Gjesteskribent

  • Det er av og til at man plutselig ser sammenhenger som man før ikke har sett, fordi man har oppfattet problemstillingen, og ordene som benyttes, som nye, som noe adskilt fra tidligere historie og ideologier. Nye ord benyttes, og man ser ikke de underliggende ideologiske strømninger.  Man har et ønske om at alt skal være nytt, at det denne gang skal være annerledes.
  • Etter den 2. verdenskrig var verdens nasjoner enige: aldri mer krig. Men krigen hadde skapt  folkerettslige problemer; store folkegrupper var fordrevet fra sine opprinnelige hjemland, og flyktningeproblemet var den mest presserende oppgaven for det nye FN.  De  uhyrlige overgrep krigen medførte mot sivilbefolkningen avfødte først FN`s Menneskerettserklæring i 1948. Flyktningekonvensjonen så sitt lys i 1951 og skulle sikre flyktningene likebehandling og en plikt for vertslandet til å vurdere asylsøknadene og plikt til ikke å returnere flyktningene til sitt hjemland hvis det medførte fare for liv eller helse.
  • Blant annet som et resultat av Menneskerettigheserklæringen oppsto ideene om internasjonalt samarbeid, globalisering, ideen om et Europas forente stater engasjerte nå den nye generasjon av politikere og visjonære, FN`s innflytelse vokste, og ideen om globalismen vokste seg sterk. Et heftig internasjonalt traktatarbeid vokste frem.
  • Men god tid deretter, etter at krigens flyktningeproblemer stort sett var løst, skjer det noe i Vesten på 60- og 70-tallet, den rene arbeidsinnvandringen fra Østen begynner. I utgangspunktet kom denne innvandringen overraskende på de vestlige samfunn, men den var egentlig ikke uvelkommen, arbeidskraft trengtes. De gamle koloniland tok også imot mange borgere fra sine tidligere kolonier. Men i det  vesentligste var innvandringen såpass beskjeden at integreringen gikk relativt problemfritt, og islamsk ekstremisme hadde man ikke hørt om, selvmordsaksjoner var et ukjent fenomen unntatt det man hadde erfart fra krigen, de japanske kamikazepiloter som spredte skrekk i hele Vesten.
  • Fra midten av 1980-tallet eksploderer imidlertid innvandringen og stiller de vestlige samfunn overfor uhørte utfordringer. Hver enkelt asylsøker, virker det som, kan berette om grusomme overgrep.  FN`s flyktningekonvensjon fikk en ny aktualitet men nå overfor helt andre grupper enn man opprinnelig hadde ment, nemlig frivillige «flyktninger». Plutselig dukker et stort antall identitetsløse asylsøkere opp, siden man ikke vet hvor de kommer fra kan de ikke umiddelbart returneres, ca 85 prosent av nye asylsøkere fra ikke-vestlige land i dag er uten identifikasjonspapirer når de ankommer Norge. Folkebevegelsen mot Innvandring ble stiftet  3. okt 1987 med Arne Myrdal som sin første leder. Dette skaper de første større konflikter vedr innvandringen, Arne Myrdal m.fl blir arrestert i jan 1989 for å ha planlagt å sprenge asylmottaket på Tromøy i lufta. Han fikk 1 1/2 års fengsel. Senere kommer en rekke nye konfrontasjoner, blant annet det såkalte Fevikslaget.
  • Utover på 90-tallet skjer det noe med vår politiske elite,  fra å ha hatt et saklig, nøkternt syn på asylinnvandringen, med en relativt streng innvandringspolitikk, får politikken etterhvert en ideologisk overtone, og plutselig lanseres en rekke honnørord, først ute er Gro Harlem Brundtland på midten av 1990-tallet med uttrykket «Det fargerike fellesskap».
