Hva gjør flinke piker når de møter problemer? De blir enda flinkere. Aftenpostens Ingeborg Moe har en helside faktaside på side 2: Derfor sier østeuropeerne nei.

Hun skal forklare hvorfor fire østeuropeiske land sa nei til EUs vedtak om obligatoriske migrantkvoter. Tonen er nedlatende, ovenfra-og-ned. Den gamle forakten for det nedslitte tilbakestående Øst-Europa er tydelig.

Østeuropeere står på et lavere utviklingstrinn enn oss. Muligheten for at det kan være at denne «underutviklingen» gir dem et overraskende fortrinn, streifer ikke hverken EU, Aftenposten eller Moe.

Hun har snakket med «en rekke forskere og analytikere om hvorfor uviljen til å ta imot flyktninger har vært så stor i de øst – og sentraleuropeiske landene».

Diagnose fremfor «dialog»

Alle forskerne hun siterer mener det samme: De diagnostiserer østeuropeerne, behandler dem som objekter under en lupe. Reifisering, tingliggjøring kalte vi det på 60-tallet, i opposisjon til positivismen som var rådende i samfunnsvitenskapene den gang. Nå er det den brede venstresiden som tingliggjør.

ANNONSE

Hvorfor? Fordi man ellers måtte behandlet østeuropeerne som mennesker, lyttet til dem og gjengitt dem. Det ønsker man ikke.

Rasifisering som våpen

Den øvelsen Moe gjennomfører perfekt er ikke bare en tingliggjøring, det er også en rasifisering av politikken. Et nytt begrep i norske ører. Man må til Sverige for å finne den i full blomst. Den består i at politikken gjennomsyres av «rase» i positiv betydning, dvs ikke-europeerne er de gode, de hvite er the bad guys. Hvite er bare gode i den grad de klarer å overskride deres opprinnelse. En slags positiv rasisme altså.

Vi kjenner denne orwellske talemåte godt fra tankegangen til Likestillingsombud, Integrerings- og mangoldsdirektoratet, stortingsmeldinger, Antirasistisk senter – og hele sulamitten som til sammen danner det politisk korrekte Norge. Den formuleres ikke eksplisitt, men ligger snublende nær. Hvis man vil se.

Omvendelse

Hegel-and-Napoleon-in-Jena-1806

Foto: Nap0leon rider inn i Jena i 1806. På gaten står Friedrich W. Hegel som er midt oppe i skrivingen av Phenomenolgie des Geistes. Hegel får det for seg at han ser historien levendliggjort. Han ser «verdensånden til hest». Hegel var influert av romantikken. Det er noe svermerisk over dagens politisk sjargong; pluralitet, mangfold, solidaritet, dugnad når de i virkeligheten betyr noe helt annet. Likevel ruller de frem som en lavine. Som noe ustoppelig.

 

Under dekke av idealisme og medmenneskelighet vil man skifte ut befolkningen. Hvis man leter etter en forklaring på «overgivelsen» av Europa, finner man den her: Europeerne blir ikke ordentlige verdensborgere før de har frasagt seg sin kultur, historie, sin bevissthet og blitt «som de andre».

Hvis en sølle europeer sier: Men hvilke andre nasjoner og folkeslag har et slikt prosjekt om å «bli som de andre»? så er svaret at det finnes ikke. Det er bare Obamas USA og EU som har forelsket seg i slike tanker.

Når man leser Moes artikkel oppdager man fort ensidigheten, den konsekvente distansering og sykeliggjøring av europeere som vil være europeere på en annen måte. Det er cluet: å være på en annen måte, å foreta andre valg enn de godkjente, er illegitimt.

Det er en grunn til at EU tilsidesetter sine egne regler om konsensus i viktige saker, slik justis- og innenriksministrene gjorde i går: Motstand mot den frivillige tvangen er illegitimt.

Fri flyt av migranter?

