Document har brukt en artikkel i Dagsavisen om invasjon av fremmede arter til å trekke paralleller mellom ulike typer invasjoner, både av mennesker og av dyr. Parallellene er for mange til at disse tankene ikke melder seg. Men dermed sier vi ikke at mennesker som sådan er skadedyr med de “tiltak” som følger av det.

Dette er en type shortcut som våre motstandere trekker, vel vitende om at det utløser historiske assosiasjoner. Venstresiden, og nå også establishment, har vridd «Aldri mer!» til sitt våpen og bruker det nå uhemmet. De har appropriert historien slik tidligere ideologier av samme støpning har gjort før dem. Som om de eier historien.

Men logikkens kraft er sterkere: Vi har ikke noe problem med å skille på analogier og logiske sprang.

På latin kalles det non sequitur: At noe finnes, betyr ikke at det fører til noe annet. Taleren kan forsøke å lure deg. Hvis mange forsøker å lure deg i flokk, kan det hende at de gir inntrykk av å snakke på vegne av historiske fakta og moralske sannheter.

Men venstresiden har aldri hatt respekt for noen av delene. Tvert imot.

Nå er de desperate etter å stanse ethvert tilløp til at folk ser sammenhenger mellom ulike fenomen.

Globaliseringen fører til invasjon både av dyrearter og folkevandringer. Det er ikke det minste rart at folk trekker paralleller. Men det betyr ikke at vi kaller menneskene for skadedyr. Det er en slutning som venstresiden forsøker å pådytte sine motstandere.

Denne weaponizing av historien har pågått helt siden den franske revolusjon, og det er på tide at folk viser logisk sans og moralsk styrke nok til å avvise denne koblingen og dermed kriminalisering av tanker som ligger opp i dagen.

Svaret eller selv-avsløringen gir Antirasistisk Front selv i sin klage på Document til Pressens Faglige Utvalg. Her heter det:

Vi i Antirasistisk Front synes at det å trekke vårt behov for å holde nye dyrearter nede eller borte ikke kan eller bør brukes på mennesker som kommer fra andre land, mennesker som kommer uten våpen er ingen invasjon og de er heller ikke skadelige.

Vi ber om at PFU slår ned på slik åpen rasisme og nazisme.

Først non sequituren: Document har ikke snakket om at mennesker bør behandles som pukkellaks, det er en slutning som Antirasistisk Front trekker, men som ikke finnes i vår tekst. Den er kun opptatt av analogien mellom invasjonene og allegoriene: at invasjonen av en art kan utløse assosiasjoner til en annen.

Men det som er enda mer interessant, er Antirasistisk Fronts freudianske slip of the tongue: At disse menneskene kommer “ubevæpnet”, at “mennesker som kommer uten våpen er ingen invasjon og de er heller ikke skadelige”.

Hvis man ser rundt seg i dagens Vest-Europa, vil man raskt konstatere at disse ord kommer fra mennesker som ønsker dagens utvikling velkommen. De som kommer, er slett ikke “ubevæpnet”, og de er høyst skadelige for samfunnene de kommer til. Ikke alle, selvsagt, men mange nok til at de er i ferd med å rive våre samfunn fra hverandre, og grunnen til at det skjer, er at våre myndigheter og politikere over lang tid har tilpasset våre krav til deres ønsker og forutsetninger. Med katastrofale resultater.

Lektor Sanna Sarromaa hadde en meget innsiktsfull kronikk i VG om dette fenomen lørdag 29. juli: Lærerne har fått den skolen de har stemt på.

Elevenes rettigheter har fått lov til å gå sin seiersgang i skoleverket fordi lærerne har fått skolen de har stemt på – den kunnskaps- og konsekvensløse SV-skolen der elevene har fått stadig flere og sterkere rettigheter, og nesten ingen plikter. (…)

Det er lite som minner om kunnskapsskolen når selv vurderingen skal tilpasses eleven. Satt på spissen, så drives skolen som en sosialinstitusjon og integreringsarena. Fremmedspråklige elever og elever med lærings- og atferdsproblemer skal håndteres i det samme klasserommet med såkalte normalelever – og av den samme læreren. Det går på bekostning av alles læring.

Og så til de “ubevæpnede”:

Noen elever får også lov til å være en trussel både mot ansatte og andre elever – og i tillegg ødelegge for andre elevers læring. Burde ikke disse elevene vært et helt annet sted enn i normalklasserommet? Det er det beste både for medelever og for dem selv.

Sarromaa skriver “noen”, det gjør vi også. Men problemet er den kulturelle innmaten foreldrene har med seg fra opprinnelseslandet, og som de uimotsagt får lov til å videreføre her. Det gjør integrasjon til en illusjon.

