Kommentar

Jeg er en hund etter neologismer, nyord, og ganske særlig vellydende sådanne som reflekterer tidtypiske fenomener. Ikke så å forstå at jeg tror jeg kommer til å få en eneste krone eller så mye som en flik av offentlig anerkjennelse for oppfinnelsen av «grindegrend,» naturligvis, men visst er ordet formmessig snasent? Spesielt gildt er det at to bokstavrimende gammelord fusjoneres til å dekke det inntil fornylig i vår del av verden ukjente fenomenet «gated community,» altså et spesielt adskilt og sikret bomiljø for rike mennesker som har råd til å betale ekstra for vern av seg selv og familien.

I land som Brasil og Sørafrika, USA og Russland der forskjellene på rike og fattige er enorme – og der kriminalitetsnivået er tilsvarende, skal tillegges, om enn neppe bare på grunn av økonomiske forhold – er slike grindegrender en vanlig foreteelse og sterkt ettertraktet blant dem med økonomisk makt. De har begynt å dukke opp i Skandinavia også, først og fremst i Sverige blant annet utenfor Malmö og Göteborg. Hva er reaksjonen på slikt? Vil vi i Norge komme etter? Hvilke sosiale og kulturelle realiteter er det som bereder grunnen for fenomenet?

Fy-koret fra dem som mener at sosiale ulikheter skaper strid, har vært betydelig i Sverige. La meg bare lenke til én artikkel i alltid pålitelige Aftonbladet – pålitelig i betydningen at de elsker å fremstille seg selv som «de hjelpeløses hjelper» på den aller mest politisk korrekte måten – av professor i samhällsbyggnad (sic) Göran Cars som tydeligvis er ekspert på slikt: «Det skapar betydliga problem.» Han snakker om «rädsla» og «otrygghet» som følge av boformen og påpeker at «jo större segregation i samhället, desto större otrygghet utanför murarna.» Man får altså inntrykk av at den nye byggeskikken skaper utryggheten snarere enn er begrunnet i den. Hvorfor denne vinklingen av tenkningen, mon tro?

Man trenger ikke være hverken rakettforsker eller professor for å innse at elementene i logiske slutninger stundom skiftes om avhengig av politisk overbevisning, og så later til å være tilfellet også her. Visst, det står til troende at sosiale og økonomiske ulikheter, særlig av ekstremt slag, kan lede til uro og endatil bråk i samfunnet, men burde ikke herr professoren erkjenne en høne-eller-egg kvalitet i assosiasjonsforholdet mellom sosial uro og fremvekst av grindegrender, i særdeleshet ettersom det er Sverige vi her snakker om? Var ikke nettopp Sverige «jämlikhetens paradis» for bare noen få tiår siden, så hva har skjedd i mellomtiden?

I mellomtiden har en massiv innvandringsbølge truffet landet resulterende i storskala blanding av svensker med folk av en helt annen etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn, en bølge som dessuten var ønsket av Sveriges ledende politikere som ledd i deres ambisjon om å gjøre samfunnet flerkulturelt. Skjønt bølge og bølge: Utviklingen viser jo ingen tendes til å avta, så metaforen er i beste fall dårlig selv om den ofte brukes. Men la nå det være, uansett gjelder at de sa det skulle bli så fint og berikende alt sammen, med både flere varme hender og økt økonomisk vekst. Den bebudete velsignelsen har imidlertid latt vente på seg. I stedet har fattigdom, kriminalitet og uro av alle de slag økt mens den utlovede gevinsten hele tiden skyves lenger ut i tidshorisonten. De multikulturelle «neste år i Jerusalem»-besvergelsene blir etter hvert komiske i sin virkelighetsfornektende stedighet, om det da ikke var for at det pågående skadeverket på nasjonen Sverige rammer så mange og så hardt. Motstanden i den opprinnelige befolkningen øker – rett nok sent, men etter hvert både sosialt og politisk – og hvordan det til slutt vil ende er det ingen gitt å si. Étt element i den passive motstanden er å prøve å sørge for egen og familiens trygghet ved å stenge det fremmede og farlige ute. Før gjorde man dette ved statens grenser, nå er flere og flere villige til å oppnå samme effekt ved hjelp av private murer og vakthold ved egen grendegrense. Om man ikke forstår denne sammenhengen mellom heterogenisering og sosial engstelse, så er det fordi man ikke vil forstå. Utryggheten kom først, deretter grindegrendene. Det var ikke omvendt, samme hva ideologisk motiverte professorer og andre måtte påstå.

I Norge er vi ikke riktig der ennå. Likevel, den gamle påstanden om at utviklingsmessig «ligger Norge ti år etter Sverige,» kan meget vel gjelde fremdeles selv om den økonomiske styrken landene imellom er snudd på hodet sammenlignet med forholdene slik de var før oljeeventyret endret Norges status. Den sosiale utryggheten forbundet med og forårsaket av mangfoldsutviklingen i befolkningen øker i også vårt land, hvilket vi ser mange eksempler på.

Enn så lenge responderer ressurssterke nordmenn ved å flytte på seg og familien. Mest markant er utviklingen i Oslo: De velstående og handlekraftige flytter vest i byen eller ut av den, mens bydeler i nord og øst blir mer og mer dominert av nytilkomne fra andre land, særlig fra Midt-Østen og Afrika. Det er typisk «white flight» som foregår, dette fenomenet som man i tidligere tider kunne undres over med overbærenhet fra vårt trygge ståsted, men som nå er blitt en del av også norsk virkelighet.

