Sakset/Fra hofta


Foto: Kacper Pempel / Reuters / Scanpix.

 

Søndag er det parlamentsvalg i Ungarn, og det forestående valget var torsdag kveld tema for utenriksmagasinet Urix på NRK TV. Det vil si, selve valget fikk ikke den helt store oppmerksomheten, all den tid det aldri kom noen fortegnelse over de største partiene, deres oppslutning, fremste talspersoner eller politiske programmer.

Det dramaturgiske grepet i sendingen, ledet av Hege Moe Eriksen, bestod i å mane frem et skremmebilde som kritikere tegner av statsminister Viktor Orbán: Hvis han vinner sitt tredje valg på søndag, hvilket er innen rekkevidde selv om hans parti Fidesz ikke nødvendigvis beholder sitt flertall, kan det bety et farvel til demokratiet i Ungarn, som allerede er gjenstand for et kvelertak.

Tonen settes allerede i løpet av sendingens første sekunder: Han er blitt kalt en rasistisk bølle av FN og antidemokrat av EU. Ja, for høyere autoriteter finnes vel ikke?

Programmet underslår ikke at Orbán er populær, et poeng som understrekes ved å gi ordet til en folkloristisk kledd type hvis blotte nærvær antyder at Fidesz-tilhengere er akterutseilte.

Vi får også vite at migrasjonen er valgkampens store tema. Orbán fremhever at Ungarn forsøkes påtvunget migranter som ikke respekterer landets livsstil: «Andre skal bo her istedenfor oss.» Opposisjonen svarer med at trusselen mot landet ikke kommer fra utlendinger, men fra Orbán selv. Opposisjonen er splittet, men Jobbik fremhever at Orbán er korrupt.

Fra Budapest kan Guri Nordstrøm fortelle at folk som er kritiske til Fidesz og Orbán, ikke er så villige til å la seg intervjue fremfor kamera. De kan få problemer på jobben eller med utdannelsen.

EU kan slå sprekker hvis Fidesz vinner, advarer Nick Sitter, som arbeider ved Det Sentraleuropeiske universitetet (CEU) i Budapest. Regjeringen spiller på redselen for flyktninger. At selv toppfolk i EU har erkjent at det for de flestes vedkommende handler om økonomiske migranter, er glemt.

Programleder Moe Eriksen poengterer at endel ting går bra med Ungarn. Gjelden er liten, lønningene øker og ledigheten er lav. Ikke desto mindre vil mange flytte utenlands, i hovedsak av økonomiske grunner. Er plutselig det blitt oppsiktsvekkende i en union med fri flyt av mennesker? Er det plutselig stedbundenheten som hensiktsmessig nok er blitt normaliteten?

Helsingforskomiteens Csilla Czimbalmos forteller oss at ledigheten er lav, men det skyldes blant annet at staten har sysselsettingsprogrammer for dem som mottar støtte. Er de riktig uheldige, risikerer de å feie gatene på ubestemt tid.

Mye av kritikken mot Ungarn har utvilsomt mye for seg. Men er ikke Norge også blant de landene som kamuflerer arbeidsledighet?

Ungarn er helt klart korrupt, og det dominerende partiet opptrer uryddig i sitt forsøk på å befeste makten, blant annet ved ensretting av medier. Men er dette noe resten av verden kan påberope seg ikke å være rammet av? Har ikke Norge også ensrettede medier?

Og finnes det ikke en politisk korrekthet også i Vest-Europa, om enn med motsatt fortegn, som gjør at folk blir redde for å si det de mener?

Steinar Lem våget ikke å si sin hjertens mening om islam før han lå for døden. Folk som er motstandere av masseinnvandring, har mistet jobben. En student ved KTH havnet i unåde for å ha formidlet fakta om kriminalitet blant innvandrere.

Man skulle kanskje tro at land hvor folk ikke tør å ta til motmæle mot masseinnvandring, ikke er demokratiske fyrtårn heller.

Det viktigste spørsmålet blir imidlertid ikke analysert: Hva er det som først og fremst truer demokratiet?

Urix-seerne kan komme i skade for å tenke at demokratisk er den som får et godkjentstempel fra forståsegpåere i FN, EU, Helsingforskomiteen og Det sentraleuropeiske universitetet.

Men demokrati betyr altså folkestyre, det vil si at et folk, et demos, styrer seg selv. Forutsetningen for demokrati er med andre ord at det i utgangspunktet finnes et demos. Dette er naturligvis ingen statisk størrelse, men det vi tenker på som et folk, har i alle fall en viss demografisk og kulturell stabilitet.

Det som skjer i Vest-Europa, er at folkene som holder til der, er i ferd med å bli erstattet i et slikt omfang at de i stadig mindre grad har land de kan kalle sine egne. Og de beslutningene som gjør at det blir sånn, treffes ikke av befolkningene selv.

Hva er mer udemokratisk enn dette? Hvordan kan man påberope seg å være demokratisk samtidig som man legger til rette for utskiftningen av demos?

Csilla Czimbalmos viste til en tale med kritikk av det liberale demokratiet som Orbán holdt i 2014, og konkluderte med at det kan være siste spiker i kista for liberale verdier i Ungarn hvis Fidesz vinner på søndag. Det ble også fremhevet at Orbán skal ha nevnt Kina, Russland og Tyrkia som modeller i denne talen, og vi vet jo hvor demokratiske de er.

Men det Orbán sa, var ikke at Ungarn burde bli som Kina. Han sa at visse nasjoner var suksessrike uten å være liberale demokratier, og han nevnte dessuten India og Singapore.

Om det liberale demokratiet sa Orbán blant annet at det ikke nødvendigvis var i stand til å tjene nasjonale interesser eller verne om nasjonal formue, men at det snarere satte spørsmålstegn ved de nasjonale interessenes eksistens.

Er det en antidemokratisk kritikk? Eller tjener den snarere til å bevare demokratiet i sin egentlige betydning?

Hva innebærer et «illiberalt demokrati»? Er det et demokrati hvor man f.eks. fnyser av at det skal finnes flere enn to kjønn? Eller insisterer på at landets opprinnelige tradisjoner har forrang?

Saken er at et flertall av velgerne i Vest-Europa ville foretrekke et slikt demokrati, ikke minst fordi konsekvensene av liberal tøylesløshet kan bringe oss til den motsatte ytterligheten.

Den som sluker Urix rått, vil derimot tenke at Ungarn er et skrekkelig sted, og at vi er heldige i Vest-Europa som bor i liberale demokratier. Så glemmer man passende at den liberaliteten ikke omfatter for eksempel det å kritisere eller tøyse med profeten til en viss religion.

NRK trenger en dement offentlighet, og gjør selv en stor innsats for å skaffe seg og vedlikeholde en.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.