Kommentar

Under et ytterst informativt dansk-svensk debattprogram på DR2 og SVT1 tidligere i høst om de to landenes ulike syn på det såkalte flyktningespørsmålet i Europa – jeg finner dessverre ikke en virksom lenke lenger – stilte en av programlederne følgende spørsmål (gjengitt etter hukommelsen) til den danske siden: «Men er ikke den danske holdningen en slags Ungarn-light?» Det var åpenbart at formuleringen var ment nedsettende; å bli slått i hartkorn med Ungarn og ungarerne viste at man etisk sett var på vei i retning dem nederst ved bordet, de «downstairs» som ikke riktig hører til i selskapet av Gode Mennesker. Episoden fikk meg til å reflektere over hvilket europeisk statushierarki det finnes i godtfolks hoder og skandinaviske medier.

Europas østgrense har gått mange steder opp gjennom historien. Først i nyere tid ble Ural-fjellene – som man skal være klar over ingenlunde representerer noen effektiv migrasjonsbarriere – akseptert som vårt kontinents ytterkant mot de store asiatiske slettene. Før dette ble grensen oftest trukket lengre vest, eksempelvis ved store sydover-rennende elver som Dnepr eller Don. I den allmenne bevissthet har dessuten til ulike tider naturligvis også ikke-geografiske parametere vært bestemmende for grensedragningen både innad i Europa og mot Asia, ikke minst politiske sådanne. Under den kalde krigen begynte Øst-Europa ved Oder-Neisse linjen; dette skillet ble på både amerikansk og europeisk side av Atlanteren sett som praktisk og militært langt viktigere enn den fjernere kontinentgrensen. For folk flest i den frie verden var det intuitivt klart at de på østsiden var annerledes; de var ikke som oss opplysningstidens ektefødte barn og kunne uansett tema ikke tilmåles samme verdi og betydning.

I blant kan grensene bli enda mer åpenbart observatøravhengige og karikerte. Ukloke dansker hevder iblant, særlig i forfrisket tilstand, at Asia begynner på den andre siden av Øresund. Tilsvarende kunne lystige tyskere den gang da – og kanskje ennå for alt jeg vet – påstå at Europa slutter ved grensen mot Polen, mens polakkene på sin side ikke er fremmede for å insistere på at deres grense mot Russland markerer slutten på Europa. Hvor hører Ungarn og landene rundt til i dette bildet?

Selv oppfattet og oppfatter de seg som sentraleuropeere. Betegnelsen går tilbake til Habsburg-tiden, og geografisk så vel som historisk-kulturelt finner jeg den både presis og berettiget. I Vest-Europa, inklusive Norge, gikk begrepsbruken av mote etter at jernteppet vel hadde senket seg og ungarerne med naboer viste seg å være havnet på gal side. Heller ikke nå benyttes ordet hyppig hos oss; det finnes liksom en uvilje mot å innrømme disse landene og folkene en mer sentral rolle enn den vi selv har. Vår holdning eller fordom tilsier at sentraleuropeerne snarere er gammeldagse enn representanter for egentlige kjerneelementer i europeisk kultur; fra kommunismens tid sitter dessuten inntrykket i at folk der går i umoderne jeans og snakker dårligere engelsk enn man gjør i Vesten. Det ovenstående er rett nok argumenter så dumme at man blir flau av å se dem på trykk, men ikke desto mindre er de beskrivende for den ubevisste emosjonelle virkelighet som alt må sees på bakgrunn av.

Når uenigheter og konflikter europeiske land imellom nå tårner seg opp med bakgrunn i hvordan man forholder seg til den pågående folkevandringen inn i Europa fra Midt-Østen, Asia og Afrika, så gjør disse gamle tankerefleksene seg gjeldende igjen med full styrke. Holdningene hos oss (med oss menes det medialt-politiske elitesjiktet hvis meninger fremstilles som representative for hele folket, altså det vi i Norge kunne kalle Dagsnytt 18-fortellingen om virkeligheten) legger umiddelbart avstand til nasjoner og stater som Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og Polen når deres representanter tillater seg å si at de slett ikke hilser menneskestrømmen utenfra velkommen. Enda verre: De gir til og med åpent uttrykk for at de heller – om de nå først ta imot noen av de såkalte flyktningene – ønsker seg kristne enn muslimer.