Det gjør at det blir flere “noen”. De blir til “mange”, og skadevirkningene bare vokser. Det avspeiles i lovløsheten og kunnskapsmangelen i skolen. Politikerne avfeier det med at “Oslo er en trygg by” og senker kravene i skolen.

Det er også helt utrolig at flyktninger uten tilstrekkelige norskkunnskaper går rett inn i normalklasserommet. Kommuner har enten kuttet ut innføringsklassene eller så har elevens foreldre bare valgt dem bort. For det er faktisk en rett de har!

Elever som ikke har gode nok kunnskaper i norsk, gjør at nivået på undervisningen faller i alle fag. Det er helt uforståelig at SV nekter å se problemet med skoler der fremmedspråklige elever er i flertall.

Det går kraftig ut over fagligheten, men på den andre siden – når brydde SV seg om faglighet? SV vil jo ikke ha fraværsgrense eller eksamen heller. Vil de i det hele tatt ha skole?

Skole står her for samfunn. Et samfunn uten en fungerende skole vil over tid slutte å fungere slik vi er vant til, og skolen vil da gå over til å fungere som noe helt annet enn formidler av kunnskap og oppdrager. Sverige er her et skrekkens eksempel. Men norske medier og politikere vil ikke snakke om Sverige.

Det er ikke vi som gjør at parallellen mellom invasjon av dyr og mennesker blir relevant. Det er myndighetenes politikk.

Myndighetene og mediene fører en politikk som gjør at fremmede kulturer og asosial oppførsel fortrenger de innfødte og deres seder og skikker. Under normale omstendigheter ville ikke dette skjedd. Da ville myndighetene sørget for kunnskapsskole og lov og orden.

Men nå:

Og hvem er tjent med at alle har lov til å gå videre til neste klassetrinn uavhengig av læringsresultater? Standardavviket, forskjellen mellom de svakeste og de sterkeste, i norske klasserom er enormt.

Alle greier å forstå hva det gjør med undervisningen og opplæringen. Ikke engang en pen floskel som «tilpasset opplæring» greier å stoppe forringelsen av nivået.

Jeg har snakket med flere lærere på videregående som føler de blir presset til å gi bedre karakterer enn det elevene egentlig fortjener. Rektorer belønnes ut fra gjennomføringsprosenten. Det gjelder å være beste fylke og best i rektorklassen. Små skoler i distriktene er livredd for å miste søkere. Da hjelper det å være en skole der man får gode karakterer.

Fremtiden sitter på skolebenken, sa vi. Det gjelder fortsatt, og fremtiden ser mørk ut.

Vi hadde et merittert samfunn, hvor ytelse og egenskaper ble verdsatt. Nå har vi fått et samfunn som belønner alle uansett innsats. I virkeligheten har sosialdemokratiet innført det amerikanske Diversity, Equity, Inclusion (DEI) for lenge siden. Det er hva Jonas Gahr Støre mente da han sa: Alle skal med.

Men vi forstår konsekvensene først nå.

I et slikt system vil man begynne å lete etter andre markører å belønne ut fra:

Hudfarge er et sterkt kort. Det samme er seksuell identitet og kjønn.

Begge disse brukes nå til promotering.

Nye grupper kan da bruke anti-kolonialisering og anti-rasisme som slagvåpen:

I Sverige har dette slått inn i redaksjonsspaltene og kulturen. På Sveriges nasjonaldag publiserte en gruppe nysvensker en tekst i Aftonbladet:

Rasifierade i Sverige är det svenskaste vi har

Her dømmer de landet de selv eller deres foreldre kom til, som fortapt. Det lar seg ikke redde. Det er ubotelig rasistisk. Derfor løsriver de seg fra svenskene og det svenske samfunnet.

Det finns ett talesätt som lyder ”den som lever med ett folk i 40 dagar blir en av dem”. Följer man samhällsutvecklingen i Sverige så är det ett talesätt vars relevans hör hemma på en annan planet.

Här har vi delat hela våra liv utan att bli ett folk, tvärtom så splittras vi mer ju längre tiden går.

Vi föds på samma sjukhus, begravs i samma jord, kommunicerar på samma språk, och delar livets stora stunder på samma platser utan att det på något sätt skapar en nationell identitet.

Forskarna Tobias Hübinette och Catrin Lundström erbjuder i sin bok ”Vit melankoli – en analys av en nation i kris” en förklaring till detta genom konstaterandet att det viktigaste tecknet för svenskhet och nationell tillhörighet är att kunna passera som vit, och därmed betraktas och behandlas som helt och hållet svensk.

I ett land som gärna ser sig som färgblint är detta i sig själv anmärkningsvärt. När frågan om färg avgör en persons moraliska ställning och möjlighet att ta del av resurser i samhället blir det till en fråga om rasism.

