Kommentar

Bildet: One Flew Over the Cuckoo’s Nest av Milos Forman fra 1975 representerer det beste fra 60-årenes motkultur: Antiautoritær, rebelsk. Jack Nicholsen gjør sitt livs rolle. Sykepleiersken Louise Fletcher representerer Systemet som ikke tåler individualitet og avvik. Hvor er det blitt av denne rebelske spirit som denne filmen representerte? Den er som blåst bort. Foto: Jack Nicholson, Christopher Lloyd, Louise Fletcher, Michael Berryman, Nathan George, William Redfield, and Delos V. Smith Jr.

 

Venstresiden har gått i en drepende felle, og nå sitter de dønn fast: I sin søken etter å virkeliggjøre internasjonalen, globalisme og forening over landegrensene, møtte de en religion som ville delta i kampen. Islam presenterte seg som undertrykket og forfulgt, og agnet kroken med et intenst engasjement for rettferdighet. Men islam er hverken  menneske, hyggelig eller undertrykt. Islam er en ide. En ideologi uten sjel, empati eller hensyn, og nå har den penetrert venstresidens fornuft, og drar dem ned i mørket. For totalitære ideologier eier ikke samvittighet.

Helt siden 1917 har venstresiden holdt fanen høyt for ateisme, religionskritikk, rettferdighet, kvinners rettigheter, samt at arbeidsfolk skal slippe å stå med lua i hånda. Dette har tildels vært viktige og riktige kampsaker. (Jeg er tross alt fagorganisert og startet arbeidslivet på en fabrikk. Sånt sitter i ryggmargen) Nå har de røde blitt islams viktigste allierte i Vesten, og forsvarer med vilje og vold en religiøs ideologi som motarbeider ateister, kritikk, likestilling, rettferdighet, kvinnefrigjøring, og sender arbeidsfolk ned på knærne for presteskap og overtro. Islam er imot alt venstresiden er for. Likevel er venstresiden for islam. Hvordan kunne noe sånt skje?

Fra «opium for folket» til dopa på Islam.

Kontrasten er monumental og historisk – men venstresiden later som om den ikke forstår paradokset engang. Det røde meningspolitiet leter desperat etter fiender de kan gi skylda for deres selvpåførte katastrofe, mens en slags frivillig «omerta» omslutter røde miljøer, så ingen lenger skal tenke ateistiske tanker høyt. Dette ideologiske sammenbruddet har stoppet alle  intellektuelle prosesser, og alt som står igjen er tåkelegging, hetsing, hat og jakt på syndebukker som skal få skylda for alt som går galt med det flerkulturelle samfunnseksperimentet, og det uforklarte fenomenet «integrering». Denne desperasjonen gir seg de sykeste utslag:

Ikke se på oss røde. Se på alle rasistene!

Venstresiden i Europa har fått en slags politisk rabies, og oppfører seg i stadig sterkere grad totalt irrasjonelt: Terror blir møtt med roser og kjærlighet, mens demokratiske prosesser som Brexit blir møtt med rasende demonstrasjoner. Lettvinte følelser trumfer alle tankeprosesser. Enhver debattant man ikke liker, kan fritt kalles radikalisert og høyreekstrem. Ærbare plagg har blitt et utrykk for frihet og feminisme. Enhver ateist som vil diskutere islam som idé, er en rasistjævel. Alt handler om hudfarge, og ingenting handler om ukultur. Observerbare resultater blir likegyldig, mens synsing blir virkeligheten. Debatten har blitt til monolog. Ta mannen, drit i ballen.

Stadig flere røde aktivister knyter på seg sorte masker, og trakasserer ethvert miljø som måtte krenke eller ødelegge deres «safe space» og meningsmonopol. Og de allierer seg med muslimske bøller som underkaster seg en kvinnefiendtlig gud fra oldtiden og ønsker antidemokratisk sharialov velkommen til vestlige demokrati. Oppi dette heksebrygget kaster pressen endeløse artikler om hvor «beriket» vi blir av menneskesmugling i millionvis, mens det advares mot «det hvite raseriet» – alt midt i unntakstilstanden skapt av muslimske migranter. For VGs fake-news maskineri, er kritikken fra høyresiden den store faren for samfunnet. Europa har kortsluttet, og i røyken og forvirringen som oppstår bruker den antidemokratiske ideologien islam alle krefter på å styrke seg – med et stort smil.

