Kommentar

Man velger ikke krig, i det minste gjør ikke demokratiene det. Det er det andre som gjør. Sosialister forsøker å overbevise oss om at det er Vesten som har gått til krig, og ser intervensjonene i muslimske land i forlengelse av kolonialisme og imperialisme. Det er alltid Vesten skyld. Liberale er i stilltiende allianse med sosialistene når de håper at det alltid finnes en annen vei: Dialog.

Liberale og sosialister er enige om ikke å si hvem fienden er, eller at han overhodet finnes. Noen enkle fakta om årets Nobelprisvinner forteller oss hvem han er:  Malala ble skutt av Taliban, fordi hun ga en stemme til jenter som ville ha utdannelse. Utdannelse vil si selvstendighet, egen vilje. Fri vilje for jenter er haram. Derfor ble hun skutt. For å statuere et eksempel. Det handlet ikke om henne personlig.

Malala ble fløyet til Storbritannia, hvor hun overlevde mirakuløst. Hun kan ikke vende tilbake. Det er for farlig.

Liberale hyller i dag Malala som symbol på hva de ønsker mest: at utdannelse for jenter og fattige skal løse ikke bare fattigdom, men også den politiske konflikten mellom islam og Vesten. Hvis ønsket om utdannelse lot seg oppfylle, ville det vært et stort fremskritt. Men det gir ikke svar på hva innholdet i undervisningen ville vært. Iran utdannet kvinnene, men prestestyret består. Kvinnene har tatt hevn på sin måte: de vil ikke føde barn. Dermed nekter de teokratiet en fremtid.

Stafettpinnen overtatt av andre

Spørsmålet om frihet og undertrykkelse forsvinner ikke selv om Vesten lukker øynene. Vesten er ikke sentrum lenger, men det sitter svært langt inne å erkjenne det. Humanitet og asyl kan ses på som en form for etnosentrisme: Vi tror at bare vi kan gi verdens nødstedte det de trenger. Men dette er hybris. Hva er det vi kan gi dem? Vi inviterer dem inn til en velferdsstat som gjør dem til klienter. Kombinasjonen av kulturell og religiøs avstand og velferdsstat = utenforskap. I neste omgang kan kommentariatet, politikere og eksperter gjøre seg store på å løse utenforskapet de selv har skapt.

Markedsløsninger

Når den blåblå regjeringen forsøker seg med en oppmykning av reglene som gjør det mulig å ansette folk i midlertidige stillinger, svarer sosialistene med kamp på kniven. De vil ha i pose og sekk: både verdens tryggeste arbeidsmarked og fri innvandring. Something gotta give, og det blir til syvende og sist velferdsstaten. Men mye kan skje innen den tid.

Virkeligheten er den strengeste læremsteren, det har kineserne funnet ut av for flere tusen år siden. Alle store sivilisasjoner har grunnet på det. Den som ikke lar seg belære går under.

Sosialister som reaksjonære

Selv ikke verdens største oljefond er stort nok til å dekke kombinasjonen fri innvandring og velferdsstat. Når sosialistene vil blokkere en oppmykning av arbeidslivet viser de seg som ekte reaksjonære. De er blitt en propp i systemet. Men deres meningsmakt er så stor at selv ikke næringslivsavisen DN greier å fortelle hvor enkle og lettforståelig disse sammenhengene er. Vanlige folk forstår dem. Snakk med en selvstendig næringsdrivende, for hvem det å ansette feil person kan være ruin.

Karakter

Hvorfor er ikke Vesten lenger Vesten? Fordi vi mangler karakter. Karakter er disiplin. Vi mangler disiplin. Vi tror vi kan få noe uten innsats. Her går det forsatt et stort skille mellom Europa og USA. I USA er det fortsatt en bevissthet om at det ikke er noe som heter en free lunch.

De fremvoksende økonomiene i Asia og Latinamerika vet det. De har måttet yte for å bli vinnere. De ser et Europa som er avmattet, uten energi og tro på seg selv. Som mangler retning.

Selvsmiger

Europa tror fortsatt det er sentrum. Vi blir på en måte smigret av alle som vil hit. Da må det være fordi vi har noe å tilby? Vi soler oss i vår egen glans og vil ikke høre at det er pga flatskjermer og trygdeytelser. En elite bevilger seg selv og totalt fremmede privilegier uten å spørre grunnfjellet som betaler.

Dette folket har begynt å se seg om etter nye løsninger. Ikke bare på høyre fløy. Venstreradikale Syriza er største parti i Hellas. Det fikk børsen til å rase 12,7 prosent tirsdag, det største fallet siden 1987. Syriza vil bryte spareregimet EU påla. De vil gjenreise lønninger og pensjoner fra før krakket, og annulere gjelden. En oppskrift på kaos.

Kaos eller anarki er en løsning som seiler opp for et Europa full av motsigelser og et sentrum som ikke vet eller vil vite. Fremdeles kan folket bestemme ved valg. Det kan velge Syriza. Norske sosialister står Syriza-oppskriften mye nærmere enn markedsbrutalisme.

Bite the bullet

Amerikanernes svar: Svelg den bitre drikken. Svelg din stolthet. Do the right thing. Det motsatte av å bite i gresset.

Et liberalt USA later som om det har frihet til å gjøre hva det vil, som å offentliggjøre rapporten om CIA-tortur. Det står ingenting der som vi ikke visste fra før. I store trekk. Offentliggjøring betyr et våpen i hendene til en fiende som forstår å bruke Guantanamo-symbolikken og henrette gisler i orange drakter.

IS har forandret handlingsrommet for liberale demokratier, på andre måter enn spørsmålet om sikkerhet. Den viktigste kampen er den indre, hvordan det politiske system opptar erfaringer og lærdommer, og avveier hensynene. Man offentliggjør ikke en rapport på et tidspunkt hvor det gir ammunisjon og kan bety døden for «våre» og propaganda for fienden.

Men skal ikke sannheten frem, uansett? Senator Dianne Feinstein sa: – Vi er ikke slik, og vi er store nok som nasjon til å stå ved hva vi gjorde og gå videre.

Men hva er drivkraften bak slike som Amnesty som nå forlanger at de ansvarlige må stilles for retten? Slike retterganger vil demoralisere de menn og kvinner som utkjemper kampen mot IS og terror. Å late som noe annet er ren naivitet. Menneskerettsbevegelsen har i økende grad gått over i en posisjon som ikke tar slike verdslige, maktpolitiske hensyn. De vil ha rene hender, ren samvittighet.

Skitne hender

Det er ikke mulig i den krigen som er erklært mot Vesten. Det er en krig mot våre verdier, vår livsform, vår sivilisasjon og vårt politiske system. Hvis den skal vinnes må de som har innflytelse være seg sitt ansvar bevisst.

Fienden står allerede i våre samfunn. Han befinner seg ikke i Hindu Kush. Dette er det mest touchy av alt å snakke om.

Men det er det vi må snakke om hvis vi vil beskytte slike som Malala Yousefzai. I Europa.

Les også

-
-
-