Kommentar

Den som følger amerikansk debatt vil hurtig merke at det finnes en kunnskapsrik, velartikulert opposisjon, som hater establishment, enten det er liberalere eller republikanere. Alle som er del av systemet. Det er faktisk en retorikk som minner om 68’s motkultur.

Politisk er den på høyresiden, skjønt hva betyr disse begrepene idag – hvor venstresiden fremstår som det mest konservative, for ikke å si reaksjonære? Hvis da reaksjonær betyr å klynge seg til fortidens løsninger og nekte å se at tiden har løpt fra dem.

John McCain har noen av kvalitetene som disse kritikerne setter pris på: han er autentisk. Hvis poitikere og offentlige personer skal passere nåløyet må de være autentiske, de må se deg inn i øynene når de snakker. McCain gjør det.

Kravet om autentisitet vil si å være nær det virkelige liv, ikke å leve i en medieboble eller innenfor det politiske systemet.

Innvendingen er at dette lett vipper over i populisme. Joe Biden har vært 33 år innenfor, og det er i seg selv suspekt. Obama er suspekt fordi han har et anstrøk av elitisme og ikke menger seg med vanlige folk. Dette er negative trekk.

Men det er viktig å forstå hvor dypt frustrasjonen stikker. Overført på hjemlige forhold: det er ikke bare asylsøkere som lever i utenforskap, det gjør også vanlige folk.

En av de sterkeste skillelinjene idag går mellom de på innsiden og de på utsiden: de på innsiden er mediefolk, politikere, informasjonsbransjen, alle som manipulerer tegn. Vanlige folk slipper ikke innenfor. Kun «autoriserte» slipper inn, har rett til å si noe. Man ser dette tydelig i TV-programmer: hvis vanlige folk slipper til er det som gjester som skal fortelle sin historie, mens de andre har regien: Trude Teige i Tabloid, og Wiggo Johansen. Eksperter og politikere tilhører et annet sjikt. De snakker samme språk som programlederne.

Men denne eksklusiviteten har sin pris: Livet er blitt noe som passerer forbi mediene. De fanger ikke lenger opp hva som foregår. Folk gidder ikke lenger sitte å høre på hva de autoriserte sier, de går bare rundt grøten.

En offentlighet vil forandres hvis den bare gradvis reflekterer virkeligheten. Hvis det viktigste blir sagt mellom linjene. Da går praten mann og mann imellom, og vi får et demokratisk underskudd.

Sosialdemokratiet er blitt et system for å holde lokk på ting, og de har inngått en allianse med mediene for å holde virkeligheten, dvs. folk under kontroll.

Det som spesielt provoserer er liberalere som insisterer på at vi må være gode og dele med de svake, til de som kommer til landet. Grunnen til at dette provoserer så sterkt er at idealismen ikke lenger er idealisme når den fortrenger ubehagelige sider ved virkeligheten. Da blir den ideologi, på andres bekostning.

Guri Hjeltnes hadde igår en feel-good artikkel i VG om plikten til å ta imot asylsøkere. Hun syntes det var trist med Ballangen som sa nei, minnet om skuddene mot Hvalstad transittmotak, og brukte mye plass på Knut Kjeldstadlis bøker om innvandring: at folk alltid har kommet og gått. Det er ikke noe nytt med innvandring.

Når man skal selge en politikk som smaker vondt må man finne på noe smart, og establishment mobiliserer forskerne: hvem våger å opponere mot deres akademiske kvalifikasjoner? Det holder en stund. Folk gir dem en sjanse, inntil de ser at kartet fortsatt ikke stemmer med terrenget. Da stoler de på sine sanser.

Men folk som Guri Hjeltnes sitter med det moralske kortet, det som gir dem rett til om nødvendig å tre asylsøkerne ned i halsen på kommunene og lokalbefolkningen. Generalsekretær i Røde Kors, Tryge Nordby, var lei av det uverdige spillet mellom sentrale myndigheter og kommunene. Han ville at regjeringen skulle koble ut lokaldemokratiet. Det var nesten som han sa at hvis folket ikke ville det beste fikk man suspendere demokratiet. Har folket egentlig fortjent noe annet?

Folk lytter. De hører at noen ønsker å forskyve demokratiets legitimitet; det er ikke lenger folket, men flyktningkonvensjonene og de fremmede. Tror de liberale priviligerte at dette er en klok løsning?

Folk lytter og de hører: vår kultur er ikke skapt her, den er importert. Guri Hjeltnes minner om at akantusmotivet i norsk rosemaling stammer fra maurerne. Nei, det gjør ikke det. Akantusmotivet stammer fra Roma.

Denne detaljen er selvsagt ikke tilfeldig. Hjeltnes og hennes drabanter har en hensikt, og hun antyder den:

Norge står overfor et veivalg. En vei vil føre til store samfunnsmessige konflikter: et utdanningssystem som ikke når store deler av ungdommen, varig arbeidsløshet og et norsk miltært engasjement i stater med islam som dominerende religion. En annen vei kan føre til samhold i mangfold, til sameksistens, deltagelse og rettferdighet. Den siste veien er komplisert, men kan finnes.

Den løse skissen tyder på en sterk vilje til illusjon. Det nye «mangfoldet» er proppfullt av konflikter, og det er kun vår evne og vilje til å konfrontere dem som avgjør om vi overlever som samfunn.