Sakset/Fra hofta

Nina Witoszek svarer Marthe Gerhardsen: Alt det onde som skjer er ikke høyresidens skyld og det gjelder også ulikhet og høyrepopulisme/ekstremisme i Europa.

Marthe Gerhardsen hadde en kronikk i Aftenposten som var en meget enkel fortelling. Det er den Witoszek punkterer, med en glitrende formulering:

Jeg tør påstå at mye ansvar for veksten av høyrepopulisme i dag faktisk ligger hos mennesker jeg liker og beundrer: de velmenende, liberal-tenkende kosmopolitter. De som har vært utdannet i Oxford eller Science PO, og sitter på Blindern og skriver engasjerte artikler i mediene. Det er de som konsekvent har støttet «undertrykte etniske minoriteter» og holdt dialoger om det multikulturelle samfunn med Usman Rana på Litteraturhuset. Hvorfor har de ikke fulgt det gamle Arne Næss-mottoet: Kjenn dine motstandere og snakk med alle – til og med de ofte uelskede, egoistiske, rasistiske eller kristne lavere middelklasser?

Her ligger hunden begravet. Witoszek peker på gåten, men har selv noen forbausende enkle beskrivelser. Hun faller for fristelsen til å diagnostisere, til å beskrive menneskene utenfra. Det er å tinggjøre dem. Dette var en av venstresidens fremste anklagepunkter mot sosialvitenskapen på 60-tallet, men den har kommet tilbake med full kraft, og nå i den politisk korrekte klassens tjeneste:

Jeg tipper at mange «hvite nordmenn» – forbannet på liberale, vakre sjeler som meg eller Marte Gerhardsen og tilsidesatt av en strukturell arbeidsløshet – lever i frykt for å miste levebrød, identitet og plass i verden. De ser på sitt liv som en kamp mellom «de anstendige innfødte» og fremmede «parasitter». Og omvendt har mange marginaliserte muslimer begynt å akseptere et verdensbilde basert på en evig kamp mellom islam og de hvite vantro. Begge grupper føder farlig populisme som underminerer den norske velferdsstaten. Det som er litt forstyrrende, er at det er en kort vei fra de ofte anti-kapitalistiske og anti-vestlig versjoner av islam til venstresidens radikale idealer.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i denne beskrivelsen av «hvite nordmenn». Hvis de er forbannet har de ikke noe sted å ta den. Facebook er en dårlig skriftestol. De tør ikke en gang innrømme at det er en kamp. Witoszek tar en beskrivelse fra retorikkens verden og legger den inn i sinn på mennesker det ikke virker som hun kjenner. Det blir en karikatur. Omvendt effekt får det når hun bruker samme karikatur på norske muslimer. For mange av dem kommer fremmedgjøringen innenfra. Nei, Norge kommer dem ikke i møte. Hvordan skulle det kunne det, på deres premisser?

Men hun er inne på noe viktig når hun sier at det er kort vei for begge til venstresidens radikale ideer. Korreksjon: venstresiden har ikke lenger radikale ideer, men forestillinger, holdninger forankret i emosjoner som er innprentet i folk. Det underlige er at de beste hensikter kan skape polarisering mellom menneskene.

Stikkordet som mangler hos Witoszek er ressentiment, motvilje. Det er en menneskelig følelse som kan få politisk tyngde og slagkraft.

Men hun har helt rett når hun forsøker å gå i rette med den sosialdemokratiske fortelling om at høyresiden brakte synden inn i verden:

For det andre finnes det ikke nødvendigvis en årsakssammenheng mellom høyrepolitikk og ekstremistiske holdninger.Tvert imot er slike toksiske holdninger, ofte både på høyre og venstresiden, et resultat av mange krefter. Kapitalismens uhelbredelige ondskap eller høyrepolitikk er bare to av dem.

Witoszek nevner Venezuela som et skrekkens eksempel. Det er gått over med harelabb i norske medier, i likhet med Cuba og nå Brasil. Sosialistisk korrupsjon hører ikke hjemme i det norske verdensbildet. Det landet Witoszek kommer fra gikk over til fienden da det valgte en høyrekurs, slik Urban og Ungarn har gjort. De er dagens Jörg Haider-Østerrike.

