Kommentar

29. mai 1453 skjedde endelig dét som muslimene hadde strevet for å oppnå i 800 år, de erobret Konstantinopel. Hendelsen var skjelsettende på så mange måter for Europa, i samtiden så vel som i ettertid, og det er på noen av disse seneffektene overskriften henspeiler. Jeg lover at tematikken skal bli klarere etter hvert, til tross for at den er uvant for moderne vestlige øyne, ører og hjerner. Først må imidlertid Konstantinopels fall settes inn i en meningsfull historisk kontekst. Et summarisk tilbakeblikk på tiden før den skjebnesvangre tirsdagen for 565 år siden er derfor uomgjengelig nødvendig.

Da Romerriket på 300-tallet begynte å gå i oppløsning trykket sammen av egen vekt, størrelse og kompleksitet, forsøkte keiser Konstantin å skape et mer østlig rikssentrum ved å etablere en ny hovedstad i det som da var en liten by ved Bosporusstredet, Bysantium. Som sagt, så gjort, for Konstantin var en handlingens mann, og byen vokste seg stor og mektig. Allerede før germanerne inntok Roma under det påfølgende hundreåret (først vestgoterne i 410, deretter østgoterne under Theodoric i 476) var Konstantinopel som Bysantium nå kaltes, blitt keiserrikets viktigste by. Etter hvert som middelalderen tok over, ble den ytterligere sentral ikke bare som hovedstad i det som var restene etter antikkens største rike, men fremfor alt som det selvskrevne tyngdepunktet for datidens dominerende greske kultur. 

Parallelt med den politisk-administrative oppdelingen utviklet skillet mellom gresk (østlig og ortodoks) og latinsk (vestlig og katolsk) kristendom seg alt på oldkirkens tid med naturlige fokuspunkter i henholdsvis Konstantinopel og Roma. Avstanden mellom de to ble ikke mindre etter som århundrene gikk. I 1054 kom det til et endelig og formelt brudd, kristendommens store skisma. Mange forsøk ble siden gjort på å bygge bro over forskjellene og lappe det hele sammen igjen, men alle mislyktes. Ønskene om å gjenopprette kristen enhet var motivert av teologiske vurderinger, men like stor rolle spilte maktpolitikk, ikke minst den stadige frykten for muslimenes ekspansjonstrang. Særlig i Konstantinopel innså man at det var uomgjengelig nødvendig å kunne mønstre en mer samlet kristen motstand mot angrepene utenfra, dersom man skulle klare å holde stand. For hvert nytt forgjeves forsøk på å finne sammen igjen ble skepsisen til «de frafalne» større på begge sider, men særlig blant de ortodokse  som hadde den muslimske krigstrusselen nærmest inn på huden. Men alle samlingsforsøk falt i fisk, som sagt, enten fordi viljen eller evnen manglet, og i 1453 brast altså demningen: Konstantinopel ble overrent og var for alltid tapt. En mer sviende lekse i hva splittelse kan lede til er knapt å finne i Europas historie.

Konsekvensene har vært like massive som mangslungne, men er likevel stort sett ikke noe man tenker på her i vest. I den ortodokse verden, derimot, og særlig i Hellas, er såret etter Konstantinopels fall fremdeles åpent blant tenkende mennesker (et eksempel: Man bruker på moderne gresk ofte bare ordet Fallet om det som skjedde, og alle vet da hvilket fall det snakkes om, på samme måte som Byen refererer seg til Konstantinopel, ikke Athen eller andre byer). En slik oppmerksomhet omkring historiske hendelser er nærmest uforståelig for dagens nordmenn, men ligger like under overflaten i andre land der man bedre har bevart et nært forhold til sin egen nasjonale fortid. Én følge av Fallet og krigene før, så vel som etterpå, er bibeholdt frykt for muslimsk, og i Europa særlig tyrkisk, makt og innflytelse hos alle som har erfart hva slikt innebærer. Folk på Balkan er langt mindre blåøyde (også i overført betydning) om hva det innebærer å ha denne ekspansive og aggressive religionen-ideologien rundt og over seg. Motsatt hva tilfellet er for moderne skandinaver og andre nordeuropeere, har de praktiske erfaringene med en slik situasjon satt varige spor etter seg i folkets kollektive hukommelse, og resultatet er blitt en «aldri mer»-holdning. Ungarere, serbere og grekere vet hva det vil si å leve under muslimske herrer, og de vil aldri mer utsettes for slikt. Vi, derimot, velger å se bort fra, ikke ta innover oss de andres erfaringer. Troen på «dialog» er stor i Nord-Europa både innen migrasjonspolitikken og på andre mulige konfliktområder.

Lang mer subtilt enn holdningen til islam og muslimene finner man parallelt med det rent religiøse skillet mellom vesteuropeisk og østeuropeisk kristendom også en øst-vest-forskjell i synet på mennesker som enkeltindivider versus gruppemedlemmer. Også denne perspektivforskjellen ble gjort permanent gjennom ulike utviklingstendenser i den østlige og vestlige delen av vår europeiske kultur som følge av Konstantinopels fall i 1453. Nesten ingen hos oss snakker og skriver om slikt, men det er dette jeg først og fremst mener med at vi har glemt Konstantinopel.