Hvordan får dagens sosialister sove om natta?

Hva fikk venstresiden til å svikte ALLE sine idealer i møtet med islam? Hva fikk de røde til å sette interessene til en fremmed overtro foran sine egne kampsaker? Hva fikk feministene til å bli militante forsvarere av ærbare plagg forbundet med en macho-overtro, skapt av en macho-profet på vegne av en macho-gud for menn med machoverdier? Det høres ut som et manifest fra lukket avdeling. Det finnes ikke logisk eller mulig å forklare. Og enda verre: Venstresiden er ikke i nærheten av å kunne svare på gåten. De vil ikke engang innrømme at de forstår spørsmålet. Det viser min debatt med Sebastian Stein på Dagsnytt 18. Det viser også Antirasistisk Senter med infantile rop på Siv Jensen: «Mamma Siiiiv! Keeeeent er sleeeeem!». Hva med å bli voksne?

Venstresidens stormløp fra egen ryggrad er kanskje den største ideologiske gåten de siste 100 år, og selve nøkkelen til sosialismens og venstresidens falitt. Ethvert hint om at de har hoppet til sengs med sin egen fiende, utløser kreative newspeak-ord som «hatprat», «islamofobi», «ytringsansvar» og «fremmedfiendtlighet». Hva pokker betyr det sludderet? Det er like innholdsløst som hodet på en AKP-ml‘er, likevel presses det på for at det skal bli lovfestet. Og media danser villig med.

Venstresidens politiske prosjekt er redusert til avledningsmanøvre. 

Jeg tror mange røde begynner å bli bekymret for sin egen politisk helse. Mange må ha oppdaget at venstresiden er fanget på Muhammeds krok, og den er slett ikke så vennlig som agnet tilsa. De må ha oppdaget at den maniske jakten på rasister og høyreekstreme syndebukker er støy, så ingen på den røde siden skal stille det livsfarlige spørsmålet som hoper seg opp:

«Siden når ble vi røde glade i religion, og dertil en kvinnefiendtlig religion?»

Ingen vil nærme seg den elefanten. Ingen vil engang akseptere premisset. Meningspolitiet brøler i stedet ulogisk og usammenhengende sludder som «Ingen rasister i våre gater!» til fredelige religionskritikere. Det blir for mye og for drøyt: Alle sosialister som ikke er lammet av «rød omerta» og ideologisk gift fra oldtiden, forstår at dette er tullprat. Virkeligheten lar seg ikke skjule lenger, og her er virkeligheten:

Bare venstresiden kan redde venstresiden.

Islam leder til krig overalt hvor islam får fotfeste. Finner de ingen vantro å krige mot, så får islam muslimer til å krige mot hverandre, noe de har gjort i 1400 år. Ikke er islam en rase heller. Islam er bare en dum ide, som hverken kan bli fornærmet, krenket eller sint. I stedet for å erkjenne noe så elementært, og innlysende ut fra venstresidens egen historie, gir venstresiden i all sin kortslutning en religiøs-politisk ideologi, menneskelig status -– noe de har lært av muslimer selv: Når man er indoktrinert fra barnsben av at man er født muslim, så blir overtroen en integrert del av jeg‘et. Derfor blir all kritikk av overtro også kritikk av personen. Europa har kommet over denne kortslutningen. I muslimske land forsterkes den,

Det er slik sunn ateisme og religionskritikk plutselig blir til farlig rasisme. Det er et sammenbrudd for fornuften hos venstresiden, men som alltid marsjerer de i flokk. Ingen tør å stikke hull på byllen. Ingen vil innrømme at venstresiden har druknet seg selv i en pøl av logisk brist og ideologisk villfarelse, som de ikke finner hverken svar eller løsninger på. Og islam krever bare mer, mer, mer og mer – slik islam alltid gjør av sine ofre.

Min hypotese er imidlertid at mange på venstresiden forstår at deres politiske partier spreller desperat på Muhammeds krok. Partiene har svelget agnet rått, og nå er det for sent: Kroken sitter for dypt, og de kommer ikke løs. Jeg synes synd på venstresiden, men bare venstresiden kan redde venstresiden.

