Kommentar

Norsk kultur er så dårlig forspent med folk som har kritisk blikk at den som våger å påta seg rollen, får stor oppmerksomhet. Dvs. hvis man gjør det på den rette måten. Nina Witoszek trådte over noen grenser med sin siste bok Verdens beste land. En pamflett.

Jeg vil tro de negative reaksjonene kom bakpå henne. Det begynte lovende: dobbeltside i Dagbladet med avsnittet om 68-erne. Kapitlet Lik i paradiset – eller arven etter 68-erne er blant bokens beste. Det er burlesk og samtidig alvorlig. Witoszek kan med sin bakgrunn fra Polen spidde maoistene og deres avkom, og hun har gjort det mange ganger. Witoszek gjør det mange gjør idag: Hun setter Hitler, Stalin og Mao ved siden av hverandre og sammenligner ML-ernes beundring for kommunistiske massemordere med Knut Hamsuns lovprising av Hitler. Egentlig ganske selvfølgelig. Men ikke i Norge. Witoszek har fått så ørene flagrer i Dagbladet.

Hun burde innført en ny kategori: autist-venstre. De mest opprørte og krenkede hører ikke på hva hun sier. De reagerer bare refleksmessig på bestemte ord. For en stor del av venstresiden har verden stått stille. De lever mentalt på 70-tallet.

Witoszeks hovedærend er en disseksjon og analyse av det moderne Norge, fra 1814 og frem til idag. Noe er bra, noe er mindre bra. Witoszek har en måte å tenke rundt det norske på som er stimulerende. Vi trenger å bli gransket.

Men det blir noe enzensbergersk, galtungsk, antropologisk over leken med Askeladden og myten om Verdens beste land. Det er ikke alltid lett å vite om Witoszek farer med skjemt eller alvor. Hun ville sikkert svart «begge deler».

Mitt inntrykk er at hun «fader» ut, hopper av, når ting blir for alvorlig eller vanskelig å komme ut av. Det fører til stilbrudd, fra det seriøse til det flanerende, for ikke å si koketterende. Jeg liker ikke når Witoszek koketterer. Da tar hun the easy way out.

Verden er ikke en fortelling som vi forteller oss selv. Verden er en fortelling som oppstår av noe. Hvis Askeladden sier noe om norsk folkesjel, så er det tvetydig og noe som kan avleses på mange plan. Hos Witoszek blir det selve urmyten om Norge. Vi snubler over velstanden. Som John Kenneth Galbraith sa: Gud må elske nordmenn.

Men disse mytene forstås selvsagt på en helt annen måte i dag. At man kan leke med dem betyr at de har mistet noe av sin opprinnelige kraft. Dette spennet savner jeg hos Witoszek. Hun holder seg til leken.

Boken tar utgangspunkt i skillet mellom Intelligenspartiet og Patriotene i 1830-40-årene. Patriotene vant. Intelligenspartiet med sin sans for dannelse og kontinental kultur tapte. Men så sier Witoszek noe interessant.

På merkelige og uforutsigbare måter er det ofte det usynlige, fortrengte innholdet av en tradisjon som gir næring til de mest forbausende kulturelle prestasjoner. Det som er kvalt og avslått har mindre sjanse til å stivne i en klisje, og er derfor en bunnløs kilde til kreativ dissens.

Noe av det mest besnærende ved boken er Witoszeks sans for Den annen front: A.H. Winsnes, Alf Larsen, Olaf Bull, Knut Hamsun. Det er for lite av det mystisk-romantiske og elitære i norsk kultur, jfr. det mørke og skjebnebetunge i Caspar Dietrich Friedrichs bilder. Jeg fornemmer at det er mye av Witoszek selv i denne beskrivelsen. Det skjuler seg en skap-reaksjonær i henne, og jeg skulle ønske hun ville turt å ta den lenger ut.

Hun skriver f.eks. at gullalderen i norsk kultur er under unionen med Sverige. Det var en utfordring som utløste skaperkraft.

Gjennom det tyvende århundre har Norge beveget seg fra å være en av de mest fantasifulle kulturer i Europa til å bli litt av et offer for en selvpålagt Jantelov.

Hør, hør! Mangler vi noe som kan gjøre oss til myndige? Trenger vi en utfordring, som kan utløse det berømte skippertak? Må vi settes under press?

Witoszek selv kommer fra en nasjon som ikke har manglet press. Jeg skulle ønske hun i større grad hadde trukket veksler på sin egen erfaring, som utvilsomt klinger med. Hun er innom «historien», men lar den slippe til fordel for spørsmålet om Norge har svaret på den planetariske dugnad og annet visvas.

Dette er to måter å forstå verden på: som mental lek eller som historie som en tung vogn som ruller over menneskene. Witoszek sier i forordet at hun vil «hjelpe Norge å drømme en mer spennende og litt mindre utopisk drøm om seg selv.»

