Kommentar

Fra signingen av kong Harald og dronning Sonja i Nidarosdomen 23 juni 1991. Biskop Finn Wagle signer kong Harald Foto: Kongehuset/Bjørn Sigurdsøn/Scanpix.

 

NTB kunngjorde mandag at Stortinget tirsdag forventes å vedta enstemmig at kongen ikke er hellig, men at han ikke desto mindre beholder sin juridiske immunitet.

Forslaget kommer fra tre representanter for Høyre, og det har resultert i en innstilling fra konstitusjonskomiteen hvor det heter at kongens hellighet er blitt igjen som eneste «siste rest» av et religiøst begrunnet kongesyn, siden man sluttet å krone kongen etter kroningen av kong Haakon VII i 1906.

Ideen er omtrent like god som de fleste andre reformforslag som dagens politiske klasse kommer opp med, altså ikke i det hele tatt. Den er inkonsekvent, historieløs og i strid med folkelige følelser, og den skjer i tråd med en generell svikt som den nærmest stadfester symbolsk.

For selv om det skulle være sant at ordet «hellig» i Grunnlovens paragraf 5 var den siste religiøse resten i den delen av teksten som vedrører Hans Majestet, ville ikke det være en tilstrekkelig begrunnelse for å fjerne ordet. Langt ifra.

Teksten lever nemlig ikke sitt eget liv isolert fra landet og folket, men er et av flere uttrykk for de dypeste prinsippene som gjelder for land og folk. Politikerne gjør en god jobb dersom de gir Grunnloven en form som avspeiler disse prinsippene, og en dårlig jobb hvis de rokker ved dem.


Fra kroning og signing av kong Carl Johan i Nidarosdomen 1818. Maleri av Jacob Munch 1822. Wikipedia Commons. For en artikkel om kroning og signing av kongen opp gjennom norsk historie, les Signingstradisjonen.

 

Faktum er at kongens viktigste funksjon er å personifisere, altså å personliggjøre, landet. For et flertall av Norges befolkning er landet hellig. Selv om mange mennesker ikke nødvendigvis assosierer denne helligdommen med guddom, sitter det likevel dypt i det norske folket at landet er noe uendelig dyrebart, og disse følelsene kan utmerket godt sammenlignes i intensitet med religiøse følelser.

Det betyr ganske enkelt at kongen er og blir hellig, uansett hvordan lovgiverne måtte redigere grunnlovsteksten, og uansett graden av kristendom hos folk. Det er ikke Stortinget som er den høyeste autoriteten i det spørsmålet, men det norske folket. Kongen forblir derfor hellig i folks hjerter, ikke fordi han er en feilfri person, men fordi han symboliserer landet de er glade i. Det var en hellig person folk tente lys for på Slottsplassen den 17. januar 1991 da kong Olav gikk bort.

Det stortingsflertallet kommer til å gjøre i dag, er således ensbetydende med å si at landet ikke lenger er hellig. Det føyer seg dessverre helt utmerket inn i en rekke andre ting politikerne har gjort for å vanskjøtte og herje med landet de siste tiårene, men det gjør naturligvis ikke saken noe bedre. Vedtaket er simpelthen moralsk ugyldig.

Premisset om «siste rest» er uansett galt. Takket være kongens egen standhaftighet sier nemlig Grunnloven at kongen er forpliktet til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, selv om det er bortfalt at han skal håndheve og beskytte denne – en annen bevisstløshet hos de folkevalgte som avspeiler et generelt forfall.

Det er en av kong Harald Vs store fortjenester at han i 2008 grep personlig inn for å stanse politikernes forsøk på å fjerne kongens bekjennelsesplikt. Det viste en sans for kontinuitet, tradisjon og de store spørsmål av samme klasse som den kong Olav V viste da han lot seg signe i Nidarosdomen i 1958 som erstatning for kroningen politikerne hadde fjernet et halvt århundre tidligere.

Kong Olav ønsket altså Guds velsignelse av sin gjerning, og kong Harald gjorde det samme da kong Olav gikk bort.

Dette ønsket er helt i tråd med den tradisjonelle kristne tenkningen som fremholder at også autoriteten kommer fra Gud, som alt annet. Det er et prinsipp som Guds sønn selv formulerer i Markus-evangeliets tolvte kapittel, da fariseerne setter ham på prøve ved å spørre om det er rett å betale skatt: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» lød svaret fra Jesus.

Det er også i tråd med tradisjonen i de kongehusene som står det norske nærmest, altså det danske og det britiske. Dronning Elizabeth II er monark «by the grace of God», og samtidig «defender of the faith».

Dette avspeiles ikke i Grunnloven, men er det opp til politikerne å avvikle tradisjon ved å tukle med den? For å illustrere saken ytterligere for disse dåsemiklene, går kongens hellighet også frem av kongesangen:

Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mod
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!

Den politiske begrunnelsen for den formelle opphevelsen av kongens hellighet er naturlig nok den verst tenkelige:

– De religiøse begrunnelsene for kongens stilling står dagens generasjoner ganske fjernt. Det er ikke lenger naturlig å se kongemakten som trinn i en guddommelig ordning hvor all øvrighet stråler ned fra Vårherre, sier Høyres Michael Tetzschner til NTB.

Tetzschners andre setning er som vi har sett stikk i strid med såvel kristen tradisjon som den sittende og den forrige monarkens personlige eksempler.

Men også den første setningen er på jordet. Den illustrerer nemlig til fulle den oppdragelsesmessige krisen som går som en rød tråd gjennom nyere norsk historie: De nye generasjonene har ingen forståelse for det deres forgjengere holdt på med. Men så forklar dem det da, for pokker! Det at noen ikke har gjort jobben sin med å formidle den norske kulturen til sine barn, er ikke noe Grunnloven bør stadfeste. Hvis man står fjernt fra sin egen tradisjon, vel så finner man tilbake til den. Dette ville også Høyre ha forstått hvis det var et konservativt parti. I stedet står partiet i fremste rekke i avviklingen av nasjonen.

Grunnloven fastslår også at Norge er fritt og udelelig. Hva om de kommende generasjoner ikke skulle ha en like sterk forståelse av friheten som de foregående, skal man like godt oppheve den formelt ved et pennestrøk også? Hva galt har vi gjort som har fått lovgivere som bringer tankene hen på barns lek med fyrstikker?

Dette nye skrittet i opphevelsen av Norge fjerner ikke det helliges nærvær i offentligheten, men helligdommene som truer med å erstatte det som var, kan fort vise seg å bli av en mindre harmløs natur. Vi lever alle med konsekvensene av en ideologi som blir hellig krenket, og med en fremmed religion som har den samme defekten.

Kongehuset representerer derimot et av de fineste motstykkene til disse tingene. I moderne tid har kongehusene noe humoristisk ved seg. Men humoren sameksisterer med et dypt alvor. Ingen behersker denne kombinasjonen av alvor og humor bedre enn britene. I Høyre er de ikke så gode på å etterligne den ånden, alle tweedjakkene til tross.

Men den ånden har både kong Olav og kong Harald vist, og nordmennene har et visst talent for den. Men de anstrenger seg ikke nok for å beholde det nedarvede som er verdifullt. Om de holder frem som de stevner, vil de til slutt stå igjen uten noen som helst forankring, drivende for vær og vind.

Det kjennes ikke så veldig langt unna. Nasjonen går på et vis i dvale. Det er ikke første gang. «Vårt heimland i mørker lenge låg», som det heter i en annen sang Stortinget ikke skjønner. Men noe kommer alltid ut igjen fra mørket.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.