Visst fantes mange mindre trivelige aspekter ved det østromerske riket og kristendommen som utviklet seg der – ikke for intet brukes uttrykket «bysantinsk kompleksitet» om innfløkte og ineffektive organisasjoner – men det vokste også frem verdifulle sider ved deres religiøse forståelse og kulturelle tradisjon. Da snakker jeg ikke primært om ulike teologiske forskjeller sammenlignet med katolisismen og senere også de lutheranske og reformerte kirkene som kom til i Nord-Europa, slikt er mest for spesielt interesserte og vi lar det ligge, men snarere om generelle trekk ved vektleggingen av hva som er viktig og uviktig i samfunnet. 

Gruppen, menigheten, folket og kirken qua fellesskap står frem som tydelig viktigere i den gresk-ortodokse tradisjonen enn tilfellet er i Vesten, og ganske særlig dersom vi drar sammenligningen med vår nordlige, protestantiske praksis. Mens vi typisk har fokus på det enkelte menneskes gudsforhold – man ser for seg en tvilende og samvittighetsknuget person som nærmest alene sliter med vanskelige spørsmål – så er fellesskapsfølelse og vektlegging av tradisjoner viktigere innen østkirken. Ikke for intet var det slik at da grekere for nesten hundre år siden med Nansens hjelp skulle skilles fra tyrkere under den store repatrieringen etter krigene tidlig på 1920-tallet, så var det religiøs tilhørighet snarere enn språk som avgjorde om man var greker eller ikke. Effekten var og er ikke bare formelt definerende for sivilsamfunnets ikke-religiøse sammenhenger, men har langt videre innflytelse. Satt på spissen der slike ting sitter best, så er vi, nordeuropeerne, primært individualister mens de, grekerne og deres yngre trosbrødre, er familiemedlemmer (har du lagt merke til hvordan grekerne alltid har en «cousin» tilgjengelig på godt og vondt, nærmest én på hver finger?), innbyggere av denne eller hin landsby og så videre. Sagt enkelt: Vi er først og fremst alene, de er først og fremst medlemmer av en større enhet eller helhet. 

La meg bidra med et språklig eksempel som noen kanskje vil finne outrert, en overtolkning av en forskjell som egentlig er uten dypere betydning, men som jeg sterkt mistenker for å reflektere viktige kulturstrømninger. Det gjelder språket til noen av dem jeg ovenfor kalte «grekernes yngre brødre» i kulturell-religiøs sammenheng, nemlig russerne. Hvis vi på norsk sier at «Petter og jeg skal på kino i kveld,» så gjør vi nettopp dét, til nød snur vi på rekkefølgen av subjektene slik at «Jeg» kommer før «Petter» dersom vi er slumsete selvsentrert, men på russisk gjør de noe annet: «Vi med Petter» skal på kino, sier russerne. Formuleringen innebærer et ulikt perspektiv på Petter og meg: Russerne ser oss primært som gruppe, deretter som individer, mens vi på norsk og andre vestlige språk ser oss som enkeltpersoner. 

Ekstremindividualisme har en pris som ofte er høy og stundom for høy. Kun å se menneskene som enkeltindivider er like feil eller uhensiktsmessig som kollektivisme er det, ikke bare i individets perspektiv, men enda mer om man har samfunnets beste for øye. Selvfølgelig skal ikke den enkelte i den grad tynges ned av sin sosiale rolle og oppgave at personlig kreativitet kveles, men dette må ikke bety at man opphører å være «one of many bricks in the wall» for å bruke Pink Floyd-terminologi. Og merk vel: I denne betydningen blir det dysfunksjonelt like vel som kontraproduktivt å protestere mot murveggsmetaforen, for ikke bare inngår vi alle i et eller annet byggverk, vi befinner oss stort sett såre vel med (også) å være deler av en helhet.

Kritikken som iblant reises mot oss på den nasjonalkonservative høyresiden om at vi driver med gruppetenkning, at vi altså ikke alltid og hele tiden ser det enkelte mennesket som et enkeltindivid, er i dette perspektivet like uberettiget og uklok som den synes. Selvsagt er vi alle også gruppemedlemmer, selvsagt er vi en del av et hele så vel som enkeltindivider. Å fornekte vår dobbelhet i sammenhengen, vår januskvalitet for å si det med Arthur Koestler, enda en av gårsdagens tenkere som vi blir fattigere og dummere av ikke å minnes, gjør oss til noe mindre enn det vi er. Vi er både og, ikke enten eller, annerledes kan det ikke være. Mens østkirkens etterkommere har en tendens til å falle ned i «kollektivgrøften,» ligger det i vår vestlige, protestantiske, Konstantinopel-fornektende tradisjon en fare for å overdrive vår individualitet, ja, vår kognitive og sosiale ensomhet. Ikke blir man klokere av å gjøre en slik feil, og ikke blir man gladere, heller.

En av det klassiske Russlands største forfattere var Dostojevskij, den dypt religiøse og tenkende mannen bak blant annet «Forbrytelse og straff.» Den moderne, forbryterske synderen i dette hans hovedverk het Raskolnikov,  et navn som antyder at mannen var istykkerslått, ikke hel. Når vi glemmer arven fra Konstantinopel, mister vi ikke bare den politisk-historiske lærdommen om hva møtet med muslimsk virkelighet historisk har innebåret, hvilket er mer enn ille nok, men vi glemmer også vår egen naturgitte dobbelhet. 

Rollene som enslig, i ordets egentlige forstand, og del av noe større er komplementære. Å finne rett balanse mellom dem er avgjørende for å oppnå genuin hel-bredelse både på individ- og samfunnsnivå.

Les også

-
-
-
-
-
-