Løsningen er ikke å finne fiktive syndebukker

Denne farlige konsensusen som hersker rundt å beskytte en overtro som heter «underkastelse» gjør venstresiden desperat. Bordet har fanget alle kortene, og de ser bare en vei fremover: Fortsette å alliere seg med islam, og fortsette løgnen med å «integrere» og «reformere» islam til Vesten. Men islam kan ikke reformeres eller integreres i noe som helst, for islam er en totalitær ideologi. Den er alt, og vil ha alt. Den vil ikke dele med noe eller noen, og dette går tydelig frem av Koranen. Og mens venstresiden rabiat forkludrer enhver debatt om islamisering av Europa, har halalmat blitt vanlig i barnehagene, hijabene sprer seg i klasserommene, og jødene har begynt på nok en exodus. Og de flykter ikke fra nazister denne gang. De flykter fra denne nye totalitære ideologien som får innpass i Europa, for jøder lar seg ikke lure en gang til.

Islam er hverken flerkulturell eller sosialistisk. Islam er bare til for islam, og den vil aldri gjengjelde tjenesten den fikk fra sosialistene. Det skjønner vi på høyresiden. Det skjønner frafalne muslimer. Hvorfor skjønner ikke de tidligere så religionskritiske sosialistene det? I stedet for å diskutere dette, går de til angrep på religionskritikere som Hege Storhaug og meg, så noen kan få skylda for venstresidens ulykke. En ulykke som bare såvidt har begynt.

De kaller seg intellektuelle, men nekter å lese pensum

Her i lyset, på den frie, demokratiske høyresiden, har islam som religion og idé blitt diskutert fritt og uhemmet siden den begynte å få fotfeste i Europa. Venstresidens flerkulturelle plan var at jo mer vi så av islam, desto mer ville vi forstå, og desto bedre ville vi akseptere og like islam. Men venstresiden gjorde aldri noe for å forstå denne ideologien selv. De hørte heller på sine palestinske troende venner, som forsikrer om at islam er universell og fredelig. Det sier Hamas og Brorskapet også.

Høyresiden gjorde imidlertid hjemmeleksen. Mens venstresiden krøp ned i skyttergravene sammen med islam for å tvinge oss alle til å like «det nye Norge», kunne vi på høyresiden fritt forske, lese, tenke, undersøke og lære. Og jo mer man leser og lærer av og om islam, desto mer skremt blir man. Halvor Tjønns nøkterne, samtidsbaserte bok avgjorde saken for meg: Muhammed var en aldeles forferdelig fyr – uansett tid og sted. Selv ikke folk som kun er 10% perfekte oppfører seg sånn.

Den ateistiske venstresiden valgte imidlertid å se bort fra denne kunnskapsbasen. De ville ikke lese pensum, og ville heller høre på de troendes koransitater fra det ideologiske manifestet som Muhammed diktet opp. Koranen er en instruksjonsbok for de troende, ikke en kilde til sunn religionskritikk eller forståelse for hva islam er. Koranen er verdiløs når det kommer til finne balanserte, objektive fakta om islam, og hva sharialov og hadither gjør med kvinner, barn, menn og samfunn. All dette ligger krystallklart og ferdig servert til alle som ønsker å lese seg opp på emnet.

Men venstresiden er ikke alene i sin ulykke: 

Venstresidens deler skjebne med fredelige, intetanende muslimer, som skjønner at noe er galt rundt barnetroen, men hverken kan eller vil innrømme at feilen er barnetroen. Hele religionen er skrudd sammen på en dysfunksjonell måte, som gjør at den produserer problemer i stedet for gode samfunn.

Kritiske spørsmål rundt troens fundament er imidlertid «haram» – som i de fleste menigheter og sekter, derfor forsøker man konstant å finne andre bortforklaringer og syndebukker. I stedet for å lese erfaringene til frafalne muslimer, intensiverer de lesingen av Koranen, og der står bare svar som leder dypere ned i overtroen. I stedet for å se mønstret de islamkritiske bøkene og historiene skaper, blir alle kritiske historier behandlet som enkelthendelser. Enhver sammenheng blir benektet intenst. Mot religion kjemper fornuften forgjeves. Men sosialister er jo ikke religiøse, er de vel?