Jeg trekker dette frem fordi white flight er et forstadium før grindegrender oppstår slik relevant erfaring lærer oss fra mange samfunn med mindre vi lar ideologiske skylapper og ønsketenkning stenge av for all erfaringsprøving. Vi roser oss av å være så flinke med integrering i Norge, særlig fra politikerhold, så mye bedre enn andre; også på dette området minnes jeg fru Harlem Brundtlands ord om at «det er typisk norsk å være god» og kjenner bitterheten svi i svelget. Vi skal liksom klare integreringsmessige bedrifter som ingen før har lykkes med om vi bare bevilger enda mer til integreringsindustrien, til ungdomsklubber og diverse kampanjer for å få alle til å mene og si det rette. Eksempler på at dette mislykkes, tolkes som tegn på at vi ikke har satset nok. Det hele er et eksempel godt som noe på en hypotese som aldri tillates falsifisert, og som sådan passer den fortreffelig inn i politikeres særpregete og uvitenskapelige «tenkning.»

I mellomtiden viser selv suksessrike innvandrere hva de mener i praksis om samfunnsutviklingen ved «å stemme med føttene.» SVs Akhtar Chaudry sendte eksempelvis sin sønn fra Furuset til skole på Norberg og mange fremtredende kolleger til venstre i norsk politikk har truffet lignende valg for den egne familien. Man velsigner det nyskapte flerkulturelle samfunnet med munnen, men viser hva man egentlig mener med føttene. Folks handlinger er som kjent mer å gå etter enn hva de sier; ord er og blir billige, særlig i politikeres munn.

Sosiale skiller i samfunnet kan skapes eller vedlikeholdes på minst tre måter: ved fysiske murer mellom menneskene, ved å ha internalisert murene («die Mauer im Kopf» som man sa om skillet mellom øst- og vesttyskere i årene etter at Berlin-muren hadde falt) og ved hjelp av økonomiske barrierer (noen områder har billige boliger, andre dyre; klientellet blir deretter). Fra gammelt av var det andre og tredje av disse skillene virksomme i Norge; vår største by, hovedstaden, har alltid i så måte vært delvis segregert. Trass i den enorme satsningen på å rive ned skillene – retorisk, ideologisk, politisk så vel som økonomisk – ser vi nå likevel at segregeringen øker også i Norge og Oslo, og at den til og med foregår langs etniske skillelinjer. De politiske makthaverne fra Ap og Høyre samt kringliggende småpartier nekter selvfølgelig å erkjenne dette faktum; når kartet ikke stemmer med terrenget, insisterer man på at sistnevnte er feil, og man er villig til å bruke nesten hvilke ressurser som helst for å endre naturen slik at den ikke avviker for grovt fra kartmalen. Ulikheter mennesker imellom skal «være utenpå» og utenpå bare, for dette er den ideologiske sannheten.

Når den offentlige pengebingen er skrumpet tilstrekkelig inn om noen år slik at man ikke lenger har ubegrenset med integreringsmidler å skvette ut over befolkningen, og når heterogeniteten i samfunnet samtidig er økt ytterligere, vil flytting vekk fra problemene ikke bli en like hendig løsning lenger for dem som ikke ønsker «berikelsen» helt inn på livet. Da vil også tredje trinn eller stadium av grindegrend-løsningen begynne å fortone seg mer og mer attraktivt; man kommer til å bygge fysiske stengsler rundt egen bolig eller boområde for slik å beskytte seg selv og sine. Allemannsretten og filosofien rundt den tilhørte et tillitssamfunn der alle var om ikke like, så i alle fall dypest sett likeverdige; dette prinsippet vil være truet. Folkets indre samholdskraft er skuslet bort, helt ut med badevannet fra da nye keiserklær ble vasket i tøylesløs iver etter å få noe nytt, fint og, som man trodde, mer tidsmessig. Det er dypt uklok adferd som har vært lagt for dagen, og noen vil komme til å måtte betale for det.

Borgernes selvforsvarsdrift vil slå inn på ulike måter. Blant de høyest prioriterte ønskemålene vil være trygghet der man bor. Dette vil bli omsatt i etterspørsel etter spesielt beskyttede boligområder. Noen vil ha både penger og frykt, og de vil bruke sine økonomiske muskler til å beskytte seg selv og de nærmeste. Andre vil stå ved siden av og rope ut sin fordømmelse av den nye «moten,» men innerst inne vil de forstå den godt.

Til syvende og sist vil alle først og fremst søke å forsvare seg selv enten «selv» betyr det egne individet, den egne familien eller den egne gruppen. Dette prinsippet kommer utopistene aldri utenom, uansett hvor lite «raust» og «inkluderende» det måtte fortone seg mot illusjonshimmelen.

Det de i praksis har gjort, de såkalt solidariske og gode som har sittet med makten, er å frata folk med middels og lav økonomisk innkomst og status muligheten til å leve trygt og omgitt av mennesker som de føler slektskap med. Også hva dette angår er det de rike som kommer unna med minst skade i møtet med den politiske dumskapen. Det kan godt være at dette ikke var det opprinnelige ønskemålet til de samfunnsomformende politikerne, men slik ble resultatet. Og følger er alltid viktigere enn hensikter når sosial ingeniørkunst skal evalueres.

Les også

Murer -
WYSIWYG -
Viljen til å forstå -
Tillit -
Tillit og kontroll -
Tragedier og såpebobler -