tendens som skader individer og samfunn i like stor grad. De tradisjonelle samfunnsinstitusjonene står rådløse overfor fenomenet, i den grad de overhodet anerkjenner at en slik skadelig bevegelse preger tiden. Menneskene famler seg frem i blinde. Hva skal vi holde oss til, hvor finnes et fast referansepunkt som står imot all flyktigheten og relativismen, for ikke kan vel alt virvle rundt hulter til bulter, da blir det jo ingen mening eller forstand igjen?

På det åndelige området ser man rotløse sjeler hengi seg til underlige «new age»-fenomener; de får gjerne dialogprestenes velsignelse med på kjøpet, som Märtha Louise og sjamanen i St Petrikirken i Stavanger  nylig, for ingen skal dømmes ut og all tro oppfattes som rettet mot den samme guden. Tilsvarende gjelder at islam fanger opp flere og flere etniske europeere og nordmenn, og ikke bare fra fengslene; heller ikke dette advarer prestene mot, for igjen gjelder at alle dyptfølte bønner er verdifulle og har samme adresse, påstår man. Når alt kommer til alt, er det tydelig at religiøs flerkultur omfavnes som et viktigere, mer bærende prinsipp enn tidligere tiders krav til rett tro, til ortodoksi innen kristendommens ulike trosvarianter. Anything goes, alt er like fint!

Én vesentlig trosretning i Europa avstår fra å være med på alt dette tullet; islam. Innen denne pliktetiske blandingen av religion og politisk herskerideologi er man ikke i tvil om sin egen suverene topdog-status. For forvirrede sjeler gir islams strenge regler ro og retning, et livets rammeverk som for lengst er knust innen store deler av europeisk kristendom. Kirkens kvinner og menn får enn så lenge lov til å leke likeverdige i ulike interreligiøse sammenhenger på europeisk jord, men bare fordi europeerne ennå sitter med den sekulære makten. Når den politisk-demografiske vektskålen vipper over i muslimenes favør, vil deres suprematistiske krav gjøres gjeldende også her, og ingen tvil vil herske om hvem som er den eneste sanne gud, og hvem som er hans profet. Da kan alle velviljens prester sitte der mens de fortvilt forsøker å få skjegget ut igjen av postkassen, for da er det for sent, eller iallfall så sent at redningsprosessen vil kreve langt mer av de berørte enn klok profylakse hadde kostet.

For det er ikke så at når man fjerner alle faste punkter og alt trosgrunnlag for hvordan man orienterer seg i tilværelsen, så tror man ikke på noe lenger. Snarere er man da kommet dithen, viser erfaringen, at man tror på hva som helst. En grunn, et fundament, må man ha å stå på – erkjennelsesmessig, filosofisk, religiøst, etisk, ja, faktisk på alle disse områdene – ellers virrer man rundt uten retningssans og faller til slutt sammen. 

På alle de ovennevnte områdene hadde vi i Europa fantastiske startpunkter for egne videre refleksjoner i beste erkjennelsesteoretisk tradisjon, men vi har over tid plukket det fra hverandre alt sammen i noe som minner om vettlaus destruksjonsglede. Det må bli slutt på dette nå snart, før lyset slukkes for godt.

Gode ting holdes nemlig ikke ved like av seg selv, og ganske spesielt ikke dersom de stadig utsettes for ødeleggelse. Vi må ikke oppmuntre til selvskading lenger i Europa. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også