Det mest nærliggende eksempel på denne blindhet er Sverige.

Mange av mine akademiske kolleger i Stockholm hvisker (de tør ikke ennå å snakke høyt) at den nåværende svenske flyktningkrisen ikke bare er forårsaket av et astronomisk antall immigranter; den er i stor grad en frukt av de kulturelle elitenes svikt og selvbedrag.

En av dem sa: «Vi er blitt verdensmestere i selvknebling; de som turde å si noe kritisk om minoritetene, er blitt utfrosset av sine fagkretser og sosiale miljøer. Den pågående selvsensur i debatten om aktuelle kriser har ført til mange overoptimistiske eller feilslåtte løsninger i Sverige». For ham er Norge et forholdsvis «sunt samfunn»: Her fortsetter mediene å trykke ubehagelige sannheter og si det usagte. Det er nok å nevne det siste multietniske oppropetsom forlanger slutt på den liberale politiske korrekthet og stiller krav om selvkritikk i alle religioner, inkludert Islam (Aftenposten 23.3. 2016).

Så kommer Witoszek med sin hyllest til den norske Askeladden som alltid lander på bena. Det er kanskje en kjærlighetssang til det norske, men virker noe passé. Norge er ikke lenger slik. Som vi vet fra eventyrene: For  å bevare lykken på man ta vare på seg selv.

Det er et annet ord for å omstille seg. Man må orke å se det man helst ville slippe. Selv den kronikken Witszek roser, har mangler. Den er befriende i sin påpeking av det umulige i å skulle skille på saklig og usaklig religionskritikk. Men samtidig gjør underskriverne det litt for lett for seg.

Den later som om kritikken av kristendommen kan danne mønster for den uunngåelige kritikken av islam. For å gjøre en slik slagen landevei mer sannsynlig forenkler de hvordan lyset brøt med middelalderens mørke:

200 år med religionskritikk har frigjort Europa fra middelalderen. Ville opplysning og reform av kristendom lyktes hvis kristendomskritikere ble betraktet som kristendomsfober, og at de ble kritisert ut fra sinnelagsetikk: At deres intensjon ble kriminalisert? Ville Europa da ha klart å gå ut av middelalderens mørke tid?

Vel, hvilket Europa ville vi ha hatt i dag dersom kristendomskritikere som VoltaireErnst Renan og Hermann Samuel Reimarus ble kalt for kristendomsfober fordi de hatet religionen?

Historien er mer broket. Intensjoner ble testet av kirkens menn. Var avsender innenfor eller utenfor troen? Det påvirket hva som ble tålt. Samtidig var empirien og den gryende vitenskapen en trussel, ikke bare mot kirkens makt. Vitenskapen hadde sin rot i middelalderen. At man tør å bruke en sjablong som «mørk middelalder»? Da går man glipp av de spennende poengene, som nettopp er Vestens forhold til kristendommen/Kristus.

Underskriverne snubler på uhellvarslende vis i sine egne ben når de trekker inn hat som en produktiv følelse:

Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. Albert Schweitzervar far til den liberale teologi, og venstresiden betrakter ham som en helt. Han sa: «Jeg innser at mange av dem som ryddet veien til min kritikk, var religionskritikere som var drevet av hat.»

Det later til at de tror at også hatet mot islam kan være en produktiv kraft. Dette er farlig forenkling. Islam utløser hat i sine omgivelser, det er ikke vanskelig å se, men det skyldes også at på dets frukter skal treet kjennes og svært mange mennesker er i dag utsatt for treets frukter. De ser at hatet kommer innenfra. Det gjør dem redde. Frykt og hat, det er en farlig kombinasjon.

Kristendommen har tålt mye fordi stifteren var fylt av noe annet. Han ofret sitt liv for andre.

Vil en religion som ble stiftet av en krigsherre kunne tåle like mye?

Dette er de store og vanskelige spørsmål vår tid baler med.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Hoyrepolitikk-forer-ikke-nodvendigvis-til-ekstremistiske-holdninger–Nina-Witoszek-8421694.html

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Ytringsfrihet-Et-redskap-for-a-lose-konflikter-8403700.html