EU er bygget på fri fly av varer, tjenester, kapital og mennesker. Men vel ikke migranter? Plutselig er det som står på agendaen. Tyskland, Sverige og Østerrike, med Frankrike som haleheng, bruker en force majeure til å tvinge frem en helt ny politikk i Europa: Europa tilhører også «de andre». Ja, det blir ikke helt det nye Europa uten å inkludere «de andre».

Slik sett fremstår migrasjonen som en historisk sjanse, til å fullbyrde et byggverk. Slik Jagland en gang ville bygge Det norske hus, bygger de vesteuropeiske landene nå et nytt Europa.

Gamle ord får nytt innhold

Det er et Europa som bekjenner seg til pluralitet i betydningen avkristnet og som offisielt omfavner islam. 80 prosent av de som kommer er muslimer. Resten av verden ser med stigende bekymring på den eksplosive økningen i antall muslimer. Å diskutere dette er et ikke-tema i maktens korridorer og mediene: Det er tabu, og islamofobisk, dvs rasistisk.

Det er denne spiralen som slår mange med frykt: Politikken virket villet og skrudd sammen slik at den ikke skal kunne underkastes kritikk.

Houellebecq come true

Det er akkurat samme prosess som den franske forfatter Michel Houellebecq beskriver i sin bok Underkastelse. Der er handlingen lagt til 2022. Utviklingen har kommet så langt at Frankrike faller i fanget på islamistene som en moden frukt.

EU-landenes oppførsel og respons tyder på at de har det travelt med å nå målet før tiden. Det virker som om migrantkrisen har presentert seg som en anledning til å nå kritisk masse av muslimer i Europa før fertilitet og normalstrøm gjør jobben.

Slik tenker mange europeere i sitt stille sinn. Men de tør ikke si det høyt.

De frykter rasifiseringen.

Den er et mektig våpen.

Moes artikkel er en demonstrasjon av hva «man» egentlig står for.

Historisk etterskudd: homogenitet

Problemet eller unnskyldningen østeuropeerne har er at de er så homogene. De kjenner ikke pluralitetens velsignelser. Kai-Olaf Lang ved det tyske utenrikspolitiske instituttet SWP:

I Polen, for eksempel, er 97 prosent av befolkningen etnisk polsk. Både Ungarns og Slovakias statsministere har sagt at de kun vil ta imot kristne flyktninger.

Homogenitet er altså noe som hindrer erkjennelse av fordelene ved pluralitet. Men hva ligger under begrepet pluralitet? Det er ikke den popperske betydningen mangfold av meninger. Ytringsfriheten har tvertimot stadig trangere kår i det nye multikulturelle Europa, slik Flemming Rose dystert fastlo tirsdag da han var i Oslo for å motta Fritt Ord-prisen, (et poeng som må ha gått styremedlem Frank Rossavik hus forbi da han kommenterte at stadig flere muslimer med ulike oppfatninger deltok i ordskiftet).

Pluralitet i den offisielle sjargongen betyr rase, ikke-vestlig. Det er en rasifisert pluralitet som menes. Dvs det blir færre hvite europeere. De utvannes. Siden det i liten grad skjer blanding ved giftemål, er det snakk om en degradering av europeere.

Venstresiden har alltid drømt å «do the white man in». Men rasifiseringen er noe annet og mørkere, nettopp fordi den blander inn rase, kultur og religion på en måte som gjør europeerne forsvarsløse: De kan ikke ta til orde mot en rasifisert antirasisme!

Forsvarsløse

Derfor går det ikke noe tog i gatene mot islamisering, til forsvar for «Europa vårt hjem», eller at fagbevegelsen skulle finne på å beskytte de svake og underklassen. De svake er per definisjon nå de utenlandske. Å frykte at ikke-vestlige, migrantene skal ta jobben er rasistisk, underutviklet.

Slik fjerner man effektiv motstand som kunne vært tuftet på de verdiene som har skapt dette samfunnet: Solidaritet.

