Deres Majesteter Kong Harald V og Dronning Sonja holdt torsdag en hagefest for et stort antall mennesker fra hele landet i Dronningparken ved Slottet, i forbindelse med deres 25 år på tronen.

25-årsmarkeringene har pågått helt siden i januar – Kong Olav V døde som de fleste over tredve år vil huske i januar 1991, nærmere bestemt den 17. De har hele tiden vært preget av den kombinasjonen av verdighet og usnobbethet som har vært så karakteristisk for det norske kongehuset. Hvordan kan man la være å like en konge som feirer det kvarte århundret som statsoverhode med et barneskirenn i Slottsparken?

Hagefesten i Dronningparken føyde seg etter forhåndsomtalen å dømme vakkert inn i denne skikken. Folk fra alle fylker var invitert til en begivenhet som skulle vise «et Norge i miniatyr».

ANNONSE

Å dømme etter presseomtalen i kjølvannet av arrangementet var festens høydepunkt kong Haralds tale til gjestene. En festtale er naturligvis som seg hør og bør i et land hvor det er skikken, men slike innbyr sjelden til de helt store refleksjonene.

Denne gangen har imidlertid talen blitt unisont hyllet i pressen. Hva er grunnen til det? Det er ikke bare at kongen tegnet et fint portrett av landet som det stiger frem:

Norge er høye fjell og dype fjorder. Det er vidder og skjærgård, øyer og holmer. Det er frodige åkre og myke heier. Havet slår mot landet fra nord, vest og syd. Norge er midnattssol og mørketid. Det er både harde og milde vintre. Det er både varme og kalde somre. Norge er langstrakt og spredt bebodd. Men Norge er fremfor alt mennesker.

Kongen velsignet på en måte et Norge i forandring:

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Det er ingen tvil om kongens edle hensikter når han sier slike ting. Det ligger jo også logisk i forlengelsen av hans rause væremåte. Det han sier, er heller ikke nødvendigvis feil (selv om mange pakistanere eller somaliere ikke bare vil ha seg frabedt å bli betraktet som nordmenn, de vil heller ikke at barna deres driver kjæresteri med nordmenn). Men om det ikke bestandig er feil, er det den viktigste observasjonen? Til det kan man innvende at det i annet enn helt ekstraordinære øyeblikk ikke er kongens jobb å gjøre de viktigste observasjonene.

Når dette likevel vil etterlate en litt flau smak i munnen hos store deler av befolkningen, er det fordi mange vil ha en fornemmelse av at et problem blir glattet over eller forsøkt skjøvet foran seg. Talen har «rørt et helt folk», skriver VG.

Nei, den har ikke det. Når avisene skriver sånt dette, opptrer de ikke som noen uavhengig eller kritisk presse, men som et lydig tannhjul i statsapparatets beredskap – en egenskap den ikke bestandig manifesterer når det er tale om lekkasjer av militære hemmeligheter, men som er pålitelig som enn Rolls-Royce når det ikke skal lekke ut skepsis mot den flerkulturelle ideologien.

Det problematiske med det kongen sier, er at han slutter seg til et kor som indirekte oppfordrer oss til ikke engang selv å gjøre de viktigste observasjonene. Vi skal helst ikke se det vi ser. Men vi ser det likevel. Vi skal helst feie problemene under teppet, eller skyve dem foran oss. Veien er kort til å bli statister i et nasjonalt psykologisk drama – på en skala som knapt Ibsen kunne ha forestilt seg.

Hans Majestet la for dagen en verdirelativisme som ikke harmonerer så godt med Grunnlovens fremhevelse av «vår kristne og humanistiske arv».

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Landet utgjøres tilsynelatende av de personene som måtte befinne seg der rent fysisk (hva med turistene?). Henvisningen til identitetsbyggende elementer som tilhørighet til en felles historie, glimrer med sitt fravær.

Kongen har sine rådgivere, men det er uvanlige tider, og det er ikke alltid i Norge at den beste tenkningen finner sted. Den mer eller mindre problematiske sameksistensen mellom nye og gamle er blitt utførlig behandlet av tenkere utenlands, som har til felles med oss at de tilhører eldgamle europeiske nasjoner. Og det kan ikke være skygge av tvil om at i den grad en innvandrer fra den tredje verden er norsk, så er han eller hun det på en annen og mindre autentisk måte enn de fleste nordmenn.

Filosofen Alain Finkielkraut har ingen problemer med å erkjenne at han er fransk på en annen og mindre autentisk måte enn Charles de Gaulle var det. Finkielkraut er for ordens skyld sønn av polske jøder som innvandret til Frankrike. Han hadde altså europeiske røtter, med alt det innebærer. Foreldrene tilhørte en kultur med en likevekt mellom individ og gruppe som er typisk for Europa – som mange europeere tar for gitt i den grad at de ikke engang vet at det finnes noen annen. Lille Alain var altså ett enkelt individ som hadde foreldre fra en litt annen individkultur enn landet han vokste opp i.

Hvis Finkielkraut enkelt og greit kan slå fast noe om sin ikke fullt så sterke franske tilknytning som alle franskmenn innerst inne forstår er sant, hvorfor ikke erkjenne det tusen ganger mer åpenbare at det samme i mye større grad gjelder det store antallet gruppeorienterte personer fra Afrika og Asia, som innvandrer til diasporaer av mennesker fra sine egne klansamfunn som har etablert seg i Norge?

Hvis denne ligningen skal gå opp, må man være rede til å si at Furuset er like norsk som et hvilket som helst annet sted i Norge.

Vi kan ikke fortsette å late som lenger. Kongen er en på alle måter fin fyr, og han bekler fremfor alt et hellig nasjonalsymbol, som mange av oss ville risikere helsen for å opprettholde, men akkurat her er han dessverre ikke særlig til hjelp.

Hans person og hans embede representerer nasjonal enhet. Da blir det også lett til at hans ord blir oppfattet som om de gir uttrykk for en nasjonal enighet. Men vi vet dessverre så altfor godt at det gjør de ikke her.
hm-kong-harald-v
Kongens oppgave er litt å sammenligne med pavens. Begge er hellige personer, og begge prøver så godt de kan – mest i kraft av sin tilbakeholdenhet, all den tid de ikke rår over mer pågående virkemidler – å holde sprikende staur samlet. Om paven tror de praktiserende katolikkene at han er ufeilbarlig når han uttaler seg ex cathedra. Det gjør han i praksis aldri, men auraen gir likevel ordene hans stor vekt.

Katolikker hevder at man kan være tro mot paven og glad i ham, men likevel mene at han ordlegger seg uheldig i politiske spørsmål. Nordmenn som er monarkister på sin hals, kan gjøre et lignende resonnement som involverer kong Harald. De ikke bare kan, de gjør det også.

Som pave Frans til forskjell fra sine forgjengere har fremhevet (om enn de i prinsipp var enige), er paven også en synder, og han går til skriftemål. Den sittende paven har sågar latt seg fotografere idet han skrifter. Også for Den katolske kirkens overhode gjelder det at man kan elske synderen selv om man hater synden. Han er ikke noe mindre pave for det. Likeledes er ikke kongen noe mindre konge selv om ikke alt han sier er genialt. Og man blir ikke noe mindre kongetro av å påpeke det.

For oss uinnvidde er det uråd å vite hva kongen gjør i stedet for å skrifte, men det er lett å tenke seg at han rådfører seg med sentrale personer. Problemet er etter alt å dømme at disse personene er rekruttert fra en boble som ikke bredt gjenspeiler oppfatningene i befolkningen.

Harald V burde gjøre noe med det. Ja, det ville i grunnen være på høy tid.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629