  • En rekke nye perspektiver med politiske overtoner dukker opp i innvandringsdebatten, nå skal et nytt samfunn konstrueres, uten motsetninger mellom de forskjellige klasser, dvs etnisiteter eller religion. Man legger til grunn at denne nye innvandringen egentlig er et uttrykk for globalismen som alle var enige om, handelssamkvem og utligning av sosiale og økonomiske forskjeller mellom land og grupper og internasjonal solidaritet. Dessuten, dette var ofte mennesker som hadde unnsluppet fra kriger og interne forfølgelser. De som er imot denne nye linje blir uthengt og kallt fascister og rasehatere. Folk forøvrig skammer seg over at de kan være imot noe så etisk høyverdig.  Man ser for seg et helt nytt mønster for idealsamfunn vokse frem.
  • Nå skjer det etter mitt skjønn noe ideologisk interessant, innvandringspremissene monopoliseres av sosialistene, venstresiden og kultureliten. Høyresiden dilter etter. Selv om nye ord nå benyttes, kan vi i dag se at  dialektikken fra den tidligere klassekampen nå benyttes på en ny måte, ubevisst. Eksempelvis; nå er ikke kampen som før rettet mot  kapitalen og den herskende klasse, men  mot en annen   «herskende» klasse, dvs nordmenn som ikke vil akseptere å oppgi sin norske etnisitet som preferanse! I det nye klasseløse samfunn skal ikke preferanser som etnisitet, religion eller kultur skape kunstige skiller mellom nordmenn og de nye «landsmenn»! I media og den offentlige korrekte debatt blir det «forbudt» å nevne etnisitet  ifm kategorisering av grupper.
  • Og nå trer kjennetegnene ved en ny autoritær ideologi tydelig frem. Igjen aner man sammenhengen med tidligere revolusjonære bevegelser, for at prosjektet skal lykkes må det skapes et nytt menneske. For å få til det nye inkluderende, tolerante felleskulturelle samfunn er det viktig at nordmenn forandrer seg, de må være åpne for det nye samfunn, multikulturalismen.  Det som kan sperre for ny forståelse må relativiseres. Derfor blir problematiseringen og angrepene på en egen «norsk» kultur, og andre særlig identitetsbærende markører, viktig. En særnorsk kultur finnes ikke, påstås det, alt er importert utenfra. En annen sak er jo at etter at den historisk-materialistiske kulturrevolusjon sågodt som er gjennomført i Norden, parallelt inspirert av anglo-amerikansk sekulærkultur og en dehumanisert storkapitalisme, er det ikke godt å få øye på den norske kultur, bygd på vest-europeiske kulturstrømninger. Hvis vi ikke besinner oss på oppløsningstendensene av vår egen kultur innenfra, trenger vi ikke noen kultur utenfra for å fullbyrde oppløsningen av våre bærende samfunnsstrukturer!  Kulturangsten for vår egen kultur, oikofobi, slik Roger Scruton definerer ordet,  og det fortsatt levende postkoloniale skyldsyndrom som ennå rir hele Vesten, må erstattes med fornyelse og forpliktelse på vår humanistiske og judeo-kristne kulturarv.
  • Asylideologien gis også en religiøs dimensjon. Kirken kan spille en rolle i det internasjonale arbeid for solidaritet og fred. Kirken som dialogbærer blir definert like viktig som rollen som tradisjonsbærer. Gjennom dialogen kan også en mer vestlig islam finne sin nye rolle i det norske samfunn.  Det er i realiteten tale om en destabilisering av den protestantiske kirkes historie og religiøse fundament. Egentlig ser ikke dette ut for å skape problemer, kirken er for lengst blitt sekularisert og nye satningsområder er velkomne! Den første preses i DNK formulerte i fjor høst en ny treenighet: asylhelligheten, klimahelligheten og samlivshelligheten. Det vi ser nå er en demontering av det gamle samfunn, på vei mot et nytt samfunn ingen har sett før. Asylideologien har nå fått en overgripende åndelig og etisk dimensjon.
