Kommentar

Blant mange bisarre norske TV-opplevelser jeg har hatt opp gjennom årene tror jeg få kommer opp mot bildene på skjermen av Bendik Rugaas, den helskjeggete bibliotekaren som brått gjorde sitt inntog i norsk toppolitikk som planleggings- og samordningsminister (unn deg den bittersøte smaken av ordet!) i Torbjørn Jaglands regjering rundt 1996, og som fikk hovedansvaret for å «selge inn» til det norske folk et av sjefens mest memorable hugskott, lignelsen om Det norske hus. I minutter satt den nyslåtte statsråden og tegnet og fortalte for åpent kamera om hvordan samfunnshusets vegger og grunnmur og jeg vet ikke hva, måtte stå i riktig forhold til hverandre. Det var så sannelig «något i hestväg» som våre venner på andre siden av Kjølen sier med et forsøksvis pirrende understatement, en pedagogisk-politisk medial katastrofe for ethvert oppegående menneske med iallfall LITT naturlig immunitet i behold mot preik, mot bullshit. Selv Bondeviks pjattete verdikommisjon noen år senere fortonte seg som et vettugt stykke realpolitikk i sammenligning.

Jeg har jo ingen anelse om hvor Jagland tok ideen til sitt arkitektoniske bilde fra – sant å si har jeg aldri maktet å gjennomskue «the workings of that wondrous mind» – men jeg vet jo at språklige forgjengere finnes som kanskje, men heller ikke mer, kan ha bidratt til at han så til de grader lot metafórsenteret være vårluft. Blant annet ble mannen som mot sin vilje og intensjon åpnet slusene for avslutningen av det kommunistiske makthegemoniet i Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, på midten av 80-tallet kjent ikke bare for begrepene ‘glasnost’ (åpenhet) og ‘perestroika’ (ombygging), men også for sin tale om ‘vårt felles europeiske hus/hjem’. Tvetydigheten i oversettelsen har en god forklaring: På russisk brukes ofte samme ord for hjem og hus (‘dom’, ordet gjenfinnes også i det latinske ‘domus’), så begge variantene kan lett forsvares. Det var en omveltende tid ulikt noe annet etterkrigs-Europa hadde opplevd, den internasjonale utviklingen gikk plutselig raskt og det ble etter hvert klart at gjennomgripende forandringer var i kjømda. I dette emosjonelle klimaet formidlet Gorbatsjovs ordvalg en mulighet for europeisk fellesskap som virket hverken påtatt eller uansvarlig. Man merket gryende håp i luften etter tiår med gammelmannsvelde i Moskva, med kald krig og, enda verre, en ytterst reell trussel om varm krig med gjensidig kjernefysisk utsettelse. Europa føltes nesten ungt igjen for en stakket stund.

Mer eller mindre høytflyvende snakk om europeiske fellesverdier var selvsagt ellers ikke noe som begynte med Gorbatsjov, ikke en gang om man begrenser referanseperioden til tiden etter 1945. Ikke minst innen EU har denne typen retorikk trivdes, men med betydelig variasjon de ulike oratorene imellom hva gjelder meningen man legger i ordene.

Mennene som forsøkte å skape varig fred i Europa etter andre verdenskrigs ødeleggelser hadde alltid den egne nasjonens vel i tankene enten de snakket fransk, tysk, italiensk, engelsk eller et av de mindre språkene på vårt kontinent. En spesiell plass i sammenhengen synes jeg tilkommer Frankrikes general de Gaulle selv om han ingen lunde regnes blant unionens fremste forkjempere. de Gaulle snakket nemlig særlig om to ting som i vår tid synes å være gått i glemmeboken eller iallfall av mote: et Europa fra Atlanterhavet til Ural og et Europa av fedreland.

Mens Europas vestgrense alltid har vært uomtvistelig, har avgrensningen mot øst vært langt mer omstridt både kulturelt og geografisk. Uralfjellene er ingen naturlig hindring mot tversgående bevegelser; en hver angriper kan komme gjennom dem uten større besvær uavhengig av om erobringstrangen går hitover eller ditover. For historiens far, Herodot, var Asia synonymt med Perserriket mens Europa svarte til de forente hellenernes land. Senere var lenge Don ansett som grenseelven mot øst mens ord som Christendom og Europa ble brukt mer eller mindre synonymt.

Sistnevnte betegnelser viser at kultur i blant er blitt betraktet som viktigere enn geografi i defineringen av det europeiske enten man nå snakket om et felles hus eller ikke. Samme tilbøyelighet har jeg gjentatte ganger opplevd under uformelle samtaler med «overforfriskede» tyskere, dansker, finner eller polakker. Danskene kan peke på Øresund og hevde, bare delvis på spøk, at over på den andre siden, altså den svenske, «der begynner Asien.» Tyskere kan i fullt alvor hevde at kulturelt sett begynner Asia til høyre for Oder-Neisse, altså fra Polen av, mens polakker og finner med samme styrke brukte å påstå at DE så visst var europeere, av det mest sentrale slaget til og med, mens menneskene lengre øst, russerne, ikke var det. Innen EU har man videre hatt en ufordragelig tendens til å omtale seg selv som Europa, som om et ikke-EU Europa ikke fantes eller i det minste ikke var verdt å reflekteres språklig, en tilbøyelighet man ikke trenger å være norsk for å irriteres over.

