Kommentar

Jeg har hørt lignende påstander fremmet mangfoldige ganger før av dem som målbærer politisk korrekte meninger i samfunnet, men nå sist var det i minneord på NRK om Ariel Sharon at det ble sagt: ”Han bidro til å skape murer mennesker imellom.” Foranledningen var at Sharon som statsminister i 2003 godtok forsvarsministerens forslag om å bygge en fysisk barriere mellom Israel og den palestinske Vestbredden, en barriere som i følge Wikipedia går under ulike navn som Antiterrorgjerdet, Muren, Apartheid-muren og Sikkerhetsgjerdet. Det var ingen tvil om at formuleringen rommet en anklage mot den nylig avdøde, en tydelig kritikk.

Rent faktisk hadde NRK rett; Sharon bidro bokstavelig talt til at en mur (som for det meste rett nok er et gjerde, men det spiller ingen rolle; funksjonen er den samme) ble reist mellom mennesker. Den velbrukte formuleringen er likevel samtidig et utmerket eksempel på hva man påvirkningsmessig kan oppnå ved å benytte seg av språklig glidning, av at ord som rent formelt er identiske, har kontekstavhengige moralske budskap. En mur er med andre ord ikke nødvendigvis det samme som en mur. La oss se på hvilke situasjoner som kan foreligge der fysiske stengsler av et eller annet slag reises, og ikke minst hvilke hensikter som ligger til grunn for murbyggingen.

Det avgjørende i sammenhengen er at murene (stengslene, barrierene) nesten alltid har polaritet, altså at motstanden mot bevegelse på tvers av dem er avhengig av i hvilken retning den skjer. Som vanlig kan vi lite på at biologien gir oss grunnleggende innsikt i menneskeskapte fenomener, for polaritet er en vesentlig kvalitet ved biologiske barrierer som hud, slimhinner og (på et enda mer grunnleggende organisasjonsnivå) cellemembraner. Disse strukturenes evne til å holde innsiden adskilt fra utsiden er en betingelse for at vår type liv skal bestå; bryter de sammen, dør organismen. Ingen forskjell i biologien er mer fundamental enn den mellom selv og ikke-selv; det harde endepunktet i sammenhengen er hvorvidt man som individ og art overlever eller ikke. Sånn sett er det alltid i det minste delvise suksesshistorier vi studerer og kan si noe om, nemlig de som har fungert bra nok til overhodet å finnes.

I politikkens og historiens alles kamp mot alle (man kan mislike en slik beskrivelse og finne den pessimistisk, men urealistisk er den ikke) eksisterer et utall av eksempler på murer som ”er reist mellom mennesker” i tillegg til den som forbindes med Sharon, mange med betydelig suksess mens andre var åpenbare fiaskoer. La oss se på noen eksempler.

I middelalderen var statiske forsvarsverker avgjørende for å kunne forsvare seg og sitt mot angripere. Selve symbolet for dette er borgen og, i enda større målestokk, bymuren. Polariteten i murene var åpenbar, de sørget for at angripere ikke kunne komme inn, de var ikke bygget for å hindre de egne innbyggerne i å unnslippe. Et særdeles godt eksempel finner vi i Miklagard eller Den store byen, med andre ord Konstantinopel som ble etablert som ny hovedstad for det østromerske riket etter at forfallet i de vestlige provinsene og Roma selv hadde begynt å fortone seg som ustoppelig. Konstantinopel var bygget på den enda eldre Bysants og var beliggende på en halvøy. Byen ble beskyttet etter tidens skikk og beste evne med murer som ble større og sterkere etter hvert som tiden gikk, og forsvarsmessig var det hele en suksesshistorie. I over 1000 år holdt Konstantinopel stand mot diverse angrep. Kun det for kristenheten ulykksalige fjerde korstoget lyktes i å erobre byen (1204) før den etter nærmest utallige angrep endelig falt til osmannerne i 1453. Ikke mange mektige og ettertraktede befestede byer kan vise til en like vellykket historikk. ”Murene mellom menneskene” hadde holdt det bysantinske, østromerske riket og dets kultur i live lenger enn noen hadde kunnet håpe.

Den mest berømte muren i Europa under forrige århundre var Berlinmuren, en 45 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder som delte verdensbyen i en vestlig, fri del og en østlig, kommunistisk del. Muren ble bygget fra 15. august 1961 av og falt – i betydningen ble endelig åpnet – 9. november 1989 som følge av sovjetkommunismens nederlag i Østeuropa.

