Gjesteskribent


Bilde: Viktor Orban og kona Aniko Levai stemmer søndag 8 april. Foto: Bernadett Szabo/Reuters/Scanpix

 

Ungarn avvikler søndag den 8. april valg på de 199 setene i landets praktfulle parlamentsbygning ved Donaus bredd, ferdigstilt på slutten av perioden for dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn da landet hadde et tre ganger større areal enn det fikk ved fredsslutningen etter 1. verdenskrig og siden har hatt.

Valget gir en foranledning for våre medier til for en gangs skyld å spandere omtale på Ungarn. En anledning som ikke benyttes til å reflektere over den bemerkelsesverdige fremgang landet – trass i tilbakeslag – har gjennomgått siden det kommunistiske åket ble kastet av i 1989-1990, men derimot til arrogant nedrakking på det partiet og den leder som har preget landet de siste 10 år, og som høyst sannsynlig kommer til å fortsette å gjøre det etter valget. Grunnen til at dette er en så kjærkommen øvelse, er at man dermed samtidig kan rette spark mot de stadig mer kraftfulle politiske strømninger i Vest-Europa – høyrepopulister kallet – som henter inspirasjon fra det tankesett som er utviklet innenfor Fidesz-partiet og fremstilt i en lang rekke store taler av statsminister Viktor Orbán (gjort tilgjengelig for ikke-ungarskspråklige seere gjennom engelsktekstede versjoner på YouTube).

En av norsk presses fremste utøvere av genren arrogant forakt for den del av folket som verken tilber Brussel eller priser multikulturens velsignelser (altså høyrepopulister), er Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Wiedswang. I helgens utgave av avisen slipper han det meste av det han måtte ha av pliktfølelse til et journalistisk saklighetsideal. Omtalen av Ungarn skjer under den informative overskriften «Ungarns ekstreme valg. I Vest-Europa er høyrepopulistene en pest og en plage. I øst vinner de valg. Hvorfor?»  Det fortsetter:

«Orbáns vinnende budskap har vært at hvis opposisjonen seirer, vil nasjonen bli oversvømmet av muslimer og et overstyre bli innsatt av den jødiske New York-milliardæren George Soros. Gitt at Ungarn med 9,8 millioner innbyggere bare har noen titusener muslimer, virker det både pussig og skremmende at så mange tror på våset.»

Både Orbán og det flertall av Ungarns befolkning som sannsynligvis kommer til å stemme på ham, blir her idiotforklart på en måte som – om det var blitt enkelte andre nasjoner til del – ville påkalt beskyldninger om rasisme. Fordelen er at karikeringen av Orbáns budskap er så grov og plump at enhver tenkende leser vil forstå at dette ikke er noe en kan feste lit til. Men innsmuglingen av adjektivet «jødiske» om ungarskfødte George Soros, som ganske riktig er aktivt brukt i valgkampen som et symbol på hva Fidesz er mot, er likevel et mer snedig grep som naturligvis er egnet til å føre leserens tankene i retning av ideologien til en viss mann med bart. Men det faktum at Soros er av jødisk bakgrunn, er ikke noe Fidesz på noen måte poengterer. Det er de tillagt av Wiedswang og hans geliker, selvsagt i hensikt å sverte, i motsetning til å informere.

Innvandring har vært sterkt vektlagt i valgkampen, og kanskje i en grad som er til fortrengsel for andre mer umiddelbart presserende anliggender. Det kan selvsagt også tjene til avledning fra reelt kritikkverdige sider ved det sittende styret.

Men det er en realitet at Ungarn står overfor et meget sterkt press fra EU om å ta i mot migranter fra Midt-Østen, såkalte flyktninger, slik de fleste vesteuropeiske EU-land gjør og har gjort i lang tid. Å bøye av for dette presset vil ikke forvandle Ungarn fra det ene året til det neste, hvilket det velutdannete og kultiverte ungarske folk selvsagt forstår, men Fidesz sitt budskap er at en aksept av EUs innvandringspolitikk over tid vil forvandle landet i en retning de ikke ønsker. Orbán er klar på at innvandringsstrømmen fra muslimske land ikke er et kortvarig blaff som vil går over, men vil fortsette og forsterkes til den har ført til at Europa ikke lenger er Europa. Med mindre den stoppes. Og EU viser verken vilje eller evne til å si stopp. Tvert imot, i samarbeid med menneskesmuglere, menneskerettighetsaktivister og venstreintellektuelle, arbeider mange politikere for å tilrettelegge for stadig mer av den.

Kommentatorer av Wiedswangs type synes ute av stand til å forstå at noen kan ta politiske standpunkt ut fra en tidshorisont som strekker seg lenger enn til neste valg.

Dette er en analyse og et standpunkt som særlig Orbán grundig har forklart og utdypet i en rekke taler gjennom de senere år, taler som holder et intellektuelt og prinsipielt nivå man sjelden eller aldri hører fra politikere på våre kanter. Nå trengs det ikke store filosoferingen til for å se hvorfor Vest-Europas utvikling frembyr et lite attraktivt scenario. Det holder å åpne øynene for den virkelighet som utspiller seg i Paris, Marseille, Brussel, Berlin, Malmø osv. Osv. Når Orbán viser til dette, og sier at vi ikke ønsker å komme dit, så har han den overveiende del av befolkningen med seg. Høyst sannsynlig ville den overveiende del også av Vest-Europas befolkning sagt det samme om man hadde kunnet se inn i en krystallkule for 30-40 år siden, da de fleste av disse landene etnisk og demografisk kunne sammenliknes med Ungarn i dag.