Venstresidens fremtid: Splittelse eller underkastelse? 

Jeg er merkverdig glad i venstresiden. Jeg elsket å diskutere politikk med dem, men nå har de mistet humøret: Det begynner å bli svært vanskelig å se forskjell på sosialistiske og muslimske demonstranter. Vanskelig å se forskjell på antirasister og jihadister. Kommunistiske faner er påsmurt arabiske koransitater, og feminister går i tog med hijab-brigadens abortmotstandere, i villfarelsen om at de marsjerer for samme sak. ER det noen forskjell lenger?

Islam svelger alt og alle, også venstresiden, og for noen er det for sent. Noen er fortapt i Muhammeds bunnløse, ekstremistiske sluk, og vil for alltid være ideologien islams nyttige idioter. Men kan alle sosialister være like fortapt og forstokket? Det må jo være NOEN på Grünerløkka eller bedriftskantina som sitter bøyd over kaffekruset og mumler «Hvorfor er vi som er ateister, så jævlig opptatt av å renvaske islam? Det gir jo ingen mening…»  Eller kanskje de mumler: «Du, det derre flerkultur-greiene? Ødelegger ikke det bare for oss sjæl og ungene våre sånn egentlig…?» Og så nikkes det forsiktig rundt bordet. Noen må jo si sånne ting? Jeg mener: Dette er ikke rakettforskning.

Vi MÅ ha med oss venstresiden! 

Høyresiden er opptatt av å redde Europa fra venstresidens feilslåtte globalisme. Det snakkes om mange tiltak og løsninger, men alle vil feile hvis ikke en ting lykkes: Venstresiden må være med på å redde Europa! De røde må våkne, og komme seg over i lyset. Dere må finne tilbake til deres ateistiske røtter, gjenoppvekke kampen for kvinners frihet, og vende islam både ryggen og fingeren. Og de får deres religiøse venner pent bare tåle. Det var sosialister som startet revolusjonen i Iran i 1979, men de var sjanseløse mot islam. Dere er like sjanseløse i Europa. Selv muslimer er sjanseløse mot islam.

Jeg skjønner at det er vanskelig å innrømme at man har tatt feil, men det er ikke farlig – og slett ikke like farlig som å fortsette med feilslått politikk eller omfavne en venn som slett ikke er noen venn. Jeg skjønner også at ikke hele venstresiden vil være med: Svært mange viker redningsløst fortapt, og kan egentlig bare ta det lille skrittet som står igjen for å konvertere til islam.  Forskjellen blir marginal.

Men dere andre: Hva med dere? Jeg håper murringen i kantinene blir til et rop. Jeg håper venstresiden splitter seg i en ateistisk og en muslimsk fløy. Det innebærer slett ikke å alliere seg med høyresiden, for vi har fortsatt mange underholdende forskjeller å krangle om, og vi blir heldigvis aldri enige. Men vi må vel klare å stå sammen mot en fremmed, kvinnefiendtlig overtro fra 600 tallet? Vi må klare å stå sammen om sekulære lover, mot sharialov? Det må vel være mulig å enes om den ene, opplagte saken? Anyone? Hallo??

Hva med å opprette Ateistisk Venstreparti? Kunne det være noe? Eller hva med å stemme på islamkritiske partier en stund, for å sende et signal til egne røde partier? Gjør noe!! Dere kan nemlig ikke fortsette å marsjere i takt mot undergangen på denne måten. Hvis venstresiden ikke flytter seg over i lyset og opplysningen, så vil islam fortsette å utnytte splittelsen blant høyre- og venstresiden, og da vil mørket vinne til slutt.  Da blir Europas fremtid den samme som for andre muslimske land.

PS: 

Hvis du som tilhører venstresiden ønsker å bidra til og forklare & oppklare hvorfor dere ateister ble religionsvenner, (i stedet for bare å rope «rasist» og annet tøv) så send oss et innlegg, eller skriv i kommentarfeltet. Document.no ønsker en åpen og sunn debatt basert på intellektuelle verdier og dannelse, og kan gi full anonymitet.