Hva særpreger ungarernes holdninger og gjerninger i den pågående migrasjonskrisen, om vi nå velger å se denne nasjonens folk som representative for hele Sentral-Europa? Jo, de tar Schengen-reglene alvorlig og tillater ikke fri strøm over grensene av alle som vil. De handler, kort fortalt, i samsvar med det som EU selv har bestemt skal være retningslinjene for kontroll med Den europeiske unions ytre grenser. Følgelig ser man til at disse grensene ikke er kollåpne, men prøver å føre en viss kontroll med hvem som kommer inn og reiser ut, sørger altså for et minimum av «ordning och reda» i utenforståendes forflytninger over markeringene av skille mellom EU og ikke-EU. For dette får, paradoksalt nok, Ungarn og de andre på pukkelen, i alle fall får de det av de dominerende og «gode» EU-medlemmene som har den moralske, økonomiske og politiske makten. Disse sistnevnte – eksemplifisert ved fru Merkel og herr Löfven – har mistet hodet totalt, later det til, i og med at de lar følelsene og mediedrevet styre migrasjonspolitikken. Anklagene mot dem som derimot holder hodet kaldt og nekter å delta i emofrisleppet, er både frodige og hatske; ikke minst henger fascisme- og rasismebeskyldningene løst. Forakten for sentraleuropeernes «underutviklede humanismereflekser» er tydelig hos De Gode i Vesten, som ordstyrerens spørsmål i det ovennevnte svensk-danske programmet også vitnet om.

Med hvilken rett tillater man seg å opptre «von Oben herab» på denne måten? Hvorfor tror den politisk-mediale eliten i Vest-Europa at ungarerne tar feil mens de selv har rett?

Det kan iallfall ikke være på grunn av erfaringsunderlaget hva gjelder muslimsk eller tyrkisk overherredømme i eget land, for der er det sentraleuropeerne som har følt på kroppen hva slikt innebærer, ikke vi. Osmannerne veltet inn i Ungarn på 1500-tallet og forble herrer der til habsburgerne tok over halvannet århundre senere. Deretter slet folket for økende selvråderett ledende til selvstendighet frem mot moderne tid i en tilsynelatende evig strid med andre etniske og kulturelle grupper – noen større, andre mindre enn den ungarske nasjon – mens statsgrensene enn ble utvidet, enn skrumpet inn før kommunistene tok makten etter andre verdenskrig. Den moderne og frie post-kommunistiske republikken er ikke mer enn et kvart århundre gammel.

Nettopp den kommunistiske etterkrigserfaringen skal ikke undervurderes når man søker å forklare Sentral-Europas uvillighet mot å akseptere direktiver fra EU-byråkratiet i Brussel. Ungarerne og deres naboer har før i moderne tid fått beslutninger tredd ned over hodet, fra Moskva, med direktiver om alt fra tvungen høstlig potetplukking for studenter til hvilke utenrikspolitiske holdninger man skulle gi uttrykk for. Minnet om dette er ennå noenlunde friskt i folket: Man vil ikke bli bestemt over av andre mer, og ganske spesielt vil man ikke tillate at den egne nasjonen settes i fare ved å slippe inn et stort antall fremmede, så enkelt er det. I Sentral-Europa vet de mye om hvordan stridigheter mellom befolkningsgrupper kan arte seg.

Ikke minst i Ungarn kjenner man og ærer sin egen historie. Fra denne vet de at det viktigste er å være fri, ikke leve under andres åk. Fremfor alt vil man aldri mer havne under muslimsk overherredømme. De erkjenner og verdsetter at det er forskjell på det ungarske og det som ikke er ungarsk enten sistnevnte er av annen europeisk valør eller – verre enn noe annet – forbundet med den fremmede og aggressive Midt-Østen-religionen som forfedrene kjempet så hardt imot. Alt dette er bygget inn i ungarernes selvoppfatning og historiske bevissthet på en helt annen nær og aktiv måte enn tilfellet er i vesteuropeiske land og nasjoner.

