img_0965

Sverige er kommet et stykke lenger på veien mot det multikulturelle paradiset enn hva Norge er, og den siste uken har avisen Expressen drøftet hva som skjer, for det er tydelig at selv svenskene har begynt å forstå at noe er galt. Problemet er at deres ideologiske plattform, sekularismen, ikke gir dem noen redskaper i møte med landets urovekkende utvikling, deres løsninger er alle materielle.

Avisen Aftonbladet presenterte for en tid siden en undersøkelse der konklusjonen ble at halvparten av europeerne er høyrepopulistiske. For å bli klassifisert som autoritær populist var det nok at man var mot innvandring, mot visse rettigheter for minoritetsgrupper, mot EU og ha et sterkt fokus på utenrikspolitikk.  Det er i lys av slike undersøkelser en må forstå svenskenes reaksjonsmønster, å bli stemplet som høyrepopulistisk er ødeleggende for enhver karriere.

Etter at det ble kjent at over 10 prosent av ungdommene i visse bydeler i Gøteborg støtter IS, og at de fleste av dem er mer konservative enn sine foreldre, skrev en sjokkert Expressen at noe måtte gjøres, avisen hadde nemlig oppdaget at muslimske organisasjoner som dyrker jihadismen får offentlig støtte, men når løsningen kun er å kutte denne, forstår vi at veien til forståelse er lang:

ANNONSE

Sverige har en lång kamp framför sig. Att påverka de miljöer och människor som sprider ett våldsbejakande budskap är en mycket svår uppgift. Men att sluta ge bidrag till föreningar med kopplingar till våldsbejakande miljöer vore ett självklart första steg.

Det är obegripligt att så inte sker.

Men det er mer ubegripelig at man ikke vil se hvordan det har blitt slik, for det er verre enn dette.

I Sverige blir hvite barn utsatt for seksuelle overgrep i skolen uten at noen synes å reagere, enkelte steder våger man ikke å pynte til jul, staten kutter ut tradisjonell juledekorering og museer blir redskaper for en ideologisk indoktrinering.

I Gøteborg er forholdene i skolen kritiske. Lærere blir utsatt for vold, trusler og krenkelser. Anna Dahlberg i Expressen skriver at en elev lurte på om han skulle gå hjem og hente en pistol, en annen truet med å skjære halsen over på læreren sin. En annen lærer fikk 17 slag av en voldsom elev. Og Dahlberg er frustrert over flukten av offentlig ansatte fra områder hvor konfliktene er blitt dagligdags. Hun peker på at det er blitt svært vanskelig å rekruttere kvalifisert arbeidskraft til det hun kaller velferdens frontlinje, dvs skole, politi og i sosialtjeneste. En massiv arbeidsmengde og vold sliter dem ut. Og hun skriver blant annet om politiet:

 Risken är uppenbar att det uppstår ett slags «Gottsundasyndrom», där polisen backar av rädsla för att provocera.

Dahlberg skrive at landets politiske ansvarlige må våkne og innse den nye virkeligheten, men hun har selv ikke andre svar enn bedre arbeidsforhold og høyere lønn.

För med växande arbetsbördor och social oro lär drivkraften att söka sig bort från det jobbiga och otrygga bara öka. Ingen kan säga att vi inte har sett varningstecknen.

Expressens Patrik Kronqvist skrev tidligere i år at deler av Sverige er i ferd med å bli lik Brussels Molenbeek, og pekte på det urovekkende at svenskene selv reagerer kraftigst på dem som påpeker jihadistenes eksistens:

I allt för breda kretsar tycks det största problemet alltså inte vara jihadismen och den religiösa intoleransen, utan de som har mage att påtala den.

Men selv Kronqvist klarte ikke å gjøre annet enn å ønske seg en mer åpen offentlig diskusjon. Og han viste derfor så tydelig hva som skjer i et samfunn der normkritikk og nøytralitet er blitt den nye folketroen. Man mister sitt åndelige fotfeste,  man tror ikke på annet enn seg selv. Å påstå at et menneske ikke kan definere seg selv er vår tids største tabu, i Sverige har denne troen blitt ført ut i det ekstreme, noe som fører til at det å drive en kamp mot de utfordringene Sverige står overfor blir umulige. Når etnisitet og religion ikke lenger kan brukes som objektive forklaringer, blir forklaringer som peker på disse variablene automatisk uttrykk for høyrepopulisme.

Debatten er derfor vanskelig, for de som våger å stå på klassiske verdikonservative ideer defineres fort ut av det gode selskap. Det nye Vi krever at du forkaster ideen om grunnleggende normer om kjønn, samliv, etnisitet og religion, det handler om frihet, det man ønsker er et ubrytelig bånd mellom vitenskapelig tenkemåte og det sekulære samfunnet, for troen skal ikke få prege samfunnets verdier og avgjørelser. Ettersom vitenskapen er felles for oss alle, blir ideen om et eksklusivt religiøst og etnisk fellesskap i strid med alle nye idealer, det er en idelogi med religiøse overtoner vi skimter konturene av.

Et samfunn som har definert normkritikk som verdinøytralitetens plattform forlater demokratiske idealer. Det er forunderlig hvor lite debatt det er knyttet til den autoritære tanken som ligger bak drømmen om en tilstand uten krenkelser og diskriminering. Men skal vi overleve som samfunn er det på tide noen tar opp kampen.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629