Kommentar

Visst fusker jeg en smule med ordenes betydning i overskriften for å få til det jeg selv synes er et morsomt ordspill, men jeg unnskylder meg med at jeg vokste opp i en tid da formuleringen «og so juksa me litt» ble ansett som særdeles sjarmfull i TVs matlagingsprogrammer. Fusket består i at første del av Visegrad slett ikke har med klokskap å gjøre, men isteden uttales med sj-lyd og er slavisk for «øvre» eller «høyere oppe». Når siste del er samme som «gorod» og dannes ved å bytte om på «a» og «r» i våre nordiske ord gard eller gård – metatese er fagtermen – så skjønner vi at vi har med «Øvreby» å gjøre, og av slike finnes det naturlig nok riktig mange gitt at byer helst vokste seg store ut fra høytliggende bosetninger eller festninger (Visehrad i Praha er et annet eksempel; h i vest er ofte det samme som g i øst, men akkurat dét lar vi ligge) som beskyttet borgerne mot fiendeangrep.

Én slik Visegrad finnes i Bosnia og ble udødeliggjort av Ivo Andric i boken «Broen over Drina»som forfatteren fikk Nobel-prisen for i 1961. Det er en klok og aktuell fortelling om en flerkulturell bys skjebne på det urolige Balkan. I vår aktuelle sammenheng er imidlertid Visegrad en helt annen by som befinner seg vesentlig lenger nord, nemlig i Ungarn der Donaus kne tvinger elven sørover mot Svartehavet.

Etter denne øvrebyen er det at en moderne allianse mellom Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, Visegrad-gruppen, har fått sitt navn. Gruppen ble dannet i 1991, samme år som Sovjetunionen falt, og har siden medlemslandenes inntreden i EU i 1994 frontet deres felles sentraleuropeiske perspektiv på hva som er og skjer overfor de større og mektigere statene lenger vest. I så måte er dagens Visegrad-allianse en naturlig videreføring av en meget gammel tradisjon i denne delen av Europa, for alt i 1335 ble den første Visegrad-gruppen dannet av bøhmiske (tsjekkiske), polske og ungarske regenter for å etablere uavhengighet av det germanskdominerte tysk-romerske keiserdømmet i handelsforbindelsene vestover.

I de senere år er det som en front mot EU-flertallets politikk særlig hva migrasjonsspørsmål  angår, men også i holdningen til ideologisk motivert omdannelse av tradisjonelle samfunn (les: tvungen multikulturalisering) mer generelt, at Visegrad-alliansen har kommet i fokus. Enkelt sagt gjelder følgende: De nevnte fire landene vil ikke ta imot det EU hevder er «deres andel» av «flyktningene» som er kommet til Europa, i hovedsak via Hellas og Italia henholdsvis østfra og sydfra. Rent allment vil de ha seg frabedt innblanding fra Brussels side i spørsmål om hvor «liberale» de polske, tjekkiske, slovakiske og ungarske samfunnene skal være. Visegrad-gruppens medlemmer krever respekt for sine respektive nasjonale tradisjoner og beslutninger, mens EU forlanger innordning i den internasjonale multikulturelle prosessen som skal gjøre alle medlemsstatene til liberale «mønstersamfunn». Det er en konflikt med svært mange forgreninger og aspekter, naturligvis, og jeg skal bare løfte frem noen historiske grunner til at situasjonen er blitt som den er blitt.

Alle fire Visegrad-land har måttet kjempe mot mektige naboer for både sin nasjonale identitet og sine nasjonalstater, om enn på delvis ulike måter. De fleste lesere vil vagt huske noe om Polens delinger opp gjennom historien; det har vært flere av dem, og hver eneste én er risset inn i folkets kollektive minne som sår også dagens patriotiske polakker kjenner, om enn kanskje bare ubevisst og indirekte for de fleste nålevendes vedkommende. Tyskland og Russland var mektige naboer, og de tok seg på stormakters typiske vis til rette uten å bry seg om hva polakkene ville.

Slovakene var vestslaviske lillebrødre som strevet hardt for å hevde seg overfor ikke bare ungarere og germanere, men også overfor sine nære slektninger tsjekkerne. Siden Bjørnsons tid, skjønt helt sikkert mer da enn nå, har Norge hatt en viss sans for denne lille nasjonens kamp for egen selvstendighet som i mangt og meget minnet om vår egen i Skandinavia. Tsjekkerne, på sin side, følte seg overlegne slovakene, men ville være jevnbyrdige med ungarerne, mens de sistnevnte så ned på tsjekkerne og ville ha jevnbyrdighet med østerrikerne. Det var trangt om saligheten på så mange måter i Sentral-Europa, og kampen om en plass i solen har alltid vært full av tjuvtriks og stundom nådeløs. Felles historie, språk og etnisitet var oftest avgjørende for hvilke interessekoalisjoner de ulike folkene inngikk i. Den nest seneste i så måte var definert av motstanden mot sovjetisk overherredømme bak Jernteppet etter andre verdenskrig. Alle de nevnte landene forlot den påtvungne kommunistiske interessesfæren så fort de kunne. Alle hadde opplevet den som et åk, noe de kastet av seg med glede og aldri ville utsettes for igjen.

