Sakset/Fra hofta

Foto: Adrian Michael / Wikimedia Commons (utsnitt).

 

Som en av globalismens bastioner benytter Aftenposten gjerne en anledning til å portrettere Ungarns statsminister Viktor Orbán og hans regjeringsparti som noen ordentlige fælinger, men evnen ser ut til å svekkes med tiden.

I en nokså tynn suppe av et anklageskrift skriver Ingrid Brekke nå at regjeringspartiet Fidesz er blitt så ekstremt at det partiet man egentlig regnet som det ekstreme, altså Jobbik, må se mot sentrum for å finne velgere.

Cas Mudde, ekspert på høyreekstreme bevegelser og forfatter av flere bøker om temaet, sier noe lignende til al-Jazeera: Jobbik er presset til å gjenskape seg selv som et mer mainstream høyreorientert parti fordi Fidesz i praksis har tatt over deres opprinnelige temaer knyttet til autoritære holdninger, anti-immigrant-politikk og populisme.

Er det virkelig tilstrekkelig å være populister og mot innvandring for å overta Jobbiks rolle som ekstremistparti? I så fall må store og økende deler av velgermassen i Vesten ha begitt seg ut på ekstremismens vei, og det mener vel ikke Brekke? Eller gjør hun?

Selve lakmustesten som plasserte Jobbik som ekstremistparti, var den klare antisemittismen og den aggressive, militante adferden. Men Fidesz har ikke noe av dette, selv om den ungarske regjeringens kampanje mot George Soros forsøkes fremstilt som grunnleggende antisemittisk.

Da Israels statsminister Benjamin Netanyahu var på offisielt besøk i Ungarn sist juli, var det en aldeles utmerket tone mellom ham og Orbán, som blant annet tok avstand fra Ungarns behandling av jødene under den annen verdenskrig. Og fremfor det han trodde var en avslått mikrofon, la ikke Netanyahu fingrene imellom da han snakket om EUs Israel-politikk, som etter hans oppfatning er «galskap». Unionen sponser dessuten Israels fiender. Hvem er egentlig de største antisemittene?

Blant tiltalepunktene Brekke anfører mot Ungarns regjering, er utenlandsgjester ved en konferanse:

Et eksempel på hvor ytterliggående regjeringen i Ungarn er blitt, er den utenlandske gjestelisten under en offentlig finansiert konferanse om fremtidens Europa 23.–25. januar: Milo Yiannopoulos (tidligere Breitbart), Götz Kubitschek (tysk forlegger og ideolog, så ekstrem at han ble nektet medlemskap i Alternative für Deutschland) og Pascal Bruckner (fransk filosof og islamkritiker).

Hva er det egentlig som gjør Bruckner til en fæling? Faktum er at han har skrevet det kanskje skarpsindigste portrettet av Vestens selvpisking overfor resten av verden, nemlig «Botferdighetens tyranni», som kom ut i 2006.

Norges største avis har ikke skjemt bort sine lesere særlig mye med en av Europas viktigste filosofer de siste ti årene, men da den norske oversettelsen kom ut i 2008, skrev Aftenpostens anmelder Erik Bjørnskau:

Med dagsaktuell og lynende skarp observasjonsevne tar Bruckner for seg det siste tiårets økende selvforakt i den «gamle verden»: Det Europa som har pakket ned og fortrengt og ikke lenger er det minste stolt av hva opplysningstiden, humanismen og demokratiet faktisk har ført til de siste to hundre årene, som ønsker å glemme Shakespeare, Goethe, Dante, Voltaire, Rembrandt, Leonardo, Beethoven og Cervantes.

«Han har mange og gode argumenter», konstaterte anmelderen. Og det er ingen tvil om at verden hadde vært et bedre sted hvis alle europeere hadde lest denne boken, som forklarer det urimelige i at Europa skal være forpliktet til å utslette seg selv. Det er denne innstillingen som er den virkelige ekstremismen, så hvordan får man Bruckner til å inngå i bevisførselen for det ungarske regjeringspartiets ekstremisme?

Kanskje det passer fint å sverte ham fordi han ser tvers igjennom Europas hykleri? Bjørnskau skriver om Bruckner at han påpeker

det mer enn urimelige ved Vestens tendens til å akseptere alt fra de ytterliggående Hamas og Hizbollah, mens det demokratiske Israel fordømmes en bloc, med de uhyrlige, underliggende påstandene om at ofrene i Auschwitz er blitt et folk av bødler,

og den anklagen sitter som et skudd.

Brekke yter heller ikke Yiannopoulos noen særlig rettferdighet:

Gjestelisten har ført til voldsomt politisk rabalder i Ungarn, også internt i Fidesz. Blant annet kom partiets fraksjonsleder i parlamentet med kritikk av invitasjonen til Milo Yiannopoulos, med begrunnelsen at han knyttes til pedofili.

Men heller ikke denne gangen lar hun leserne sine bli særlig bedre kjent med personen hun omtaler. Ikke et ord om hvem han er eller hva han gjør.

Yiannopoulos har for eksempel gjort en formidabel innsats ved å utfordre den politiske korrektheten ved amerikanske og britiske universitetscampuser. Stilen hans er uvanlig løsmunnet og hardtslående, og ordene han lot falle om pedofili, må et stykke på vei forstås som et utslag av disse verbale tilbøyelighetene hos ham.

Og hva mener Brekke egentlig med den halvkvedede visen «knyttes til pedofili»? Saken er jo at han selv ble misbrukt som barn, og at kommentarene hans var en måte å hanskes med det på ved hjelp av britisk sarkasme. Han har antydet at den seksuelle lavalderen kanskje kunne senkes, men har også tatt avstand fra pedofili.

Brekke finner også en rykende pistol i hånden på Viktor Orbán:

I et intervju med avisen Bild nå i helgen sa Orbán at «Vi betrakter ikke disse menneskene som muslimske flyktninger. Vi betrakter dem som muslimske angripere».

Og på dét punktet er han sannsynligvis helt på linje med flertallet av Europas befolkning. En meningsmåling fra Chatham House viste for et års tid siden at 55 prosent av de spurte i ti europeiske land vil ha slutt på all muslimsk innvandring.

Det er altså Orbán som representerer flertallet av europeerne på dette punktet i alle fall, ikke Brussel-eliten. Ikke desto mindre er det Brussel som mener at det ungarske demokratiet er i fare, hvilket er en smule ironisk, all den tid EU-kommisjonen ikke er folkevalgt, og det er et åpent spørsmål om den overhodet har demokratisk legitimitet. Hvis Orbán er autoritær, hva skal man da si om en kommisjon som mener at den kan bestemme over suverene stater?

Brekke har kanskje ikke så store vanskeligheter med å overbevise Aftenpostens lesere. De får jo tross alt bare unntaksvis vite om tingene som reiser tvil om gyldigheten av hennes egen analyse. Det er ikke bare Bruckner avisen skriver lite om, Netanyahus besøk i Budapest ble heller ikke dekket der på huset.

Det er i det hele tatt et stusslig vindu mot verden Aftenposten-leserne får – nærmest bare et skyteskår i en tykk festningsmur.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut her.