Solidaritet går per definisjon til de svakeste og det sier seg selv at det er de som flykter fra krig. Prøv som norsk lavtlønnet å sette deg opp mot eller over flyktningene! Det er umoralsk, illegitimt. Rasifisering i praksis.

Blodomløpet

Sidsel Wold hadde lørdag ansvaret for Verden på lørdag i NRK. Wold sier mye rart, men hun kommer uforvarende til å si ting som viser de mørke sidene ved den offisielle politikken.

Lørdag skulle hun rasjonalisere migrantstrømmen og valgte som bilde blodomløpet. Folk har alltid vandret, sa Wold. Det er klodens blodomløp. Med seg i studio hadde hun professor i historie og kjent SVer Knut Kjelstadli. Han var ikke helt komfortabel med det fysiologiske begrepet. Slike biologiske metaforer har en nedside. Og ganske riktig: Wold ga flere eksempler på «blodomløpet». F.eks alle tyskerne som måtte flytte vestover i sluttfasen av annen verdenskrig. Wold nevnte tallet 11 millioner. Dagens migranttall blir småtterier i sammenligning. Men Wold glemte å fortelle at rundt én million av dem omkom, av sult, kulde, voldtekter, mishandling.

Homogene nasjoner

Konvensjonell oppfatning sier at nasjoner med en viss homogenitet er de mest stabile. I Europa har det flytt mye blod for å skape homogene nasjoner. Det betyr ingen rettferdiggjøring av overgrepene, men det er en historisk konstatering.

Tito holdt Jugoslavia sammen. Da den kalde krigen var over falt Jugoslavia fra hverandre og et degenerert sosialistparti kunne overtas av nasjonalister og sjåvinister som ikke rygget tilbake for etnisk rensing. Før krigen brøt ut sa «alle» at det umulig kunne bryte ut krig i Bosnia, hvor det var en inngifterate på 40 prosent mellom folkegruppene. Men en minoritet blant serberne ønsket krig og fikk det.

Når Wold begynner å hylle «blodomløpet» har det derfor en uhyggelig klang. Særlig fordi hun er blottet for motforestillinger. Det virker som de er på lystgass hele gjengen.

Kristendom er også antikvert

De østeuropeiske landene er underutviklet fordi de er homogene. Et særtrekk ved homogeniteten er kristendommen. Den er også en hindring for pluralitet.

Ungarn og Slovakia har toret si høyt at de frykter muslimsk innvandring, med referanse til landenes kristne kultur. Slikt får man ikke si. Det er et tegn på underutvikling som går over i politisk ekstremisme. Det er illegitimit.

Lang peker på den historiske arven fra kommunisttiden da dette var lukkede samfunn som folk emigrerte fra og ikke innvandret til.

Stakkars ungarere. De vet ikke bedre. Godt de sofistikerte vesteuropeerne kan ta dem under sine vinger.

Totalitære erfaringer

Den andre muligheten, som er nærliggende, streifer hverken EU, Moe eller Lang: At det er den totalitære erfaringen som får østeuropeerne til å reagere. De kjenner lusa på gangen. De får seg ikke til å svelge en politikkk som betyr nasjonal overgivelse og på sikt utslettelse.

Ideologi gjør blind. Moe har klart å finne en ungarsk forsker som sier at hans landsmenn er så fremmedfiendtlige fordi de ikke har noen erfaringer med muslimer. De leser bare om forfordelige ting i avisene og tror det er IS som kommer.

De leser om islamsk fundamentalisme og terrorisme, men har ingen egne erfaringer med å leve side om side med muslimer, påpeker Bulscu Hunyadi ved tenketanken Politcal Capital i Budapest.

Fra en journalist i et land som etterhvert har en del erfaring med «samlivet» er dette en fantastisk setning. Omtrent som å gå på vannet.

Ottomannerne

Moe «kommer ikke på» at landene i øst også har en lang og dyp erfaring med «de fremmede». Ottomannernes styre var ikke akkurat noen piknik. De påtvang nasjonene på Balkan og i Sentraleuropa deres kultur og knektet deres frihetsdrømmer.