Situasjonen minner sterkt om tilsvarende i et land jeg kjenner langt bedre enn Ungarn, nemlig Hellas. Også denne nasjonen var under osmannisk åk i hundrevis av år, og mangfoldige grekere døde i frigjøringskampen. Man ser ikke der på økende muslimsk eller tyrkisk innflytelse like lettsindig og overfladisk som man gjør det i land uten tilsvarende historisk erfaring.

Historikk imponerer overhodet lite på herskerklassen av globalistiske politikere i EU og enkeltlandene, Norge inklusive, later det til; den nye tids kvinner og menn ser ikke for seg at man skal lære av det som har skjedd slik at man med hold i fortidserfaringer kan trekke politiske konklusjoner om samtiden og fremtiden. I stedet forholder de seg til begivenhetene som var disse en rekke enkeltstående hendelser – fordomsfull må man for alt i verden ikke være – de opererer i en tilstand av politisk-historisk amnesi der etikken forbyr den styrende å legge vekt på langtidsperspektiver. Hver «enkelthendelse» av type terrordåd eller grensekryssing av enda en gruppe migranter må bli sett på og tatt hånd om mest mulig «humant,» i henhold såkalte menneskerettigheter nedskrevet i idealistiske lover, ikke som ledd i en utviklingstendens. Politikerne regner da med at sluttsummen, totaleffekten av deres interaksjoner med omverdenen, vil bringe oss alle nærmere det overordnede målet: én verden bygget på humanistiske, egalitaristiske prinsipper der nasjonstilhørighet ikke lenger er en viktig driver for hvordan menneskegrupper oppfører seg. Denne hybris er typisk for den sene etterkrigstidens makthavere i Vesten og deres akademiske støttespillere, et viktig element i verdensbildet de frenetisk strever for å sikre hegemonisk status også nå når prøvelsene blir større og større i og med masseinnvandringen til Europa.

Den noe nedlatende holdningen overfor Ungarn blir særlig uberettiget når man tar i betraktning alt denne nasjonen har bidratt med til vår felles utvikling og kultur, for vi står ikke her overfor en nullitet eller fattig slektning som stendig er i behov av hjelp og støtte. Innen fagfelt etter fagfelt fra litteratur og musikk til matematikk og vitenskap har ungarerne bidratt; de har lagt for dagen en skaperkraft og evne til innovasjon som ikke står noe tilbake for tyskeres, briters eller franskmenns innsatser. Ungarerne er med rette stolte og selvbevisste over sin arv og egenart, og nettopp slike nasjonale innsatser er det som har bygget vår felles europeiske historie og kultur. Europa er sterkest når det får være et kontinent av fedreland.

Vest-Europa med sin lettbente internasjonalisme har mye å lære av de sentraleuropeiske erfaringene. Ungarerne og deres granner har bak seg hundrevis av år med kamp mot fremmede herskere enten disse var internasjonale eller nasjonale sosialister, tyrkere eller andre fanebærere for muslimsk maktbrynde. Heldigvis gir ikke de politiske lederne i land som Ungarn og Polen etter når historieløse globalister lenger vest setter i gang med sine litanier om at «Europa må ta sitt ansvar og hjelpe,» uansett hvor mange og hvem som kommer. Bedre enn våre politikere klarer de å vurdere dagen og morgendagen i lys av det som engang var, som de også tenker gjennom konsekvensene for egen nasjon av tidens dominerende emosjoner.

Vi får håpe at ungarerne heller ikke fremtidig svikter sin historie. Det er de og deres naboer som fyller voksenrollen i konfliktene som nå utspiller seg i og rundt vår verdensdel, det er ikke vi.

Les også

Vårt europeiske hus -
Hvor ligger Polen? -
Frihet eller død -
Behovet for nasjoner (I) -
Ingen militær løsning? -
Tragedien i Smyrna I -
Ledersvikt -

Les også