Kommentar

Forfatter og professor i sosiologi Mathieu Bock-Côté er aktuell med sin nyeste bok Multikulturalisme som religion. I et lengre intervju med Le Figaro snakker han ut om bakgrunnen for denne boken.

*

Da kristendommen gikk ut døra, hva ble igjen? Og hva har vi fylt rommet med?

Med tanke på dette skiftet kan vi ikke sammenlikne vår tid med noen annen. Man skulle tro at sosiologer og andre involverte i humaniora-fagene ikke gjorde stort annet enn å pumpe ut bøker om nettopp dette. I stedet bruker man stadig det samme selvrefererende vokabularet om ‘sekularisering’, ‘modernisering’, ‘radikalisering’ og liknende virkelighetsfjerne ord, som representerer teorier mer enn de er beskrivende for virkeligheten slik vi ser og opplever den (jfr. Thomas Hylland-Eriksens siste artikler om at «islamismen er nyliberalismens ektefødte barn.»).

Det ideologiske språket, fra de som ønsker kulturenes likhet, er et språk som representerer ‘et ståsted fra ingensteds’, å beskrive verden fra et tredjepersonsperspektiv, med den effekt at mennesket ikke er mer enn ett objekt blant andre objekter. Vi fratas, uten å bli spurt, rollen som subjekter i historien, i relasjon til historien.

Av dem som kjenner teologiske formuleringer og ordlegging forstår man at det er en ufravikelig likhet i formen her, mellom dagens ideologiske trosretninger og teologien. Teologien gjør krav på å forklare mennesket ‘utenifra’, men den plassen har nå det ideologiske tatt over for. I stedet for å ta utgangspunkt i at mennesket kan forstå seg selv, med et mål og en retning her i livet, tar man først utgangspunkt i det man ideologisk ønsker skal være konklusjonen og danner nye fortellinger om syndefallet og arvesynden (kolonitiden) og frelsen (det multikulturelle samfunn). Fortapelsen: å forsvare en oppfatning av et kulturelt fellesskap med rot i historien som noe reelt og levende.

I motsetning til det man gjerne tror har ikke 60- og 70-tallets radikalisme forsvunnet med overgangen fra ungdomsstadium til voksenlivet for de som gav seg i kast med flere av venstresidens kampsaker: tvert imot har den på det mest grunnleggende endret den politiske kulturen og de ideologiske strømningene i Vesten. Man kunne si med Philippe Raynaud: «Hvis den ekstreme venstresiden ikke erkjennes som ekstrem er det i stor grad fordi det er venstresiden som har innført kategoriseringene for det offentlige rom. […] Samfunnet vårt, langt fra å være under-politisert, er ‘over-politisert’», men vi er ikke lenger i stand til å se det, så mye som ideologien dominerer og knuser tanken, og man rett og slett ikke ser annet. […] Bygningene står der i dag som i går og demokratiet ser ut til å skrive sin historie i kontinuitetens blekk. Men det forandrer ikke det faktum at våre politikere har investert vårt samfunn i en ny ideologi og, helt grunnleggende, har forandret betydningen av politikkens oppgave.

Foucault tok over stafettpinnen etter Marx som venstresidens store inspirator. […] Makta, maktutøvelsen er overalt, særlig der man ikke ser den: den blir ansett som tilstedeværende i selv de mest intime relasjoner og endatil som selve kulturens fundament. […] All autoritet blir illegitim maktutøvelse og objektet for ‘dekonstruksjon’. […] Det tegner seg et bilde av det selvrefererende, relasjonsløse og hjemløse individet som ikke kjenner noen følelse av skyld overfor den arv og det samfunn individet er blitt til del. […] Bevegelsene for innvandring, kvinner, homofile og innsatte har tilsynelatende ingenting tilfelles, men er allikevel sammen om det å nære ønsket om politisk handling for å avvikle det grunnlaget institusjonene har vært bygget på med hensikten om å åpne det offentlig rom for et uhørt ‘mangfold’ som kjenner sitt klimaks i ‘queer studies’. […] Fra den utdaterte klassekampen går man over til en ny modell for å formulere sin kamp om samfunnet: identitetspolitikk. Er ikke revolusjonær krigføring populært hos middelklasseungdom lenger? Har de desertert saka? Så danner man seg sine egne minoriteter som folke-substitutt.

De tar Berthold Brecht på ordet og har funnet seg et nytt folk.

Herfra kommer idéen om at staten er en slags terapeutisk aktør satt til den jobben det er til enhver tid å øke folkets selvrespekt. […] I siste instans handler det om behovet for å etablere en kultur som ikke fornærmer noen minoriteter, hvilket i stadig større grad tilsier å anvende stadig flere «speech codes» og kriminalisere krenkende ytringer ettersom ytringsfriheten ikke kan omfatte ytringer som setter spørsmålstegn ved samfunnets nye flerkulturelle forordninger. Vi kjenner opprinnelsen av det politiske korrekte fra de amerikanske universitetene på sekstitallet. […] Det politiske korrekte er en form for moralsk disiplin, hvori det å delta i det offentlige ordskiftet blir en øvelse i å anerkjenne at retten til ikke å bli fornærmet eller få spørsmål stilt ved sin ‘identitet’ er samfunnets første prinsipper, aksiomer. Man kunne snakke om en sensur etter postmodernistisk stil. Man må derfor sørge for en skånselløs overvåkning av den harde debatten så vel som satire og humor for å sørge for at ikke motstand kan sendes eller mottas. Man reduserer mer enn noensinne motforestillinger til «hate-speech», hvilket omfatter, i progressiv ånd, stadig  mer av alt som innebærer forsvar av nasjonale og tradisjonelle verdier. […] For å ikke fornærme våre nye landsmenn må man i dag altså oppløse vår kultur i en ubestemmelighetens historie hvor nasjonen lar seg redusere til et juridisk-praktisk anliggende.

