Kommentar

olav.jpg

Skulle man ta det nye flerkulturelle Norge på alvor, burde statskirken vært avskaffet for lenge siden. Hvorfor har det ikke skjedd? Hvorfor merker vi faktisk en aldri så liten renessanse for folkekirken?

Ønsket om nøytralisering av det offentlige rom følger logisk av den rådende ideologi om å gi plass for alt og alle. Ingen skal være forfordelt. Historisk tradisjon må vike for likeverdprinsippet.

Men når det kommer til stykket er innfødte nordmenn i splid med seg selv. Det gjelder både de rituelle handlinger som dåp, giftermål og begravelse, men også ved høytider og på festdager som 17. mai.

Hvis man skal ta nøytraliteten på alvor må det forfattes en ny nasjonalsang, og alle de tradisjonelle nasjonale sangene må kasseres. Hvorfor? Fordi alle forteller om båndene mellom Gud og folk. Det er nasjonalromantikk, historie og religiøs patos hånd i hånd.

Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav, soli ho sprett og ho glader,
signar vårt land i nord og sud, såleis di åsyn lyser Gud,
over vårt Noreg i nåde.

Tidi ho renn som elv mot os, fort skifter sumar med vetter.
Fader ver alltid Noregs los radt til dei seinaste ætter!
Herre vår Gud, vårt Noregs Gud, varda vårt land fra fjell til flud,
lær oss å gå dine vegar!

Signa då Gud, vårt folk og land, signa vårt strev og vår møde,
signa kvar ærleg arbeidshand, signa vår åker med grøde!
Gud utan deg den vesle urt veiknar og visnar, bleiknar bort,
ver du oss ljoset og livet.

Her er alt som hører med: slitet, den harde men vakre naturen, årstider, slekters gang, behovet for å kjenne at man har både slektens velsignelse og Guds. Det er kort og godt historien om et nasjonalt fellesskap hvor Gud inngår som en naturlig del.

Det er en historie som har sitt helt eget språk. Oppdragelse vil si at man lærer å forstå kodene til fellesskapet. Det er ikke noe man bare lærer på skolen. Det er levd liv blant folk, helt fra man blir født.

Ikke noe tydeliggjør skillet mellom det gamle, tradisjonelle Norge og det nye bedre enn disse sangene. For de fleste nye nordmenn vil disse sangene være utilgjengelige. Mest fordi den rådende ideologien sier at dette trenger de ikke bry seg med. Det er utdatert.

Oppgjøret med nasjonalromantikken begynte før det ble på mote å snakke om det flerkulturelle fellesskap. Det var eliten som skulle vise at de var blitt voksne og løsrevet fra sine forfedre. Disse akademiske motene hadde mange fine ord, som dekonstruksjon og postmodernisme. «Alt» var språklige konstruksjoner. Nasjonalisme var bare noe som skjedde inne i hodene på folk. Man stjal og lånte litt herfra og derfra.

Man viste og beviste hvordan også oppfatningen av historien og samtiden var noe relativt: Det passet som hånd i hanske til forståelsen av de nye kulturene som kom til landet. Noen tror på Hvitekrist og noen tror på Allah, noen kler på jentene og noen lar dem gå toppløse. Det er kulturelle variasjoner. Eksotisk, spennende.

Men som Thukydid og grekerne visste er historie fortellinger om det dramatiske, det som setter spor. Når det røyner på og det spørres hvilket stoff man er laget av. Man kan ikke tro på det relative. Man må velge.

Under krigen betydde fedrelandskjærligheten mye. Den er uløselig knyttet til Norge som en kristen nasjon. Stiklestad er ikke bare slagtummel i en fjern fortid. Det er en bevissthet om kong Olav som Norges evige konge. Den som besøker Nidarosdomen vil merke at kong Olavs ånd fremdeles er levende. Det er et sted fylt av kraft.

Det er der vi står: Norge som nasjon er basert på at vi har en kristen tradisjon. Derfor er jeg personlig glad for de gamle kirkene i dette landet, for de er bærere av denne tradisjonen.

Man trenger ikke være kristen for å ta del i dette fellesskapet. Det handler ikke om at man tror på Jesus Kristus som frelser. Det er et personlig anliggende. Det handler om det nasjonale fellesskap, som er myter. Det handler om å bekjenne seg til og bevare mytene, tro på dem. Ellers dør de.

For oss handler det om hva som har skapt Norge. Hele prosjektet fra 1814 og frem til de senere år er båret frem av kraften i den nasjonale myten. Det gjelder også i høy grad arbeiderbevegelsen. Mye av dens suksess skyldes at den tok opp i seg og innordnet seg i den nasjonale mytologien.

Men nå står vi ved et veiskille. Hvis vi skal ta konsekvensen av det flerkulturelle fellesskapet, må vi velge mellom det spesielle og det universelle. Det universelle er flott som ideal. Men det er ikke noe man går ut og ofrer livet for. Det gjør man bare for et fellesskap hvor man kan stole på de andres lojalitet, og da må man holde mytene levende.

Myter kan ikke oppfinnes. De har uutgrunnelig opphav, de endrer karakter i takt med behov og hendelser, de må hele tiden fortelles på ny og på ny. De er bindeleddet mellom generasjonene.

Det norske fellesskapet og den norske friheten er hva det er. Man kan ikke skifte ut bunnplanker og bærebjelker etter forgodtbefinnende.

Hva da med de nye landsmenn, blir de holdt utenfor og dømt til evig utenforskap? Slett ikke. Det er det oppvekst og utdannelse i Norge går ut på: å lære å forstå kodene, også på et dypere plan. Det kan aldri bli snakk om likestilling mellom f.eks. pakistansk og norsk kultur hvis man har valgt å slå seg ned i Norge. Men man kan selvsagt tro hva man vil.

At en nasjon er sikker på sin tradisjon og identitet, kan bidra til at distinksjoner blir tydeligere. At man vet hva man har med å gjøre. Så blir det lettere for alle som skal oppdra den oppvoksende slekt. Vi står alle ved slike små veiskiller hver eneste dag og det hersker forvirring, paradoksalt nok særlig innen de institusjoner som skulle bevare, fornye og formidle tradisjonen. Og det er også de som liker forvirringen og gladelig begraver hele tradisjonen. Men folk flest har en intuisjon for hva som står på spill.

Les også

-
-
-
-
-
-