Her støter vi på den samme essensialisering av Sverige og svenskene som vi kjenner fra kritisk raseteori i USA. Hvithet er iboende og ubotelig. Derfor må People of Colour komme sammen og konstituere en ny nasjon.

Oavsett hur svenska vi de facto är eller hur svenska vi känner oss så har rasismen i vårt egna land fått diktera för oss vad som gäller när man ser ut som oss, pratar som oss, beter sig som vi gör, klär sig som vi gör, eller tror på det vi tror på.

Av akademin har vi lärt oss att det kallas för att rasifieras. Effekten av rasifieringen är det gradvisa fråntagandet av våra rättigheter, möjligheter och vår mänskliga värdighet.

Rasifiseringen er altså ikke noe disse signaturene står for, det er noe det svenske samfunnet har gjort mot dem. Det er en ekstrem skyldiggjøring av svensken som Den Andre.

Alle tegn på dårlig integrasjon – kriminaliteten og islamiseringen – er svenskenes feil. Det bekrefter bare hvor ekstremt rasifisert Sverige er.

Vi vill bryta med Sveriges historia av assimilations- och integrationspolitik som befäster rasliga hierarkier och stigmatiserar oss svenskar som rasifierats.

Det är den politiken som präglade den senaste valrörelsen och som går ut på att göra oss till ett problem som ska lösas och helst tas bort från den svenska samhällskroppen. Och när det inte funkar ska vi hanteras med metoder som strider mot rättsstatens och demokratins principer.

Vi behöver varken assimileras eller integreras. Vi är klara. Vi säger definitivt nej till att vara de svenskar vars ”vandel” avgör vår rätt att existera i vårt eget land.

Med en slik ekstrem dikotomi og enerett til definisjonsmakt – hvor den ene part har rett til å definere den andre – bereder man grunnen for en krig basert på rase.

Det er neste logiske steg i en utvikling der skole ikke lenger er skole, der man tøyer grensene og senker kravene, et samfunn basert på DEI: Alle skal med.

Virkeligheten får vike, ordene overtar.

I et slikt samfunn kommer sensuren inn og fyller det med nytt innhold: Det som avgjør, er ikke hva de kan eller gjør, men hvilke ord de bruker. Ordene brukes til å disiplinere, og de som ikke vil innrette seg, støtes ut, også yrkesmessig og menneskelig.

Vi er allerede langt inne i 1984-samfunnet. Big Tech, Den dype stat og Big Pharma benytter ord på samme måten som de rasifiserte svenske People of Colour. Begge ønsker å ryste menneskene som lever på tradisjonen og deres egen historie.

Vi väljer att omfamna vår identitet som rasifierade svenskar eller svenska POC:s (”person of colour”).

Vi använder därmed positiva sätt att prata om oss själva i stället för att använda negationen ”icke-vit”, något vi anser bör bli självklart för hela samhället.

Det finns inget svenskare än den rasifierade svensken eller svenska POC:s eftersom vår identitet helt och hållet är en produkt av Sverige, och det svensk rasism gör mot svenskar som rasifieras som icke-vita.

Vi är de som behandlats styvmoderligt av nationen och är därför de som ska ställa de hårdaste kraven på staten att skydda våra rättigheter.

Det är precis tvärtom mot vad vi får lära oss av dem som kallar oss ”invandrare”, ”personer med utländsk bakgrund” eller ”andra-generationare”. De säger till oss att vi är främlingar på konstant vandring. Vi hör inte till och ska därför vara evigt tacksamma, minst av allt ska vi utkräva rättigheter.

I dag samlas vi, över 100 svenska POC:s, för att fira vår gemensamma identitet men också påbörja en omförhandling av villkoren för vårt existensberättigande.

Dette er skriveføre, integrerte nysvensker som velger å forkaste samfunnet de har vokst opp i og som har gitt dem spalteplass.

Vi så samme tendens i striden om håndhilsning i Oslo-skolen. Da dukket det opp flere skriveføre, “velintegrerte” muslimske kvinner som sa at hvis alle skal ha rett til å definere seg selv, må den retten også gjelde kvinner og menn som vil leve etter sharia.

Hvis forkjemperne for pride og bokstavfolket hadde hørt godt etter, ville de merket utfordringen og den skjulte trusselen.

Representantene for dagens samfunn blir i stedet svar skyldig. De har for lengst kastet alle prinsipper over bord, og står ikke lenger for noe annet enn ettergivenhet.

Spørsmålet om hvor langt det er igjen til bunnen, glir over i “Når bryter krigen ut?”.

Den nye blasfemikrigen tyder på at vi allerede er ved et nytt stadium.

 

 

Kjøp bøker fra Document!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.