  • Et annet typisk kjennetegn ved totalitære ideologier, er virkelighetsfornektelse.  At det nå er tale om et  ideologisk, autoritært begrunnet asylregime, med religiøse overtoner, fremgår av at dens talsmenn lukker øynene for de  enorme økonomisk og sosiale kostnader ved den nye politikk. Når derfor Kongen og Statsministeren i 2012 holder sine nyttårstaler, nevnes intet om   de store utfordringer samfunnet står overfor ved massetilstrømningen til Norge, noe som er uforståelig ettersom de fleste utenfor «nomenklatura» leser, ser og hører om disse problemene hver dag. Den ubehagelige virkelighet tilsløres og ubenevnes, dermed eksisterer liksom ikke problemene annet enn som en falsk forestilling hos den vanlige mann. Enn så lenge klarer man å skyve under teppet klare tegn på etniske og religiøse konflikter også i Norge, forhold som i Vest-Europa ellers er i ferd med å destabilisere nasjoner som Frankrike, England og Tyskland. Problemene er alvorlige og vil omskape Norge til et nytt klassesamfunn, nettop karakterisert ved religion og gruppetilhørighet! I fremtiden ligger tryggheten i å tilhøre en sterk gruppe, ikke i å tilhøre den norske rettsstaten!
  • Det eneste disse to statsoverhoder nevner i sine taler er ugjerningene på Utøya, begått av en etnisk norsk. Når man hørte disse to statsoverhoder snakke, lurte man på om de snakket om  det norske samfunn? Samtidig viser dette sterke ideologiers normerende kraft, det dannes uten videre en konsensuskultur som er tilstrekkelig begrunnet i seg selv. Og kongen og dronningen har selv vært på kaffebesøk hos en muslimsk familie og funnet alt normalt!
  • Forklaringen på dette fravær av virkelighetsorientering kan bare begrunnes i at alle autoritære og totalitære ideologier er virkelighetsforvrengende.  Totalitære ideologier har nemlig en deceptiv (forførende) karakter, ved å enes i et overordnet mål, aksepteres grenseløse brudd på de opprinnelige borgeres sikkerhet, uten at dette fremstår som et etisk problem. De som ikke er enige, opplever usynliggjøring, utstøtning og tap av akademiske karrierer.
  • Etter kommunismens sammenbrudd i Europa, etter 68-generasjonens oppgivelse av sine utopier om væpnet revolusjon, trodde vi alle at ideen om idealsamfunnet, om det klasseløse samfunn, var borte en gang for alle.  Det vi nå ser er at tiden for de store samfunnseksperimenter tydeligvis er tilbake igjen, men i en moderne form, begrunnet i «overordnede» målsetninger  som menneskerettigheter og toleranse.
  • Sosialistene og venstresiden gir aldri opp sine ideer om å konstruere det ideelle samfunn, løsrevet fra sine opprinnelige røtter, sine tradisjoner og kultur, et eget folk,  bygd opp gjennom tusen år. Man vet ikke hva det vil koste, man vet ikke om prosjektet er gjennomførbart. I likhet med tidligere feilslåtte nykonstruerende samfunnsprosjekter kan slutten bli tragisk.
  • Ideene om det multikulturelle samfunn kan på mange måter i dag gjenkjennes i overlevd tankegods, som på en merkelig måte er dukket opp igjen i Vesten.  Heldigvis har folket våknet. Jeg hevder imidlertid ikke at alle som er positive til det multikulturelle samfunn nødvendigvis har en totalitær tenkning, men det er viktig å få frem de underliggende ideologiske strømninger og kategorisere disse. Når de autoritære aspekter kommer klarere frem vil nok de fleste liberale og konservative politikere også ta avstand fra det multikulturelle eksperiment. Enn så lenge snakker vi om en type falsk bevissthet som det gjelder å avsløre. Men da hos den ledende klasse.