Det handler om et negativt grunnsyn på mennesket: mennesket er grunnleggende ondt og må derfor reddes og beskyttes fra seg selv av en ideologi.

Rengjøringen av fortiden

Det er nå nærmest rituelt: hvordan man, i hvert land, graver opp de døde historiske figurene og stiller dem for retten i et samfunn de aldri kunne forestilt seg, hvor de underlegges fremskrittet fremfor de verdier vi holder kjær. Selv minner disse store eller glemte figurene om et helt annet forhold til verden, som vi bare stiller oss rent uforstående til. […] Det er det vi gjerne kaller botferdigheten, den som er på moten overalt og handler om å nekte seg enhver feiring av slaget ved Austerlitz i Frankrike, å beskylde Canadas sørlige patriotiske bevegelse på 1800-tallet for sexisme eller å rive statuer i London som minner for mye om Det britiske imperium. Det er en morbid lidenskap for å minnes historien tilbakevisende: man tolererer rett og slett ikke lenger, hverken på den ene eller andre måte, at status quo kritiseres og dermed risikere at folk kunne forestille seg mennesket kan leve livet annerledes, som ville være å sammenlikne med avguderi idet man tilber andre guder enn Nutidens ene mangfold. […] Formulert på sitt mest karikerte setter denne ‘offerets historiografi’ den hvite heteroseksuelle mannen på tiltalebenken, skyldig i å ha konstruert hele samfunnet til sin eksklusive fordel.

Multikulturalister flagger stadig, med stolthet, Vestens nye konfesjonsløse status. Når man fornekter Vestens kristne historie blir også hele vår historie barnet som kastes ut med badevannet. Bare rammen står igjen.

Historien forblir ikke lenger gyldig som en fremtidens pedagog og lærermester, ettersom fortiden må filtreres gjennom en ideologisk tro på samtiden som, ubøyelig i sin sak, kriminaliserer alle sosiale og kulturelle tradisjoner som ikke passer inn i dagens utøvelse av frigjøringen. Selve minnet vårt er blitt et politisk spørsmål, i forbindelse med utslettelsen av det nasjonale ved vår historiske bevissthet, mens regjeringene er i full gang med å konstruere en ‘inkluderende’ historie hvori ‘minoritetsgrupper’ kan finne seg selv. Slik øker stadig månedene tildelt minnet av minoriteters historier og slik blir museer invitert til å fremvise et nytt syn på fortiden, hvormed man internaliserer mangfoldets kategoriske imperativ. Theodore Dalrymple har beskrevet hvordan man i Storbritannia har gjort museenes bevilgninger avhengig av deres evne til å tiltrekke et klientell av etnisk og kulturell minoritetsbakgrunn. […] Tydeligvis ble det tatt for gitt at man nødvendigvis måtte forandre både form og innhold for å lede dem til å delta i den multikulturelle rekonstruksjonen av en britisk identitet. Iscenesettelsen av Vestens skyld er på agendaen.

Byråkratiseringen av politkken og identitetspolitikken går hånd i hånd. Der alle kulturer er like blir det forbudte tanker å anse seg selv som representant for ett norsk folk. De som hevder noe annet blir en trussel mot den nye orden.

Landets folkelige klasse er dermed som fiende å regne, eller er, i det minste, en del av den majoritetsbefolkningen som må ofre noe av sin velferd for de nyankomne som antirasismen har ufarliggjort ved sin sosiologi. […] Ikke bare behøver man å frata majoriteten dens makt over minoritetene, men den må også forandres og reformeres idet den skal bringes til å godta den nye verdensordenen hvor der ikke lenger finnes mer enn ett fellesskap. Majoriteten må ønske avskaffelsens av sine privilegier og goder, den må lengte etter sin egen avskaffelse. […] Holdningene må tilrettelegges det nye mangfold: majoriteten må lære å glede seg over å bli en minoritet som de andre, rettere sagt, majoriteten må lære seg å elske multikulturalisme. […] Det hefter ikke noe paradoksalt ved at den liberale kulturen, som tok form fra 60-tallet av, ikke kan spre seg ved annet enn en strengt autoritær rekonstruksjon av samfunnet.

Det representative demokratiet synes foreldet og utdatert ettersom det ikke lenger vet hvilket folk det skal representere. Folkets identitet kan ikke lenger tas for gitt, selv folkets eksistens er heller tvilsom. [D]et er ikke lenger mulig å tenke høyt i det offentlige rom i den tro at man snakker til et enhetlig publikum, for kortene deles ikke lenger ut på et felles historisk-politisk grunnlag, men langs de ideologiske linene. […] Hvis ikke folkets suverenitet blir offentlig avskaffet må det naturligvis reduseres til en minimal maktposisjon og fratas enhver eksistensiell betydning. Den demokratiske makt er fordømt til avmakt. Når konstitusjonalismen blir overtatt av et pluralistisk samfunn er det kalt til å utøve en ny form for suverenitet over samfunnet hvor egalitarismen skrives inn i rettens og jussens språk. De marginaliserte minoriteter blir kalt til å fremme deres sak mot samfunnets praksiser som begrenser deres frigjøring. Frigjøring: den rett som blir første prioritet for å mobilisere mot folkelig suverenitet, som mer enn noensinne er tilvent flertallets tyranni, mens venstresiden ser i menneskerettighetene et herlig instrument for å gi domsavsigelser til fordel for minoriteter i klassiske politiske kontroverser.

 

3992165582

Utgitt april 2016
368 sider
Tilgjengelig hos Cerf
Le Figaro