Hva er da russerne og andre østslavere oppe i alt dette? Både i deres egen selvforståelse og i andres oppfatning av dem gjenfinner man en tydelig spenningsgradient mellom det vestlige aftenlandet, altså Europa og den ‘Weltanschauung’ som dertil hører, og den større østlige naboen, Asia, med sin spesifikke historikk og sine vaner. Faktisk er det ingen tensjoner som skjærer gjennom det russiske på en mer systematisk måte: spenningen mellom Zapadniki (de vestvendte) og de mer innadvendte Slavjanofily (de slavofile) er en del av selve nasjonalkarakteren. I over tre hundre år, siden Peter den stores tid, har skismaet preget Russland. Skt Petersburg med sin europeiske arkitektur og ditto kulturambisjoner (byen kalles ikke for intet Nordens Venezia) er selve legemliggjørelsen av den første tendensen, mens åndshøvdinger som Aleksandr Solzjenitsyn (og mange andre!) med styrke heller har fokusert på det som skiller russerne fra naboene i vest. Perspektivet er tilsynelatende uopphørlig i sin evne til å skape intellektuell debatt, spenning og det som langt verre er. Om man vil, er det ikke vanskelig å klikke også den nåværende russisk-ukrainske striden inn som enda en puslespillbit i denne dragkampen mellom de øst- og vestvendte.

Det ville føre for langt i sammenhengen å ta opp i full bredde tematikken rundt det europeiske ved russerne versus hva som skiller deres tradisjoner og betraktningsmåter fra de vestlige, men jeg vil likevel nytte høvet til å drive litt reklame for en norsk forfatter med innsikt ut over det vanlige i denne materien: Petter Normann Waage. Lesning av hans mange innlegg og bøker om russisk kultur og den ortodokse kirken tror jeg ville gi ikke bare økt kunnskap om våre østlige naboers tenkemåter, men kunne også bidra til å åpne øynene hos de mange som ser ut til å innbille seg at arven fra Roma er den eneste viktige historisk-kulturelle impulsen Europa har hatt. Sannheten (om man kan bruke et slikt ord i sammenhengen) er jo at tradisjonen fra Athen via Bysants (Konstantinopel, også kjent som det andre eller nye Roma, mens betegnelsen «det tredje Roma» etter 1453 ble brukt på Moskva av ikke spesielt beskjedne russere; de samme var også tydelige på at det aldri ville komme flere utgaver i rekken) eksisterer som en parallell påvirkning som er langt mer følbar øst i Europa enn hos oss. Alt dette er på både godt og vondt, naturligvis, men bare de innskrenkede og historieløse overser at ikke også denne formen for europeisme med dype røtter i den kultur som hellenerne dyrket frem i bunnen av Middelhavet, fortsetter å være betydningsfull. Aller best er det om man unner seg å lese Waages bøker «Russland er et annet sted» fra 1990 og «Russland er sitt eget sted» fra 2012, og gjerne også hans innsiktsfulle biografier om Dostojevsky og den i Vesten nærmest ukjente filosofen Vladimir Solovjov hvis man virkelig ønsker seg et longitudinelt perspektiv på Russlands filosofisk-kulturelle plassering i det europeiske. Boken om sistnevnte heter «Det ukjente kontinent: Vladimir Solovjov som Europas filosof» og er fra 1988. En liten smakebit på Waages senere skriverier om øst og vest i Europas sjel finner du i dette innlegget på Verdidebatt; det er ikke alltid like lett å nå frem med lavmælte, moderate synspunkter i meningsutvekslingen om de dagsaktuelle spørsmålene, heller ikke i Vårt Lands spalter, og av for meg uforståelige grunner så ikke Waages innspill ut til å vekke særlig oppmerksomhet.

Det nylig gjennomførte EU-valget viste, slik jeg ser det, først og fremst europeernes økende misnøye med hvordan de egne lederne unnlater å følge alminnelige demokratiske spilleregler i måten de styrer den store skuta på, samtidig med at folket ikke bryr seg om holdningen Brüssel-eliten viser hva gjelder de gamle europeiske nasjonenes rett til selvbestemmelse. Spesielt valgutfallet i land som Storbritannia, Frankrike og Danmark var tydelig i så måte og burde foranledige alvorlig ettertanke blant EU-toppene. Backlashet var stort, men truer med å bli enda mer forrykende fremover. Rett nok kan man kjenne betydelig glede over at nomenklaturaen fikk en kraftig en på snuten, men gleden er ikke udelt. Jeg håper inderlig at svingningen ikke vil være første steg mot en øket tendens til spenning og senere også knuffing nasjonene imellom. Europa har hatt nok av konflikter hjulpet frem av nasjonalistiske stemninger i de respektive landene; dette er ikke noe å lengte tilbake til. Det smått tragiske vi nå er vitne til er at politikerkremen i EU gjennom sin forakt for nasjonale forskjeller og sin ignorering av samme – mellom nord og sør, mellom vest og øst – nettopp driver frem følelsene de påstår seg å ville motarbeide.

Overmotet, overtroen på egne evner og forståelse, den uberettigede følelsen av egen storhet er en over to tusen år gammel defekt i europeernes evne til å handskes med egne livsproblemer. De gamle grekerne kalte det for hybris – misoppfatningen at menneskene ikke bare kan spille mot gudene på disses egen hjemmebane, men også vinne.

Hybris ledende til at «dét skjer som man ikke ville skulle skje» var en typisk innholdstråd i de klassiske tragediene, men selvsagt forsvant ikke tematikken med antikken. Det er i nemesis’ ånd vi nå opplever at EU, den selvbestaltede vokteren av Europas åndelige dyd, blir den som skader vårt gamle kontinent på denne arketypiske måten. Aischylos eller Sofokles kunne ikke gjort det bedre.

Les også

-
-
-
-
-
-