Kultur

Figur av Olav den hellige i Ringsaker kirkes alterskap. Som vanlig i olavsikonografien fremstilles Norges evige konge sammen med sin indre demon, som ligner ham selv. Foto: Document.

I dag, den 29. juli, feirer vi Olsok. Dagen er en katolsk festdag til minne om kong Olav den hellige, som falt i slaget på Stiklestad på denne datoen i 1030. Dagen er offisiell flaggdag, og vitner om statusen den har i norsk historie.

Olav den hellige spiller en sentral rolle både for kristningen av Norge og som nasjonsbygger, og i den senere tid har han blitt gjenstand for kritikk på grunn av hans påstått brutale, og dermed ukristelige, framferd. Det er som man ikke helt klarer å skille de to oppdragene, kristning og nasjonsbygging, samtidig som man ikke vil forstå den tiden Olav virket i. Ingen blir frelst ved hjelp av rå maktbruk, men man kan tvinges til å slutte med destruktiv avgudsdyrkelse.

Nasjonsbygging er derimot en annen historie.

Det førkristne middelaldersamfunnet var et brutalt samfunn, preget av klaner som ofte lå i strid, og hvor hevn for påståtte ærekrenkelser var daglig kost. For den som vil forstå hva dette innebar, er Njåls saga obligatorisk lesning. De som argumenterer mot kristningen av samfunnet, bør ha ryggrad nok til å erkjenne at da velger de ættesamfunnets verdier også for vår egen tid – det vil si det samfunnet vi møter i Njåls saga. Her var æresbegrepene knyttet opp til makt, og slekten var den som garanterte sikkerheten. Barnedrap og slavehold var en selvfølge. Selv om det var et samfunn med lover, var det makten som til slutt definerte retten.

Innføringen av kristen tro var radikal i innhold, men ble forsvart ut fra et konservativt perspektiv. Den viste til objektive sannheter og historiske hendelser, om en Gud som ble menneske for å frelse oss alle. Det var en fortelling om et menneskeverd ingen før hadde erfart, og som legitimerte kongens kamp mot overgrep. Lojaliteten skulle derfor ligge hos en konge som hadde sin legitimitet fra Gud, ikke klanen, og med respekt for liv, eiendom og loven vokste det fram politiske og akademiske institusjoner som forandret samfunnet fullstendig.

Man må ikke bli forundret over at en slik radikal omveltning av samfunnsstrukturer møtte motstand, men det var legitimt å bekjempe de som forsvarte et samfunn bygget på undertrykkelse.

Tiden for de fornærmedes rett til hevn var forbi, det var en ny sivilisasjon som vokste fram.

Innføring av kristenretten handlet ikke om den enkeltes forhold til Gud, men til fellesskapet. Dette enkle, men viktige, poenget blir oversett altfor ofte. De som ikke ville underlegge seg de nye krav om menneskeverd, skulle møtes med de virkemidler som var nødvendige. Det er kristen tro i politisk praksis. Innenfor denne virkeligheten er det ingen majoritet eller minoritet, vi er alle like innenfor Gud og loven. Å bruke undertrykkelse av minoriteter som et argument for å ta avstand fra kristningen og Olav den helliges nasjonsbyggingsprosjekt, vitner derfor om en misforstått kristendom. En voldelig kultur blir ikke rettferdig bare fordi den tilhører en minoritet.

Olav den helliges død er blitt stående som starten på en konservativ nasjonsbygging, og hans nærvær i det norske samfunnet som helgen etter hans fall på Stiklestad kan knapt overvurderes. Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, plassert i Klemenskirken i Nidaros og erklært hellig av kirken. Det var hans prosjekt de framtidige kongene gikk inn i.

Vi må derfor ikke blir overrasket over at dagens radikale misliker dyrkingen av ham. For dem er den konservative staten fienden, og deres rett ligger i makten, ikke hos Gud.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!