Et annet felleselement i sentraleuropeisk historie var motstanden mot islam, ikke minst manifestert som tyrkisk aggresjon og erobringstrang, som bandt de små, tradisjonelt kristen-europeiske statene sammen i et ofrenes skjebnefellesskap enten de var erobret eller så vidt hadde unnsluppet tyrkens grep, men måtte se ham ta seg til rette overfor grannen. Eksempelvis har Ungarn «alltid» kriget med det osmanske riket, særlig intenst mellom 1366 og 1526. Trusselen stod som en kald, kronisk gufs nordover fra Balkan der grekere og sør-slavere sloss for livet mot det islamske trykket, i hundreår etter hundreår. Den som ønsker en litterær inngangsport til denne delen av «die Welt von gestern,» kan med stort utbytte og glede ta for seg ikke bare Andrics fortelling nevnt ovenfor, men også Nikos Kazantzakis’ bøker med beslektet tematikk. Man blir garantert mer opplyst, endog klokere, av å lese dem.

Selv de mest nordvestlige slaverne, slettefolket eller polakkene, deltok i deler at disse stridighetene. Således var det under en polsk hærførers ledelse, Jan Sobieski, at de kristne fyrstene i 1683 klarte å bryte tyrkernes beleiring av Wien. De vendte ikke tilbake igjen i større antall før i vår tid, og da ikke med våpen i hånd, men tolerert og i noen grad også oppmuntret av Europas nye ledere, menn og kvinner av en ganske annet støpning enn Sobieski og hans likemenn som stod opp for egen kultur og eget land mot inntrengerne.

Det er i dette perspektivet man må se Visegrad-landenes motstand mot Brussels krav om å endre sin politikk i mer «liberal» og «moderne» retning. Den politiske konsensusklikken som leder EU og andre globalistisk-liberale organisasjoner, er enten ignorante hva europeisk historie før forrige århundre angår (jeg tenker særlig på striden mellom islam og kristendom) eller de velger bevisst å se bort fra denne evighetskonflikten; later vi bare høflig og forekommende som om den ikke finnes, så forsvinner nok «utfordringene» av seg selv, ser ut til å være strategien. Og er de andre, de tallrike muslimene som slippes inn i Europa under det ene eller andre påskuddet, misfornøyde med hvordan de blir bemøtt, så må vi bare strekke oss lenger for å blidgjøre dem, hele tiden litt og litt til, for det er alltid vår skyld når konflikter oppstår.

Sentraleuropeerne deler ikke denne tankegangen, og de har tatt mot til seg og sier det høyt og tydelig. Greit, vi er fattigere enn dere, vesteuropeere, men til gjengjeld har vi efaringer av betydning for hvordan vårt felles kontinent må opptre i situasjoner som den foreliggende, lyder budskapet fra Ungarns Orban  og andre Visegrad-ledere. Dersom dere i vest, i Tyskland og andre land, ikke har klokskap og styrke nok til å stå imot innflødet av «hjelpetrengende,» så prøv ikke å legge byrdene over på oss etter et slags misforstått dugnadsprinsipp, for det er deres unnfallenhet som skaper problemene! Selvsagt blir ikke en slik steil holdning mottatt med takk fra makthaverne i vesteuropeiske hovedsteder, spesielt fordi den svir. For mange også vesteuropeere synes jo at sentraleuropeerne treffer helt presist med sin kritikk. Det er våre egne ledere som svikter, innser flere og flere, selv om migrasjonsmotstanderne ennå ikke har fått samlet seg til å stoppe strømmen ved hjelp av valgurnene.

Det er sjelden dumt å lytte til dem som har erfaring. Europeerne på Balkan og i Sentral-Europa har mer enn rikelig praktisk bakgrunnskunnskap om hva «berikelse» fra sørøst faktisk innebærer. Dette har satt sine dype spor i folkekarakteren, merker som bare ble ytterligere markerte gjennom krigs- og etterkrigserfaringene disse nasjonene gjorde seg under forrige århundre. Man vil ikke gi opp sin nasjonale suverenitet til byråkrater i en fjern og fremmed by, like lite til Brussel nå som til Moskva før og Wien i en enda tidligere tid. Folkene vil styre seg selv, det er det aller viktigste de vet om forholdet mellom det egne og det fremmede, og ennå sitter innsikten ferskt nok i minnet til at den ikke har visnet.

De vil slett ikke skape mer etnisk-kulturell heterogenisering av egne samfunn enn dét som allerede finnes, for de har opplevd alt for mange ganger hva slikt disponerer for: strid, urett, undertrykkelse og borgerkrig. De fine drømmene er ikke noe for dem, for de, eller iallfall deres forfedre, har opplevd virkeligheten. Politikeres «sweet talk» er lite å stole på i sammenligning.

Fremfor alt vil de ikke tillate at andelen muslimer øker i de sentraleuropeiske nasjonalstatene, for historien er full av hva som da skjer, hvilke ulykker som kommer over folket når det ikke lenger er herre i eget hus, men undertrykket av en gjennomført suprematistisk ideologi cum religion. De ser i undring på hvordan deres brødre og søstre i vest forholder seg til den ene bølgen etter den andre av migranter fra MENA-landene, og rister på hodet over den manglende klokskap som legges for dagen. Riktig indignert blir de når de som slapp problemet inn, forsøker å videresende det til andre ved hjelp av overtalelse kombinert med økonomisk-juridisk press for slik å skape en slags europeisk skylddeling. Dét har ikke Merkel-flokken innen europeisk politikk lykkes med hittil, og det vil forbause meg storlig om fremtiden blir annerledes hva akkurat dette angår.

Det er sentraleuropeerne og deres ledere som opptrer voksent i disse spørsmålene, ikke de vesteuropeiske lederne og deres mange skjødehunder innen akademia og statsfinansierte NGOer som alle er rammet av samme godhetsblindhet. Visegrad-landenes ledere har lært av historien, og de gjør bruk av lærdommen til å verne om egne nasjoner. Jeg skulle inderlig ønske at mitt lands mektige hadde samme visdom.