I nasjonalgalleriet i Budapest er det et bilde av en ungarsk by hvor bare kvinnene var igjen til å forvare den mot tyrkerne. Denne lærdommen er ikke glemt og dagens politiske begivenheter henter dem frem igjen.

The Siege of Eger (1552)

Beleiringen av Eger (1552)

Kristendommen var en sentral del av kulturen som sto imot islam. Men i Aftenpostens og forskernes og EUs utlegning er den et problem.

Hva sier det om denne ideologien? Hvilke verdier representerer de?

Solidaritet?

Hva slags solidaritet er det som rakker ned på andre, de som står en nærmere og forvandler solidaritet til et nullsum-spill?

Moe skriver:

Hundretusener har prøvd lykken i Vest siden de ble EU-medlemmer. Nå har Tyskland bedt om solidaritet fra de øst- og sentraleuropeiske landene. Det har satt forholdet mellom øst og vest på prøve.

Østeuropeerne er m.a.o utakknemlige. Vest-europeerne er rause mot fremmede. Østeuropeerne er innadvendte, ignorante eller verre. Men er solidaritet det rette ordet? Er det ikke snarere gjeld som Angela Merkel og Aftenposten vil kreve inn? – Vi har gjort så mye for dere, nå skylder dere oss å gjøre som vi sier.

Kamuflering av hva som virkelig foregår har vært EUs kjennemerke helt siden prosjektet gikk fra å være et frihandelsområde til en ambisjon om et føderalt Europa.

Mistenkeliggjøring

Alle «svar» som ikke stemmer med det offisielle scriptet mistenkeliggjøres. Fra nasjonale karaktertrekk som «homogenitet» og «kristen» til det å slå ring om selvråderett og suvernitet, gamle hedersord fra folkeavstemningene om EF/EU.

Politikere som Orbán «utnytter stemningen i folket, sier Hunyadi».

Aftenposten og forskere greier til og med å gjøre østeuropeernes lidelser under kommunismen til et våpen mot dem selv. Det er utspekulert og nedrighet satt i system.

– På skolen og gjennom mediene har vi lært at det er vi som har lidd. Dette blokkerer for forståelse av situasjonen til migrantene og gjør det enklere politikerne å spille på fremmedfrykt, sier førsteamanuensis i sosiologi Csabo Szalo ved Masaryk-universitetet i Brno.

Østeuropeerne er smålige. De hadde ventet seg mer av EU-medlemskapet.

– Det gjør dem misunnelige på flyktningene som nå møter så mye solidaritet, sier Kusa.

At østeuropeerne ikke har forutseninger for en slik «raushet» nevner hverken forskerne eller Ingeborg Moe. De har ikke råd.

Hvorfor?

Artikkelen er et eneste angrep på europeere som våger å stå opp for sin kultur og samfunnsform. Selve ideologien er rasifisert: Dvs det er en utspekulert bruk av rasisme til å påtvinge europeerne en annen samfunnsform og en utskiftning av befolkningen.

Men hvorfor skulle et samfunnssjikt gå inn for en idelogi som betyr en omkalfatring av samfunnet til noe helt annet, som også vil ramme dem selv?

Det er selvfølgelig et stort spørsmål som det ikke er noe enkelt svar på. Hvorfor velger noen det som for normale øyne ser ut som en kapitulasjon? I deres øyne fortoner det seg kanskje som «seier», som å være på parti med fremtiden.

Historien gir lærdom. Man kan like gjerne spørre hvorfor det var så mange av borgerskapets sønner og døtre som ble revolusjonære bolsjeviker eller nazister, når de visste at disse ideologiene ville smadre den klassen de kom fra og de verdiene den sto for.

Europa har gått undergangen i møte flere ganger i det forrige århundre. Det bør ikke være utenkelig at det kan skje for tredje gang. Historien er her et uttømmelig rustkammer til å lære oss selv å kjenne.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629