Så er det riktig at Ungarns egne historiske erfaringer med ottomansk erobring og undertrykkelse i mer enn 150 år (1526 – 1686) også spiller inn og gjør dem enda mindre mottagelige for propagandaen fra Brussel om islams naturlige og berettigede plass i Europa. Wiedswang klarer ikke å omtale dette på bedre måte enn ved å henvise til «den historiske konflikten med osmanene lenger øst». Her er både den geografiske og den historiske presisjon på et infantilt nivå.

Orbán har utviklet kritikken av EU-byråkratiet, multikulturalismen og masseinnvandringen til en mer helhetlig politisk filosofi, som han først fremla i en tale sommeren 2014, og som Wiedswang i likhet med NRKs reportasjer, bl a Urix, også tar opp. Stikkordet er «illiberalt demokrati». Uttrykket brukes faktisk av Orbán selv, men han kaller det også for «ikke-liberalt demokrati», hvilket er et mer nøytralt uttrykk enn det sterkt negativt ladete «illiberalt» som vestlige kommentatorer selvsagt tar tak i med velbehag. Interessant er det i seg selv at dette fremlegges åpent på et politisk folkemøte, med krevende og omstendelige argumenter som et gjennomtenkt politisk prosjekt, og at dette skjer som ledd i en demokratisk prosess, der velgerne har full mulighet til å si at dette vil vi ikke ha. Man vil ellers tenke seg at «illiberalt demokrati» typisk er noe som snikinnføres av et politisk regime som har lovet velgerne noe helt annet.

Orbán fremhever demokratiet som sitt grunnlag, det er ikke oppe til diskusjon. Men et demokrati behøver ikke nødvendigvis være liberalt, i alle fall ikke i den forstand som det har utviklet seg i Vest-Europa. Frihet er en viktig verdi, sier han, men ikke den eneste og ikke alltid avgjørende. Og hva betyr for øvrig frihet i praksis? Hvis man sier at frihetens grenser går der andres frihet krenkes, hvordan avgjøres det i virkelighetens verden hvor den grensen går? Det er et spørsmål om makt mer enn om filosofisk tolkning av frihet. Når vi ser hvordan – for å ta et ferskt eksempel fra Norge – adgang til eggdonasjon for enslige kvinner som ønsker å bli mødre, i frihetens navn stemmes frem på Høyres landsmøte, så gir det grunn for flere til å reflektere over hva en grenseløs liberalisme egentlig innebærer.

For Orbán er det nasjonen Ungarn og det ungarske folks interesser som er overordnet. Spørsmålet om hvor frihetens grenser går – for individet – må besvares i lys av hva som fremmer overordnete verdier og fellesskapsinteresser. Denne dimensjonen blir mer og mer fraværende i det vestlige Europa. Den vest-europeiske versjonen av liberalisme er en del av det åndelige forfall som er det aller mest alvorlige sykdomstegn Orbán påpeker i sin klare og skarpe kritikk av den vest-europeiske og globalistiske elite. Han påpeker også at de slett ikke er så demokratiske som de selv later som. For eksempel henviser han, med all mulig berettigelse, til at ytringsfriheten innskrenkes der multikulturen påføres en motvillig befolkning. Han hevder at den frie samfunnsdebatten står sterkere i Ungarns medier enn i de vestlige, noe som ikke er så enkelt å etterprøve, men som man selvsagt kan betvile. I alle fall er det ikke tvil om at Ungarns så kritiserte medier i en helt annen grad sammenfaller med befolkningens egne grunnholdninger enn hva de vest-europeiske sådanne gjør i spørsmål om innvandring og multikultur.

Orbán vender kritikken av sitt eget politiske konsept mot kritikerne, ved å si at liberalismen i den grad har tatt over i Vesten at der rår en ikke-demokratisk liberalisme. En interessant observasjon.

Fidesz og Orbán bør neppe applauderes for alt de har gjort. Både den statlige kontroll med mediene, endringene av valgordningen på en måte som er skreddersydd for partiets interesser og domstolsreformene fremstår som høyst diskutable tiltak fra et demokratisk perspektiv.

Wiedswang avslutter sin harang med at substansen i Orbáns budskap «er hinsides det meste.» Ja, det er åpenbart hinsides hans egen horisont. Men andre som er mindre innskrenket, bør verdsette Ungarn som den mest artikulerte motstander av den selvoppgivende politikk på Europas vegne som Brussel fører. EU-borgerne – som ikke er identisk med sine politiske og byråkratiske ledere – burde være landet dypt takknemlig for å spille den rollen, og derfor si et klart nei til å straffe dem ved å frata dem EU-midler slik det nå ivres for i de vest-europeiske maktkorridorer.

 
 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» her.