Berlinmuren gikk under ulike navn i øst og vest, navn som klart avslørte holdningene til den. Mens man i Vesttyskland typisk refererte til den som Mauer der Schande (Skammens mur) når man ønsket å bruke en etisk ladet betegnelse, var det østtyske navnet Antifaschistischer Schutzwall (Antifascistisk beskyttelsesmur). Det er verdt å nevne den konkrete foranledningen til at man plutselig og uten forhåndsvarsel bestemte seg for å sperre grensen mellom øst og vest gjennom Berlin: Strømmen av flyktninger vestover var ved å bli så stor at DDR (altså Den tyske demokratiske republikk eller Østtyskland) ikke tålte det sosiale og demografiske blodtapet lenger. Derfor stoppet man det på den mest direkte måten; man bygget en barriere for å hindre de egne borgerne i å unnslippe til friheten i vest. For annet enn helt spesielle mennesker var det kun med livet som innsats man etter høsten 1961 kunne komme seg gjennom de nybygde barrierene. Mange prøvde. Noen lyktes i fluktforsøket, men ikke få mistet livet. Muren var aldri ment som beskyttelse mot vestlige soldater eller stridsvogner.

De av oss som er gamle nok til godt å huske den kalde krigens retorikk og stemninger, minnes hvordan oppfatningen av polariteten i Berlinmuren varierte. Sosialistene viste varierende grad av forståelse, mens folk på høyresiden fant muren udelt foraktelig. Jeg har en sterk mistanke om at dette hang nært sammen med en annen politisk markør av betydelig informasjonsverdi dengang, nemlig hvordan man forholdt seg til den omstendighet at selv umælende kan gi uttrykk for sin mening ved ”å stemme med føttene.” Østtyskerne flyktet til Vesttyskland mens nesten ingen reiste i motsatt retning. Det skulle betydelige sofistiske evner til for å bortforklare dette enkle faktum, hvilket selvsagt ikke betyr at man ikke både prøvde på det og delvis også lyktes. Et lignende forhold så man under vietnamkrigen som hadde en slik radikaliserende effekt på en hel generasjon av vestlig ungdom: Flyktningestrømmen gikk hele tiden fra det kommunistiske nord til USAs allierte i sør, ikke motsatt, på samme måte som også ”gjenforeningen av landet,” altså det kommunistiske Nordvietnams seier, ble etterfulgt av en voldsom flyktningestrøm over havet. Man snakket ikke så mye om disse følgene på venstresiden, for slike fakta var besværlige å handskes med; da heller holde fokus på den teoretiske rettferdigheten som de hadde så kjær.

Det fantes mye å si om Ariel Sharon både på godt og vondt om man nå skal fokusere også på sistnevnte kvaliteter i en nekrolog – politiske maktmennesker har sjelden eller aldri rene hender, og ganske særlig ikke i land der krig herjer og truslene om død og ødeleggelse ligger langt fremme i folks bevissthet – men akkurat anklagen om at han stod bak murbygging syntes jeg altså var ubegavet selv målt med norske statsmediers standard. Hevder man slikt, så later man som om all påtvunget avstand mennesker imellom er av det vonde, som om vi alle egentlig er venner bare vi får lært hverandre å kjenne, og det er med respekt å melde tøv.

Alle stater, ikke minst Israel, har rett til å forsvare seg og sin befolkning. La meg si det enda klarere, på en måte som kanskje ikke lenger er selvsagt i dagens Norge: Alle stater har plikt til å forsvare seg selv og sin befolkning. Dersom man stadig utsettes for terrorhandlinger fra naboer, så treffer man tiltak for å bringe disse til opphør. Tiltakene kan være av offensiv natur – slike spilte og spiller en dominerende rolle i USAs krig mot terror – eller de kan være av defensiv natur. Noe av det mest defensive som tenkes kan, er en fysisk barriere som hindrer terrorister i å ta seg inn i landet og spre død og djevelskap. En slik mur er helt sikkert belastende også for uskyldige, jeg er ikke ukjent med denne konsekvensen – folk med rettmessige ærend må vente uforholdsmessig lenge før de kan passere til den andre siden, blant annet – men slik er det nå en gang: Uskyldige blir ikke sjelden skadelidende når det kriges.

I slike sammenhenger bruker alle alvorlig stridende parter å ha svin på skogen, skjønt noen er notorisk verre enn andre. Mens betydelige anstrengelser gjøres for å unngå sivile tap fra de israelske militæres side, er palestinske voldsdåder i stor grad bevisst rettet mot sivile: Da har vi å gjøre med terror, ikke militær krigføring. Det er denne sammenligningen og grenseoppgangen som må gjøres i virkelighetens verden, utenfor Kardemomme by, mens idealistisk tale om murer og skiller mennesker imellom blir til verdensfjernt snikksnakk. Journalister i fredfylte land kan kanskje koste på seg slikt, for de blir ikke stilt til veggs av eksploderende realiteter, men politikere ansvarlige for et truet folk kan ikke ta seg de samme rosafargede friheter.