Men alle disse drømmene er bare det – drømmer, og mytene sviktes slik at det blir fortellinger, og bare det. For å holde mytene i live må hver generasjon gjenopprette forbindelsen til gudene.

I dagens Norge har man bare én gud – seg selv.

Når hun sammenligner Den norske drømmen og Den amerikanske, gir hun en karikatur av den amerikanske, som besatt av lykke, berømmelse og rikdom, mens nordmenn følger Askeladden og lar ting komme til seg,

Det er tøvete. Kjernen i den amerikanske drømmen er frihet, og fritt fall. Den norske utopien viser sterke tegn på forfall – noe Witoszek nevner men ikke forfølger.

Hva slags forfall? Innen humaniora, innen intellektuell virksomhet. Jeg hører svært lite som tyder på «liv der inne», det jeg hører er taushet og kakofoni. Jon Fosse er et unntak. Selvfølgelig finnes det flere. Den mest blomstrende kunstarten i Norge er for tiden musikk, som er ikke-verbal. Avisene er fulle av moteriktige, selvpromoterende meninger, og her møter Witoszek seg selv i døren. Hun er full av lovord for Aftenpostens debattredaktør, som fremfor noen har regissert debatter for støyens skyld. Debattredaktøren opptrer som brannstifter og deler ut fyrstikker, og når det blir brann, kan man sende ut brannbilene og vise at systemet fungerer.

Witoszek svikter totalt når hun sammenligner Shabana Rehmans mullah-stunt med Jostein Gaarders Israel-kronikk. Dette er alvorlig, for det går til hjertet av argumentasjonen: nødvendigheten av blasfemi, av å bryte gjennom, slik at ikke Janteloven blir med på lasset inn i det flerkulturelle samfunn. Jeg er helt enig: Shabanas stunt hadde alle ingrediensene som gjør en handling grenseoverskridende. Men Gaaarders kronikk?

Når Witoszek skriver at såpass får vi tåle, er det helt misforstått. Det er ikke blasfemi å si at jødene har forspilt retten til et land, eller at «nå har vi forsøkt å lære dem humanitet i 2000 år, men det nytter visst ikke». Det har ingenting med blasfemi å gjøre. Når Witoszek begår en slik feil, ødelegger hun hele analysen, og alt blir forvirring.

Jeg hadde forventet at Witoszek var klarere på problemene Norge har med det flerkulturelle samfunn. Hun er god når hun skriver om innvandring som den lille død. Ens gamle jeg dør, og det er tungt å skape et nytt. Det skaper smerte i thymos, der selvrespekten sitter. Den er avhengig av de andres respekt. Å bli sett. Her skriver Witoszek klokt.

Men hun bommer når hun skriver at nordmenn av idag ikke har forståelse for eller sans for det religiøse. Hun beskriver sosialarbeideren som ikke forstår religiøsiteten til damen hun har foran seg.

Jeg tror hun tar feil. Sosialarbeideren abonnerer på det flerkulturelle evangelium som er en kvasireligion, der den innfødte og innvandreren spiller rollespill. Innvandreren er offer, men et offer med alle rettigheter.

Det er ikke religion slik vi kjenner det, som den muslimske damen representerer. Det er guden for alle bagatellers tyranni: religionen er utvendig, full av påbud og forbud. Regler som må følges, og sosialarbeideren er bare glad for å kunne etterkomme. I det minste vet muslimene hva de vil!

Witoszeks glansnummer er beskrivelsen av 68-erne. Hun tar dem på kornet. Her kunne hun gått enda mer i dybden. Dag Solstads foredrag ifjor om den hellige kua ytringsfrihet som bør slaktes snarest, var en slags homecoming til Pol Pots Mekka. Sirkelen er sluttet. Diktaturet seirer til slutt. Det samme signalet sender Kjartan Fløgstad med sin siste bok.

Det er surrealistisk, men samtidig forferdelig. Det er hva jeg vil kalle norsk biedemeier-virkelighet: alt er en lek i slaraffenland, også det totalitære.

Her kunne Witoszek fortalt hva historie kan være.

Dagens kultur-Norge er som et tabula rasa. Det er som en morbid vri på Prøysens sang Du skal få en dag i mårra: For hver dag husker vi stadig mindre. Det er som vi hver dag våkner med blanke ark. Derfor kan Solstad og Fløgstad mimre og gjenoppdage stalinismen, ytringsfriheten som en borgerlig illusjon, og humanismen som forutsetning for nazismen.

Witoszek kommer fra et land hvor man har forsøkt denne denne lykkepillen og utviklet antistoffer. En Czeslaw Milosz, en Herbert, en Wajda, en Kieslowski; de er store og mørke, og det appellerer til noe i nordmenns psyke, for et sted inne i mørket er det et lys.

Augustin skrev om historien som en stor olivenpresse: vekten knuser frukten og skiller ut avfallet slik at den rene oljen blir igjen. Nå maler pressen igjen.

Nina Witoszek
Verdens beste land. En pamflett.
165 sider
Aschehoug forlag